hvorfor fikk du barn? (u/t)

[Anonym bruker]

trenger noen positive tanker...

hilsen sliten trebarnsmor.

[Gjest Sekretøsa]

He he, jeg er helt feil person til å svare;) har to barn laget på slump, men planlegger faktisk en nr 3....

 

Er de ikke en berikelse i livet, da? til tross for alt det slitsomme man må gjennom?

[Anonym bruker]

jo, de er jo det. Her er det sistejenta ikke planlagt, halvannet år etter mellomste. Jeg klarer ikke helt å venne meg til livet sånn det er nå... syns alt bare er familien AS, og lite tid til å tenke...

HI

[kaklemor]

Fordi det er en glede og en utrolig fantastisk ting, det å bli en mor.

Når min sønn ser opp på meg og smiler, ler og viser at han har det bra så gjør det meg så utrolig glad!

 

Vi venter andremann og jeg gleder meg til å se dem vokse opp sammen

 

 

[Anonym bruker]

Vår var ikke planlagt, skulle vente hvertfall ett år siden vi flytta inn der vi den gang bodde 2 dager før jeg tok test og jeg hadde fått jobb noen dager før.

 

Sjokket var STORT, men etter vi hadde prata sammen i noen dager om hva vi ville var jenta i magen hjertelig velkommen og nå er ho det største lyspunktet i livene våres

[Anonym bruker]

Heisann HI, hvor gammel er tredjemann?

Jeg var i dine sko for omtrent et år siden. Halvannet år mellom nummer to og tre, ingen av dem syntes særlig om å sove.. To barn er så håndterbart og enkelt, tre snudd alt på hodet! Det var faktisk en forferdelig tid..

Men nå er yngstemann to år og alt er myyye lettere og man får tid og anledning til å huske hvorfor man fikk barn og hvorfor de er en berikelse;)

Føler virkelig med deg!

 

Et godt råd (som jeg ikke fulgte selv men burde ha gjort) er å lage konkrete planer hver uke som bare involverer deg. Hva som helst, massasje, gåtur, lesetid, café, manikyr, hva du kan komme på. Ikke regn med at du har så fryktelig lyst -alt man vil er jo å være i fred littegrann- men du bør gjøre det likevel.

Klem.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Dronningen var ikke planlagt, men selv etter å ha kjempet mot henne ang søvn i snart et år, ville jeg ikke vært foruten det eller henne. Og det verste er at jeg kunne tenkt meg en til nå, men sambo vil ikke enda, hehe... De er såååå fantastisk disse småttisene, og jeg gleder meg sånn til å se henne gå, høre hva hun hun har å si og alt annet.

 

 

[Anonym bruker]

Fikk barn fordi jeg ble gravid.

 

Fikk beskjed da jeg var 20 år at jeg aldri kunne få barn så jeg hadde lenge forberedt meg på et liv uten barn og jeg hadde godtatt det. Plutselig i en alder av 35 år sto jeg der med en positiv test i hånda. Det utenkelige hadde skjedd og jeg var gravid. Så da ble det et barn på meg likevel

[Mikkemafian]

Vi fikk barn fordi livet rett og slett ikke var komplett uten. Vi måtte streve i 3,5 år før vi fikk får første positive test, og den kom etter ssistert befruktning. Etter dette har vi fått 2 barn til, der den siste ikke var planlagt, men veldig velkommen likevel. Ingen av våre har vært lettvindte når det gjelder søvn, og i perioder har vi vært kjempeslitne og sure, men når jeg ser de to største springe etter hverandre for å få nattakos, holde hverandre i hendene på tur, hører dem synge for minstefrøkna når hun gråter, så blir jeg varm om hjertet!

Når størstemann nekter å sove før jeg kommer hjem fra møte om kvelden fordi hun vil høre om jeg har hatt det bra, når de krøller seg sammen i armkroken for å høre historier om Kardemommeby, da vet jeg at selv om det er slitsomt så er det verdt hver eneste våkenatt og trasseperiode!!!!

