Vårt forhold startet med en voldsom forelskele..

[Anonym bruker]

Og jeg flyttet etter en stund til hans hjemby.

Hans venner ble etterhvert mine.

Vi giftet oss før jeg landet på jorden igjen.

Mannen min kan beskrives med ordet "veldig" foran alt. Veldig populær, veldig snill, veldig morsom, veldig sinna, veldig utolmodig, veldig impulsiv osv.

En mann med høy dynamikk og som merkes at han er her på jord, på godt og vondt.

Problemet er at når jeg gradvis ble kjent med hans venner og fortid så ble jeg en del sjokkert og skuffet.

Jeg har alltid ment at fortid er fortid. Men på den annen side så sier jo det litt om hvem vi er.

Min mann er i dag i en fin jobb og er lovlydig (håper jeg).

Men har fått vite at han var kleptoman og kriminell helt fra barneskolen til han var minst 20.

At han har er voldsomt oppmerksomhetsbehov og har gjort de sprøeste ting for å være i sentrum.

Som var beryktet hos politiet for den ville bilkjøringen.

Og som elsket byliv og kvinner. Og gikk ikke av veien for et slagsmål.

Pluss mye, mye mer.

Ennå etter mange år så kan vi ikke være hos felles vennet uten at de må dra fram en vill og pinlig episode fra fortiden. Virkelig pinlige ting :-(

Når jeg traff han ante jeg lite om målestokken.

Kan jo si at kriminaliteten hadde han lagt på hylla da. Og har han har aldri styrt med stoff.

Han har noe med seg som gjør at folk elsker han. Han har svært få fiender. Men mange har nok synes han har vært bra vill og gal. Og flirer godmodig over fortiden.

Så til saken. Disse likene som falt ut av skapet på rekke og rad, som ble stadig mer tydelige for meg etter boligkjøp og graviditet hjemsøker meg.

Han har såklart hatt et par teite episoder etter vi kom sammen og. Men han har forandret seg.

Men jeg klarer ikke å legge alt bak meg. Hver gang jeg er irritert dukker alt dritet opp i hodet på meg og jeg får litt panikk.

Jeg sliter med å gi han tillit og respekt, flere år senere basert på fortiden hans og et par feil han ennå bærer med seg. Som et impulsivt og svingende lynne.

Noen som har noen kloke råd eller opplevd lignende?

Hvordan klare å legge fortiden dø?

[OssTre<3]

Syns ikke du burde dvele noe med fortiden hans, som det virker på det du skriver, så har han ikke noen av disse ville, kriminelle sidene ved seg lengre. Jeg var selv ganske vill, gjorde mye dumt jeg ikke burde gjort, men jeg var ung, og dum, rastløs, vilter og ville vise verden at ingen kunne fortelle meg hva jeg kunne gjør for jeg gjorde som jeg ville! Bodde i en liten kommune så politiet visst hvem jeg var, men bare fordi jeg hang med de feile folkene, ikke pga noe som kunne fått meg i fengsel. Den tiden er heeelt over og jeg kjenner ikke meg selv igjenn i den jenten jeg var før, men jeg angrer ikke, jeg har lært av alt jeg har opplevd og det har bare gjort meg til en bedre person.

 

Så lenge du elsker den personen kjæresten din er blitt i dag, så burde fortid være fortid, folk kan forandre seg drastisk fra sitt ungdomsliv til voksenlivet

Det beste du kan gjøre er å snakke med han, om hvordan han var, hvordan er hans syn på den personen iforhold til den han er nå, kanskje er det en grunn til at han var som han var?

[Anonym bruker]

Takk for fint svar :-)

Vet jo du har rett. Men det er ikke lett.

[Anonym bruker]

Har han Adhd?

[Anonym bruker]

Har han Adhd?

 

Ikke offisielt. Men har mine mistanker.

[Gjest yrild]

Vi har alle våre kofferter fulle av fortidssøppel og fortidsskatter :-)

Hvis han er en flott mann nå så spiller det vel ingen trille hva han gjorde som tenåring??

 

Jeg er ihvertfall glad min mann ikke trekker frem alle mulige tulleting som jeg har gjort opp igjennom når han er usikker! (Nå er mine venner litt mer fintfolende enn din manns da..he he... så min mann har nok fått tulleepisoder fortalt i det mest positive lyset man kan vise det i!)

