"Savner" bulimien.

[Anonym bruker]

Jeg pådro meg spiseforstyrrelser i tidlig alder, klarte å dekke over det i nesten 10 år før det ble oppdaget (som 17 åring) Da kastet jeg opp en del blod når jeg fådset og spøy. Jeg var virkerlig i dårlig hold både fysisk og mentalt. Min mor fikk meg inn på tvangsbehandling, og i 2 år strittet jeg imot behandlingen, før det gikk opp et lys, og jeg startet å ønske meg selv frisk.

 

I dag er jeg 24 år, og har vært "friskmeldt" i 3 år. Men jeg savner det, ikke blodig oppkast, hårtap, tannverken osv. Men jeg savner det å kunne spise det man ville, uten å legge på seg, jeg savner etterefekten og jeg savner en del annet ved det hele.

 

Er nå inne i en slitsom periode med depresjon, sliter med hverdagene, da det eneste som står i hodet på meg er å fråde og kaste opp, vet jeg er totalt i villrede, og jeg holder på å falle tilbake. Jeg har to veldig små barn, de trenger jo moren sin, men jeg klarer ikke fokusere 100%, da jeg må bruke så mye krefter på å unngå tilbakefall. Jeg kan ikke prate med samboeren min om dette, da han ikke har helt forståeøse for dette med spiseforstyrrelser. Han kunne jo sikkert sittet å hørt på meg, men han kan ikke gi meg råd eller 100% støtte, siden han ikke klarer å fatte at det ligger på psyken, ikke på viljen.

 

Saken er den at jeg nå veier 88 kg etter to tette svangerskap, og jeg sliter med fortiden min (ble mobbet pga høy vekt på barneskolen) samtidig som depresjoner har innhentet meg (har så og si hvert år depresjoner under våren)

 

Jeg er jo innforstått med at jeg bør søke hjelp, før tilbakeanfallet er et faktum, men klarer ikke få meg til å ringe til legen eller noe. Samtidig som jeg ikke vil tilbake til det helvete, siden jeg har to små som trenger sin mor. Føler min hjerne er splittet, den ene er "moren" og vil ha hjelp, vil gi barna det beste av alt, og det er ikke en syk mor. Mens den andre siden strider imot, minner meg konstant på hvor lett det er å nå drømmevekta om jeg bare lar meg selv falle, hvor lett det er å sjule det, og hvor mye mer tid jeg har til ungene da, for da slipper jeg å trene!

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men er ikke klar for å skulle si dette høyt, så tror det bare er for å få det ut på et vis :-/

[Anonym bruker]

Du må nok søke hjelp.

Pass deg så du ikke havner ned i en negativ spiral.

Barna dine fortjener ikke dette.

Og nå skal jeg si noe litt slemt. Jeg kjenner til flere med samme spiseforstyrrelse. Og det de har til felles er at de er egoistiske, på grensen til narsisstiske.

I stede for å ta seg i nakken og dra seg på beina igjen sutrer de over livet, barndommen, mannen, sjefen.. ja det meste.

Hva med å ta et tak i vektproblemet ditt uten å fråtse og spy?

Har du tenkt over det alternativet?

Hva med å konme deg ut hver dag i skog og mark, svette skiggelig. Dette er vårrengjøring av sinnet og konsekvensen er vekttap.

Kan det bli bedre enn det?

Og spis sunt. For da kan du spise deg skikkelig mett så du ikke går rundt å fantaserer om mat og fråtsing.

Tenk på barna din nå. Og søk hjelp!!

[solstråle- g09 og ?12]

Hei

Selv har jeg hatt anoreksi siden jeg var 10. Merker også at det spisser seg ekstra og lysten/trangen for tilbakefall kommer ofte når jeg er trett, sliten, sint, lei og når ting ikke går som planlagt.

 

Jeg gikk til samtaler hos psykiatrisk sykepleier, og fikk der vite om ett behandlingsopplegg for mødre med spiseforstyrrelser. Vi hadde opplegg en gang i uken med terapauter, lærte ulike mestringsøvelser og hadde forskjellig behandling blandt annet maling

 

Da jeg kjente at tilbakefall ikke var langt unna kontaktet jeg helsesøster. Har ett bedre forhold til henne enn legen min, og hin fikk meg i kontakt med psykiatrisk sykepleier. På dette behandlingsopplegget måtte jeg ha rekvirering av legen min, men det vsr en telefonsamtale og så var det gjort!

 

Det er ikke gøy når en må krype til korset og innse at sykdommen er tilbake, men til raskere du tar kontakt og får hjelp, dess raskere kan du stable livet på beina igjen for deg selv og ikke minst barna

 

Sender gode tanker og klemmer og ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

Vet du, det er en slags absurd logikk i det du sier. På den ene siden søker du en 'quick fix', på den måten du kjenner til. Alle på slankepiller, diverse merkelige dietter/shaker osv tenker slik, det ligger ingen skam i det. Problemet ditt er at ved din velkjente metode blir du faktisk syk igjen, og ikke tro at du vil klare å skjule det denne gangen. Det er sikkert ørten falkeblikk mot deg for hvert kilo du går ned.

Jeg tror det kan være lurt for deg å ha en personlig trener som også har peiling på ernæring. Da slipper du kontakt med helsevesenet for noe som faktisk ennå ikke er et problem, og du kan lære mye om hvordan riktig mat og trening påvirker kroppen din og organene dine.

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Poenget her er at det er ikke vekta som har lagt grunnlaget for mulig tilbakefall, den bare forsterker det hele.

 

Vet veldig godt at vi som er bulimikere er totalt egoistiske, jo værre vi kommer i det, jo værre egoer blir vi, noe som skremmer meg, for det å "våkne" fra det hele og se hvor selvopptatt jeg hadde vært i så mange år, gjorde ikke noe godt. All fokus ender jo på "neste fiks", det blir som narkomane :-/

 

Så klart det beste er å kontakte lege/helsesøster om dette, men er så redd for prosessen som vil følge der etter, hater å sitte i terapi og måtte prate om meg og livet mitt. Og alt det andre... Jeg må bare gjøre det, det vet jo jeg også, men så var det det å bli sterk nok til å ta det steget..

 

#2: Tror du virkerlig jeg sitter å spiser usunn mat og bare sitter på rompa? Da vet du virkerlig ikke hvordan levet til noen med SF er. Jeg er fortsatt den dag i dag besatt på egen vekt, matinntak og trim i forhold til maten. Saken er den at jeg måtte oppereres kort tid etter fødsel grunnet komplikasjoner, og jeg får ikke lov til å bevege meg stort enda, beveger meg det som er satt som maks grense fra legene, og sliter med å ikke kunne få bevege meg mer enn som så. Jeg er derfor ekstra bevist på kalori inntaket frem til jeg kan få bevege meg mer, men er fortsatt igjen 6 uker til neste kontroll, og det er først da de vet om jeg må gjennom ny oprasjon, eller om jeg er klar for "normal livet" igjen.

[Anonym bruker]

#5 er HI

[Anonym bruker]

Sier bare Finn Skaarderud.

En fantastisk dyktig mann på det området og psykologi..

Jeg ville gjort alt for å komme i kontakt med han..

 

Lykke til

 

(kort svar da jeg er på jobb:p)