 

Minste er nå 8,5 mnd og jeg er (nesten) litt lei meg for at vi er ferdig med babytiden....

[optimist77]

I utgangspunktet så hadde jeg slått fra meg tanken om å få barn. Følte liksom ikke helt at det var helt min "greie"...Etter at jeg min nåværende samboer og jeg fikk følge, så følte jeg at det var "noe som manglet", og at det var barn vi hadde lyst på. Så for snart tre år siden, så fikk vi vår første velskapte gutt og vi venter nr to nå i juni. Jeg har aldri tenkt over det før jeg fikk egne barn, men, det er jo så morro å se utviklingen. Språk og ferdigheter. Det å få dele øyeblikket med han når han har med noe hjem fra barnehagen han har laget feks. Det er slike ting jeg ALDRI hadde fått opplevd om jeg ikke hadde egne barn. Det er veldig rart med det, syns jeg, det med egne barn. Bare observere feks hvordan han fungerer i lek med andre osv. Det er slike øyeblikk jeg aldri ville vært foruten Ettersom åra går, så syns jeg det å være mamma bare gir meg mere og mere for hver dag som går Helt fantastisk !

[Elsa88]

Her har det vært å få barn, mitt aller største ønske.

Har alltid hatt lyst på de, og har nå endelig den muligheten.

Gleder meg til de våkne nettene og skitne bleier

Gleder meg til å se hva jeg og min forlovede har klart å lage sammen

[Anonym bruker]

Kos dere med barna deres. Nyt det å være mamma. det er mitt aller aller aller høyeste ønske. Men etter mange års prøving både på naturmetoden og ivf så har vi ennå ikke lykkes. Jeg vet det det kan være tungt og tøffe dager. Men dere har det jeg drømmer om hver eneste dag og natt!! Vil bare minne dere på hvor heldige dere er!

 

klem fra en ufrivillig barnløs på snart 36!

[Gjest Verpehøna]

Jeg og min samboer får nå vårt første barn fordi det er noe vi har ønsket oss lenge. Jeg gleder meg til å kunne videreføre verdier som jeg setter høyt, og jeg gleder meg i første omgang til å amme (hvis jeg får til), synge godnattsanger og å lese på senga.

[MrsMilla]

Hahahaha aner ikke!! :-)

 

Sikkert biologisk eller noe det der.

 

Bare vil ha de - de er jo så herlige, og artige og gir faktisk livet min en ny mening synes jeg. Veldig vanskelig å forklare faktisk.

[MrsMilla]

Kos dere med barna deres. Nyt det å være mamma. det er mitt aller aller aller høyeste ønske. Men etter mange års prøving både på naturmetoden og ivf så har vi ennå ikke lykkes. Jeg vet det det kan være tungt og tøffe dager. Men dere har det jeg drømmer om hver eneste dag og natt!! Vil bare minne dere på hvor heldige dere er!

 

klem fra en ufrivillig barnløs på snart 36!

 

ønsker deg så veldig lykke til og håper det ordner seg for dere veldig snart!!

Typisk at det er slike som dere som så inderlig vil, og har så mye å gi som ikke får - ikke akkurat en rettferdig verden.

[C.L.H85]

Helt ærlig.. Så er jeg ikke helt sikker?? He he. Det var liksom det som passet seg. Hadde vært med kjæresten i 10 år, kjøpt leilighet, snart ferdig med utdannelsen, var ikke lenge før jeg ble 25(en alder som jeg syntes passet for meg å få barn), så da bare tenkte vi at det var på tide Hadde egentlig aldri hatt noen interesse for barn eller babyer, men har alltid tenkt at jeg skulle få barn en gang

 

Så da slutta jeg på p.pillen da og vips så var spiren der Det var virkelig et sjokk i de første 6 mnd, men så gikk det seg sakte men sikkert seg til Nå har jeg en liten trollunge på 1 år og det er jo morro!! Til tross for mye nattevåk, skriking, bæsjing, grising, feber og snørrete nese Vet jo at alt er for en periode, men skjønner også hvor mørkt alt ting er når det står på

 

Det blir faktisk bedre etterhvert skal du se

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn fordi ønske om barn var veldig sterkt.. siden jeg var liten har jeg vært glad i barn, og drømmen om å gifte seg og få barn (max 3) ville jeg realisere..