 

La fortid være fortid og kos deg med den mannen han er i dag :-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Selv om mannen min aldri har deltatt i kriminelle aktiviteter, så har han vært rimelig vill og gal. Mye mer enn jeg hadde forestillt meg. Jeg har alltid visst hvem han var, og rykter har jo versert, men han har alltid bare avfeid dem som nettopp rykter og nekter for at ting har skjedd, eller at alt er sterkt overdrevet.. Dette var ting jeg var litt opptatt av når vi var helt i startfasen av forholdet da jeg ville vite hvem han virkelig var. Jeg fikk nemlig en reaksjoner som "Er du i sammen med HAN? Du er gal....." da vi nettopp var blitt et par. Etterhvert slo jeg meg til ro med at alt var overdrevet og delvis oppdiktet. Han har alltid vært veldig populær og i sentrum av oppmerksomheten som din mann, så jeg tenkte at da oppstår det vel fort snakk.

 

Vi etablerte oss en helt ny vennekrets når vi ble i sammen, så lenge var det lite snakk om fortiden hans. Men for et par år siden tok en gammel klassekamerat fra internatskolen opp igjen kontakten, og vi har hatt mye med både han, kona og barna å gjøre. Og da kommer jo episodene frem den ene etter den andre, og ofte når vi er mange i lag. Jeg kjenner at jeg blir så flau å så skuffet at det faktisk går ut over forholdet. I tilegg føler jeg meg litt lurt. At han ikke er den han har gitt seg ut for å være, og at han spiller et skuespill ovenfor meg. Og fremdeles bedyrer han at det var ikke så galt, alt er overdrevet osv, men jeg tror han ikke. Jeg tror han holder mye skjult for meg som han vet at jeg ville ha reagert på, og det føles ikke greit. Fortid er fortid, men mye hadde vært greit å slippe å få slengt i ansiktet med mange folk til stedet. Da hadde det vært bedre at han var ærlig så jeg kunne være litt forberedt. Han har faktisk glemt mye av det, men det gjør meg enda mer gretten. Hvordan går ann å glemme bort at en har gjort så syke ting? Da må det jammen mye andre minner i samme kategori tenker jeg da. Og at han glemmer ting som han burde ha veldig dårlig samvittighet for. Jeg forstår det ikke.

 

Han har ikke gjort noe "galt" når vi har vært i lag. Han er jo fremdeles litt gal altså, men ikke noe av en karakter som gjør meg eller andre ille berørt. Bare morsomme ting. Og det skal han ha; han er en gledesspreder og er full av humor og morsomme påfunn. Alltid gøy å være med. Så oftestAllikevel plager fortiden hans meg. Jeg føler meg av og til litt stemplet, at folk tenker at jeg må ha en skrue løs som er i sammen med ham. Og jeg er også redd at det gjelder barna våre. Prøver å skyve disse tankene unna, for mest av alt er jeg jo veldig fornøyd med han. Men jeg klarer desverre ikke alltid å styre den retningen tankene og følelsene tar.....

[Anonym bruker]

Takk for svar #7.

Vi har det nok litt likt. Og mennene våre er nok ikke så ulike.

Som mange sier, alle har bagasje.

Men når du fårstår mannen din har bagasje de fleste menn aldri får så er det litt tungt.

Og man blir jo ikke et nytt menneske når man blir 30. Men forhåpentligvis en forbedret utgave.

Jeg merker jeg får en synkende følelse for hver nye sprø episode jeg hører.

Siden jeg vet mannen min er tilbøyelig til mye rart, spesielt når han drikker så har jeg ikke helt roen når han er på tur uten meg.

Ikke for at han skal være utro. Men for at han må gjøre noe rart og teit.

 

Hi

[Anonym bruker]

Ja jeg syns jo at fortid er fortid er litt for enkelt å si. Noe går såpass over streken at det er verdt å ta med i vurderingen om det er mannen i ditt liveller ikke. Jeg har slått meg til ro med at han er den rette altså. Nå er vi gifte, har to barn og er superetablerte. Vi har invistert mye i at han kan være selvstendig næringsdrivende, og det går veldi veldig bra. Men vi hadde en ganske lang periode der han virkelig var på prøve. Jeg fulgte alt han sa og gjorde med argusøyne, og tolket ting ofte i verste mening. Så det har ikke vært så enkelt for han heller. Men når han aldri uttrykker anger for ting han har gjort så syns jeg den dag i dag at ting kan være vanskelig å takle.

 

Heldivis drikker min mann svært lite, blir aldri full. Og er så arbeidsnarkoman at han skjelden har tid til gutteturer. Også har han nesten ikke kontakt med sin tidligere vennegjeng der alt galskapen hadde sin grobunn. Han var jo ikke helt alene om disse sprøe tingene. De var vel en gjeng gutter som var flinke å øse hverandre opp og hadde behov for å tøffe seg for hverandre. Men mannen min var nok helt klart den mest kreative av dem :-/ Så lenge han ikke reiser på tur med dem, så stoler jeg på at han ikke driter seg ut.

 

#7