det gjør så vondt...

[Anonym bruker]

Har vært sammen med en fantastisk mann det siste halvåret, vi er kompatible på alle plan og samarbeider godt. problemet er bare at jeg skal flytte til en by 4 timer unna til høsten for å studere...

Han ønsker ikke et langdistanseforhold, eller å flytte etter, og jeg må få ferdig de 3 årene med skole for å kunne forsørge meg og gutten min på 3.

 

Jeg har pushet på for å få klart opp i hva som kommer til å skje med oss som par til høsten, når jeg drar; og det har nå resultert i ett brudd.

jeg elsker ham så høyt, han sier han elsker meg også, men ikke klarer tanken på flytting/langdistanseforhold. og han mener da det er best vi gjør det slutt nå, fordi det blir bare å utsette en sorg å skulle vente med å gjøre det til høsten...

 

jeg klarer ikke falle til ro med at denne mannen jeg trodde var "the one" ikke lenger er min. jeg klarer ikke akseptere at det bare er over, når vi er så glad i hverandre...

 

kloke damer; hjelp en håpløs romantiker med noen gode råd!

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå begge sider av saken. Min samboer (daværende kjæreste) flyttet 9 timer unna (med bil) for å ta sin utdannelse, og selvom det var fryktelig kjedelig, så bestemte vi oss for at det SKULLE gå! Vi besøkte hverandre i helger, ferier, pratet alltid litt før vi la oss osv. Når man har truffet DEN RETTE, så får man det til å funke. Og, så deilig det var når vi ENDELIG var sammen hver dag igjen.

 

Hvis han elsker deg like mye som du elsker han, så kommer han nok tilbake igjen.. Er jo som det ordtaket, hvis du elsker noen, slipp de fri, hvis de virkelig elsker deg, kommer de tilbake..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Har selv vært i et langdistanseforhold. Vi bodde litt over fem timer fra hverandre, så hverandre annenhver til tredjehver helg og i feriene. Nå sitter jeg gravid med samme fantastiske mann Han flyttet hit etterhvert, og vi har det kjempebra. Det var to harde år fra hverandre, men så verdt det! Det blir bedre etterhvert, helt sant, og om dere klarer dere vil dere komme sterke ut fra det. Lykke til

[:-))))]

Du kan ikke tvinge han til å forandre mening, men det kan være at savnet hos han også blir stort etter hvert og at han kommer på andre tanker.

 

Du tar ansvar for ditt liv, hatten av for deg. Synes imidlertid det er rart at han ikke er villig til å prøve en gang, for å se hvordan det går. Fire timer er ikke så langt unna...Men nok en gang, dette er hans valg og du kan fortelle han at du respekterer dette, at du er lei deg og kommer til å savne han men at det får bli hans valg.

 

Om han har tatt dette valget uten å nøle, så synes jeg kanskje det viser litt mangel på følelser...eller at han er redd for å bli mer såret og som han sier, kutter før det blir for vanskelig.

 

Men tre år er ingenting....synd han ikke er villig til å prøve dette. Mye man kan få til ved hjelp av litt organisering...lykke til

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon som deg, HI. Det var slutt i ett år.

Er nå gift med denne mannen, har to barn og vært sammen i tolv år.

Så det går an:)

Men det var fælt da det sto på. Klem til deg.

[marier]

HI

 

takk flotte dere, det var godt å se at noen har kommet seg gjennom lignende og at dere klarte det!

 

en del av problemet er at han har vært i ganske turbulente, og vanskelige forhold tidligere, så han har forsøkt langdistanse og å flytte til steder han ikke så som optimale...

 

han trengte tid til å reflektere over disse vanskelige valgene vi stod ovenfor, men jeg klarte ikke gi han den tiden han trengte (av ren følelsesmessig egoisme) så jeg prøvde å presse ham til å ta et valg om fremtiden han ikke var klar til å ta

 

så nå sitter jeg her med et knust hjerte, og klarer ikke forestille meg å skulle elske noen andre....