Nå når jeg har fått sønnen min, angrer jeg ikke i det hele tatt, nå skal han bli storebror også...

Jeg har mye kjærlighet å gi til sønnen min og til den ufødte babyn

 

Kjenne lukten av nydusja baby, krøller som kiler meg i ansiktet når han sitter på fanget mitt.. Alle disse fantastiske stundene overveier alt av hverdags mas, og at er til tider veldig rampete emil gutt...

[☆☆☆]

Da jeg og mannen hadde bodd sammen en stund meldte lyste til å være mamma seg. Hadde ikke tenkt videre på å få barn før jeg fant han jeg ville ha som far til barnet...

[M@mm@ til 6 småtroll <3]

Heisann!

 

Først må jeg si at jeg synes det er synd at du, HI, føler deg så sliten at dette overskygger gledene ved å ha barn. Håper dette retter seg snart, eller at du finner støtte i hverdagen, slik at du kommer deg ovenpå!

 

Selv har jeg snart 6 barn i alderen 12,7,6,5 og 12 mdr. Minste vil være 15 mdr når neste mann kommer. Ja, det er slitsomt til tider, det gir begrensninger for oss som foreldre. Vi får ikke mye alenetid, det blir som en sier, vi blir en slags bedrift vi må samarbeide om for å få det til å gå rundt.En er hjem med barn, mens den andre jobber, og så bytter vi, døgnet rundt, en jobber natt, og den andre dag.. Så har vi innimellom barn som er syke, våkne på nettene, barn som krangler osv.. alt dette er en del av pakken med å ha barn..

 

Jeg er allikevel utrolig glad for hvert barn jeg får, de er en berikelse i livet, og jeg føler meg utrolig heldig, tross at vi bare kan glemme sydenturer og "kjærestetid" en stund framover.

 

Jeg ser barnas gleder, gleder ved å være til, ved å mestre nye ting, gleden av å ha hverandre og å være en del av familien. Jeg ser forventningene i øynene deres når vi tar ferie og drar på turer, og gleder i hverdagen, når snøen kommer eller går:-)

 

Selv er jeg enebarn, og følte dette som veldig ensomt. Jeg hadde heller ikke noen å "identifisere" meg med, noen å sammenlikne meg med. Jeg var fast bestemt på at dersom jeg kunne klare å få flere barn, var dette et høyt ønske. å få hele 6 stk, og flere tette, er langt over mine forhåpninger, og min glede i livet er å se at de har det bra:-)

 

Og når de blir store og reiser hjemmefra, da skal vi ha skikkelig tid til hverandre gubben og jeg, reise skal vi også! I tillegg til masse barnebarn tid da:-)

 

ønsker deg lykke til, HI

[Anonym bruker]

Vel jeg fikk barn fordi høyere makter antakelig ville det, Hehe. Husker jeg satt som 20-åring i sjokk hos mine foreldre for hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid. Har aldri angret 1 sekund på at jeg fikk henne, selv om det viste seg at hun dessverre ikke er som andre barn.

Så alt jeg hadde sett for meg for livet hennes, vil nok mest sannsynlig ikke skje:( men de små øyeblikkene når jeg ser at hun lærer noe nytt, plutselig kommer det ett nytt ord og da tenker jeg at kanskje, ja kanskje så vil hun lærer seg å snakke, legene sier de ikke vet.

Å få ett annerledes barn er det verste men samtidig det beste som har hendt meg, selvfølgelig skulle jeg ønske hun var normal. Men jeg har jammen meg lært å sette pris på de små tingene i livet. Å se hun komme løpende mot meg og strekke ut armene og rope mamma mamma, ja det er verdt å leve for.

Min sønn ble jeg gravid med da jeg gikk på p plaster( men har antagelig rotet litt der) han var like velkommen og er min lille helt. Hvem hadde trodd at en 2-åring kan være så omsorgsfull ovenfor sin storesøster, passer på at hun også får ketchup på maten,Hehe eller at hun også må pusse tennene.

