Hvordan avslutte forholdet med en dominerende mann?

[Anonym bruker]

Huff, det er ikke lett

 

Vil gjerne bare si det rett ut, men klarer ikke (tørr ikke)

[Anonym bruker]

Jeg står i samme suppa selv. Mannen min er snill, så lenge jeg gjør som han vil. Jeg har nå kommet til punktet hvor jeg vil skilles, men blir kvalm av engstelse når jeg tenker på mottakelsen.

 

Mannen min er dominerende, eiesyk og evner ikke å se egne feil. Uansett hva det er, så er det min skyld og han sier aldri unnskyld uansett hvor langt han har gått.

 

Han har så langt ikke slått meg, men fillerister meg, skubber meg og kaster meg i gulvet når han er sint på meg. Det er da min egen feil at han gjør dette fordi jeg gjør han sint.

 

Nå vil jeg ut, men gruer meg til å si det. Han er borte denne uka og jeg har bestemt meg for å si det når han kommer hjem. Mine beste venninner og foreldrene mine vet det.

Det føles litt tryggere, de vil hvertfall etterlyse meg om jeg ikke gir lyd fra meg etterpå.

[LillaGorilla♥♥]

Dere må sørge for å ha med dere noen som er tilstede når dere sier det. Mor, far, venninne, kollega eller hvem som helst.

Ikke vær alene med en slik mann i en bruddsituasjon.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Dere må sørge for å ha med dere noen som er tilstede når dere sier det. Mor, far, venninne, kollega eller hvem som helst.

Ikke vær alene med en slik mann i en bruddsituasjon.

 

Lykke til!

Ja, å bli med de hjem etterpå. Ha med deg folk når du pakker, ikke ligg over der.

[Anonym bruker]

Jeg står i samme suppa selv. Mannen min er snill, så lenge jeg gjør som han vil. Jeg har nå kommet til punktet hvor jeg vil skilles, men blir kvalm av engstelse når jeg tenker på mottakelsen.

 

Mannen min er dominerende, eiesyk og evner ikke å se egne feil. Uansett hva det er, så er det min skyld og han sier aldri unnskyld uansett hvor langt han har gått.

 

Han har så langt ikke slått meg, men fillerister meg, skubber meg og kaster meg i gulvet når han er sint på meg. Det er da min egen feil at han gjør dette fordi jeg gjør han sint.

 

Nå vil jeg ut, men gruer meg til å si det. Han er borte denne uka og jeg har bestemt meg for å si det når han kommer hjem. Mine beste venninner og foreldrene mine vet det.

Det føles litt tryggere, de vil hvertfall etterlyse meg om jeg ikke gir lyd fra meg etterpå.

 

pakk det du trenger og ta med deg til foreldrene dine før han kommer hjem. Og ha noen der når du sier fra. Trenger jo ikke være i samme rom men i huset ihvertfall så de kan bryte inn om han blir voldelig.

Og deres nærhet kan føre til at han tar seg såpass sammen at han ikke blir voldelig. Fillerister, skubber og kaster deg i gulvet er like mye vold som om han slår deg.

Og om han er eiersyk vil han neppe ta ordet skillsmisse og at du forlater han særlig godt så ikke utsett deg for å være alene med han. Og ikke vent med pakkinga til du har sagt det til han.

 

Jeg hadde nok tatt den feige veien jeg om jeg var i din situasjon og tatt tingene mine og forlatt huset og så kunne han finne ut om separasjon/skilsmisse gjennom et brev. Heller feig og trygg en å ta sjansen på å ikke komme ut av huset i live.

[Anonym bruker]

Jeg står i samme suppa selv. Mannen min er snill, så lenge jeg gjør som han vil. Jeg har nå kommet til punktet hvor jeg vil skilles, men blir kvalm av engstelse når jeg tenker på mottakelsen.

 

Mannen min er dominerende, eiesyk og evner ikke å se egne feil. Uansett hva det er, så er det min skyld og han sier aldri unnskyld uansett hvor langt han har gått.

 

Han har så langt ikke slått meg, men fillerister meg, skubber meg og kaster meg i gulvet når han er sint på meg. Det er da min egen feil at han gjør dette fordi jeg gjør han sint.

 

Nå vil jeg ut, men gruer meg til å si det. Han er borte denne uka og jeg har bestemt meg for å si det når han kommer hjem. Mine beste venninner og foreldrene mine vet det.

Det føles litt tryggere, de vil hvertfall etterlyse meg om jeg ikke gir lyd fra meg etterpå.

