Så vanskelig å bryte ut!

[Anonym bruker]

Hvorfor er det slik at det er så utrolig vanskelig å bryte ut av et forhold selv om man vet at det ikke lenger er godt?

 

Vi er gift og har vært sammen i ca 8 år. Har tre barn og et fosterbarn (som er som vårt eget) sammen. Vi har "alt på stell" når det kommer til hus, biler, båt og arbeid, men oss imellom er det helt stille.

 

De siste 16 månedene har vi bodd på hvert vårt soverom, kan telle de gangene vi har vært intime i denne perioden på en hånd - det er definitivt ikke tilfredstillende, og jeg føler at vi har mistet alt det som definerer oss som et par.

Vi fungerer greit i hverdagen hvis jeg klarer å holde mine frusterasjoner for meg selv og jeg tar meg av alt hjemme. Han bidrar minimalt. Det er forsåvidt greit da jeg ikke jobber fult, men jeg hadde likevel ønsket at han annerkjente den jobben det faktisk er å holde et hjem i orden og følge opp tre barn.

Det værste er kanskje at han ikke vil snakke om dette. Eller, noen ganger får vi til en slags dialog, hvorpå han sier at joda, her må det endringer til, han skal forsøke (han har ingen ønsker om at jeg skal endre noe, og det finner jeg igrunn også underlig).

Dagene og månedene går, ingenting skjer bortsett fra at mitt frusterasjonsnivå øker og øker.

 

Kjenner jeg får kortere lunte av å gå slik, og at det faktisk også går utover barna, noe jeg definitivt ikke er komfortabel med.

Det hele toppet seg når jeg måtte gå til familieværnkontoret alene - er det virkelig mulig å være så sta?

Jeg kjenner jo nå at jeg begynner å bli ferdig med hele forholdet, men det er jo så vanskelig når man har barn sammen. De er jo glad i pappaen sin selv om han ikke deltar i husarbeid, jobber mye og ikke er helt slik som mamma`n vil.

Men jeg tror ikke jeg er klar til å leve resten av livet uten kjærlighet når jeg ikke engang er 35, selv om mine behov på en måte vil gå utover det kjæreste jeg har, nemlig ungene.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men godt å "si det høyt"...

 

Noen som kan fortelle meg at barna takler det godt, og at livet igjen vil bli normalt for oss alle?

[Anonym bruker]

har dere prøvd å reise bort sammen? bare dere to?

 

har du kjøpt blomster til han og skrevet et kort med alle de fine minnene deres på?

 

hos oss, når ting går dårlig så løsner så utrolig mye når en gjør noe helt spesielt for den andre. da kan man liksom glemme alt det vonde helt plutselig og bare nyte det lille fine som akkurat sjedde. også blir livet litt bedre med en gang.

 

vi snakker ofte om ting vis noe er dårlig. men det hjelper ikke så mye. det som hjelper er å gjøre fine ting sånn plutselig.