Nå når jeg skriver dette kjenner jeg hvor inderlig jeg elsker barna mine, og håper at alle som ønsker barn vil få oppleve det. Nå må jeg nesten gå inn å gi de en suss:)

Tusen takk hi, for at du fikk meg i bedre humør ved å lage dette innlegget:)

[Tauriel]

Jeg fikk barn for at jeg be uplanagt gravid

 

Er stolt alenemamma til ei helskjønn jentunge

[Isola&Lille+julegave]

Jeg har alltid vist at jeg en gang ville bli mamma. Var 34 år da jeg ble gravid på angrepillen. Hadde da utdannelse, fast jobb, hus, bil og kjente at det var akkurat dette barnet som manglet. Angrer ikke ett sekund på at jeg beholdt henne! Hun er en fantastisk, kjærlighetsfull liten skapning. Jeg hadde ikke trodd at det gikk ann å elske noen så mye!!

 

Jeg vil gjerne ha flere barn, og planlegger en danmarkstur om ett års tid da drømmemannen lar vente på seg.... Gleder meg så innmari til å kjenne sparkene i magen, holde den lille bylten i armene, høre alle de godlydene når barnet ammes, kjenne lukten og varmen av liten babykropp. Se den første krabbingen, de første stegene, lære de å kjenne, de første ordene.... Gurimalla, så fantastisk det er å få lov til å være mor !!!

Beste og mest meningsfulle jeg har gjort!

[mamma3333]

blir trebarnsmor i juli.........er veldig utkvilt nå er 19 år siden sist.....noe stress da men, over 40, student og gravid for tredje gang, rett og slett stolt jeg...........kjøpte litt baby tøy i går, har igjen litt strikkatøy etter de to andre som jeg skal finne frem snart........barn er jo en velsignelse, men jeg vet hvor sliten man kan bli, var ikke to år mellom de første.............vet ikke om dette var oppmuntrennde men barn er noe spesielt som jeg aldri hadde valgt bort...må fokusere på de små gleder som et smil, en klæm .....gleder meg:)

[Anonym bruker]

Var mange innlegg å lese for en gravid sliten ett barns mor med samboer som ukependler ;-D Har lyst til å svare litt likevel - og så håper jeg at jeg ikke booommer helt på det jeg skriver bare fordi jeg ikke har lest alt ;-D

 

Tenkte bare at jeg skulle si at jeg er enebarn og for meg personlig var det derfor viktig med søsken til frk luring. Så gled deg over at de tre vil få mye god glede og nytte av hverandre fremover.... Uten med dette å si at ikke det går helt flott å være enebarn også.

 

Dessuten fortalte jeg samboeren i dag at jeg er aldri så fornøyd med tilværelsen som når jeg tusler saaaakte hjem fra bhg med to-åringen som er skitten i ansiktet og på klærne, nekter å sitte i vogna - samtidig som ho smiler glad og lykkelig og skravler i vei uforståelig om alt mulig hele veien hjem. Og balanserer på alle kanter ho finner! ;-D DA er livet supert da! Og middagen kan jeg gjerne begynne på en halvtime senere enn planlagt bare fordi dette er VåR lille kosestund på vei hjem fra en slitsomt dag....

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt på dette spørsmålet mange ganger, men har ikke noe godt svar på hvorfor jeg ønsket meg barn. Men det er nok en kombinasjon av biologi og et ønske om å ha noe viktig i livet...

 

Men nå når de først er her, vil ejg først og fremst si at ungene er fantastisk morsomme å være sammen med. Ikke alltid, så klart. Trassalder og krangling er ikke bare kjekt. Ei heller fare-for-seg-selv-alderen mellom ett og to år. Ikke ser jeg frem til tenåringsfasen heller.

Men alt i alt, jeg synes de er søte, flinke, morsomme, rare, gøyale, nydelige, fantastiske, talentfulle, supre og fine.

 

Og det er helt sikkert dine også!