 

pakk det du trenger og ta med deg til foreldrene dine før han kommer hjem. Og ha noen der når du sier fra. Trenger jo ikke være i samme rom men i huset ihvertfall så de kan bryte inn om han blir voldelig.

Og deres nærhet kan føre til at han tar seg såpass sammen at han ikke blir voldelig. Fillerister, skubber og kaster deg i gulvet er like mye vold som om han slår deg.

Og om han er eiersyk vil han neppe ta ordet skillsmisse og at du forlater han særlig godt så ikke utsett deg for å være alene med han. Og ikke vent med pakkinga til du har sagt det til han.

 

Jeg hadde nok tatt den feige veien jeg om jeg var i din situasjon og tatt tingene mine og forlatt huset og så kunne han finne ut om separasjon/skilsmisse gjennom et brev. Heller feig og trygg en å ta sjansen på å ikke komme ut av huset i live.

 

Har selv vært i den situasjonen.

Jeg var sammen med en med psykopatiske/narsissistiske trekk og jeg brukte flere år på å komme meg ut av forholdet. Måtte ha assistanse fra venner og politi,den dagen jeg endelig hadde fått mot nok til å kaste han ut.

Ville fulgt rådene over.

Men har dere barn sammen, så ville jeg startet hos det offentlige gjerne helst hos familievernkontoret.

Der kan man legge frem problemet, gjerne på alenetimer, hvis du har bestemt deg for at du vil ut av forholdet. Selvfølgelig hvis en vil prøve seg videre i forholdet så kan en gjerne ta med partneren til parterapi, men min personlige erfaring med det er dårlig

 

Det er greit å ha disse i ryggen under evt barnefordelingssaker. Greit å kunne dokumentere tilbake i tid.

[Anonym bruker]

Føler jeg kuppet tråden til HI, men jeg takker dere for råd. Jeg vil IKKE bli i dette forholdet, jeg vil ikke i parterapi eller noe lignende. Alt er jo min feil uansett, i følge mannen, så da ser jeg ikke vitsen i terapi.

 

Jeg skal ringe fvk før jeg sier det til mannen. Venninnene mine og foreldrene mine har tilbudt seg å være her når jeg sier det, men da tror jeg hvertfall at han vil tilte over hvis han føler seg trengt opp i et hjørne.

 

Men jeg skal ha pakket en veske, lagt den i bilen. Bilen skal være parkert sånn at jeg kan hoppe rett inn i den og kjøre vekk, hvis det blir nødvendig. Bilnøklene skal stå klar i bilen.

 

Han har ikke slått meg enda, men det tror jeg er et spørsmål om tid. Sist uke slengte han meg inn i kjøkkensskuffene fordi jeg spurte om han kunne hjelpe til på kjøkkenet i stedet for å se på tv. Fikk et salig blåmerke på låret etter møtet med knottene.

Sist han ble sint på meg så knuste han bilder, kastet gjenstander rundt og skrek at han hatet meg og at jeg skulle komme meg til helvete ut. Dette var i tillegg foran barna.

Det var den episoden som gjorde at jeg bestemte meg for å avslutte. Han blir verre for hvert år som går. Jeg orker ikke mer og unner ikke barna mine denne oppveksten.

[Anonym bruker]

Hvis du tror du rekker ut i bilen før han er etter deg så tror jeg du tar en sjangse... Vær føre var, send ungene til mora di og ha med deg faren din mens du forteller ham at du vil skilles. Så blir du med faren din hjem. Hvorfor ta sjangser?

[Anonym bruker]

Vil bare si til deg over her som har en mann som er bortreist, bruk uka til noe fornuftig. Snakk med venner og familie, så du kan bo hos de til du finner noe eget, Pakk dine saker, og ungenes og flytt ut før han kommer hjem.

Når han kommer hjem kan du ta med deg noen, gjerne noen staute menn, som far, bror etc, fortell han hva du gjør og hvorfor. Også drar du derifra.

[Anonym bruker]

Fordi de bor for langt unna i forhold til skolen for de eldste barna. Det tar nesten en time å kjøre. Derfor kan jeg rett og slett ikke reise dit. Jeg håper, sikkert veldig naivt, at vi enten kan bo sammen til vi selger, eller at han flytter ut.

 

Jeg har tenkt at hvis jeg er veldig ydmyk, ikke blir sint eller forsvarer meg, men lar han skrike fra seg, så kanskje han roer seg ned og vi kan ha et udramatisk brudd.

Ja, jeg er naiv.

 

Jeg skal ha mobilen klar i lomma til å ringe med hvis det utarter seg.

Som sagt, han har enda ikke slått eller skambanket meg.