Barns rett til å gå i barnehage?

[Anonym bruker]

Finnes det noen som kan bestemme at et barn som lever under vanskelige forhold hjemme (ikke mishandling, men veldig ustabilt) må gå i barnehagen?

Barnet det er snakk om har nesten aldri gått i barnehage, men har nå fått barnehageplass. Moren velger å ikke sende barnet dit og vi rundt synes dette er veldig synd da dette barnet har mange problemer og sårt trenger stimuli, sosial omgang med andre, lek og aktivitet. Barnet har bare 1 år igjen før skolestart og har problemer med alt fra språkutviklingen, samspill, rollelek, vente på tur, dele, oppmerksomhet osv og er betydelig overvektig fordi h*n stort sett er hjemme/inne og får ikke vært sammen med andre barn og lekt og vært i aktivitet.

Hva kan man gjøre og hvor kan man henvende seg for å prøve å hjelpe barnet? Det hjelper ikke å snakke med moren dessverre.

[Anonym bruker]

Syns kanskje det høres ut som at barnevernet skulle vært inne i bildet.

 

Ikke nødvendigvis fordi moren burde blitt fratatt omsorgen, men hun skulle kanskje hatt litt veiledning i forhold til å ta rette valg for barnet sitt.

[Anonym bruker]

Barnevernet kan gi hjelp til barn og foreldre der barna har problemer. Et tiltak kan være barnehageplass. Hvis foreldrene ikke følger opp kan de miste foreldreretten, men ellers finnes det ingen lov som sier at barn skal gå i barnehagen eller at det er en rettighet de har slik som skolegang er.

[Anonym bruker]

Akkurat det jeg føler også. Hun elsker barnet sitt og er jo i grunn snill mot barnet. Men å være snill er ikke nok og det er mange måter å være "snill" på. å la barnet bestemme alt, spise hva det vil (ødelagte tenner), gjøre som det vil, legge seg når det vil, gå i barnehagen hvis det vil osv er jo ikke til barnets beste. Vi har forsøkt å snakke med barnevernet en gang før også, men problemet er at de flytter hele tiden, så det er ingen som klarer å følge dem opp over tid. Og når det ikke er rus eller mishandling i bildet er det visst vanskelig å få hjelp.

Vi har også henvendt oss til helsestasjonen fordi vi har vært bekymret, men helsestasjonen er et frivillig tilbud, så det er ikke mye hjelp i det heller.

[Anonym bruker]

Ja, det var det jeg var inne på tanken om. At barnehageplass er et tiltak når barnet har problemer! Det har vært gjort en stor innsats, mye ringing og venting for at barnet skulle få barnehageplass og alle rundt var veldig lettet da det gikk i orden. Tenkte vel at nå skulle ting bli mye bedre. Men det hjelper jo veldig lite når barnet ikke er i barnehagen! Hvor lenge kan de la være å sende barnet dit uten at barnehagen reagerer? Noen må jo fange opp ungen og hjelpe til litt her snart, ellers vil jo ikke denne ungen ha en sjanse til å klare seg i skolesammenheng!. Jeg mener å ha lest et sted (husker ikke hvor) at i slike tilfeller som dette så kan foreldrene tvinger til å sende barnet i barnehagen/følge opp. Men hvem bestemmer det og hvem passer på at det ikke sklir ut igjen?.

[Anonym bruker]

Akkurat det jeg føler også. Hun elsker barnet sitt og er jo i grunn snill mot barnet. Men å være snill er ikke nok og det er mange måter å være "snill" på. å la barnet bestemme alt, spise hva det vil (ødelagte tenner), gjøre som det vil, legge seg når det vil, gå i barnehagen hvis det vil osv er jo ikke til barnets beste. Vi har forsøkt å snakke med barnevernet en gang før også, men problemet er at de flytter hele tiden, så det er ingen som klarer å følge dem opp over tid. Og når det ikke er rus eller mishandling i bildet er det visst vanskelig å få hjelp.

Vi har også henvendt oss til helsestasjonen fordi vi har vært bekymret, men helsestasjonen er et frivillig tilbud, så det er ikke mye hjelp i det heller.

 

Når dere har forsøkt å ta kontakt med helsestasjon og bv, og ikke de kan følge opp denne familien, er det nok bare du som over-reagerer, husk at alle barn er forskjellige, ikke alle er like sosiale,slank osv.det betyr ikke at de trenger hjelp.

Og ingen må komme å si at 1 år i barnehage gjør ting så mye bedre for dette barnet, han har det sikkert bra som han har det nå, slutt å prøve å sabotere!!

[Anonym bruker]

nei, det er ikke jeg som overreagerer, det er rett og slett veldig vanskelig å få hjelp til slike ting. Særlig i større byer fordi dette er så langt i fra de verste tilfellene. Det er en stor svikt i dette systemet og det er at man ikke følges opp videre hvis man flytter. Og det er dessverre mange av de barna som har behov for hjelp og oppfølging som flytter veldig ofte. barnet har det ikke så veldig bra nå og selvom et år i barnehage ikke løser alle problemer så ville det nok vært et stort skritt i riktig retning. Det ville vært et utgangspunkt for å få hjelp til både språk, motorikk og sosialt samspill med andre. Dette er ikke noen jeg har lyst til å sabotere for, det er et barn jeg er veldig glad i, men som sikkert mange vet er det ikke alltid så lett å være de nærmeste til noen med psykiske problemer. jeg er nødt til å ligge lavt og ikke si for mye fordi jeg vil bevare et greit forhold til mammaen slik at jeg kan fortsette å være til stede for barnet (ofte vi som passer barnet, rykker ut og henter barnet når det er noe galt hjemme osv). Så jeg synes jeg har god grunn til å bry meg og jeg trenger faktisk at noen andre er involvert og tar seg av "fremdriften".

[Anonym bruker]

Barnehageplass er et tiltak barnevernet bruker, og de kan legge press på moren for at hun skal levere ungen der.

 

Men de står ikke på døra hver morgen og sørger for at barnet kommer seg dit, og om det ikke er snakk om ekstreme forhold i hjemmet kan de ikke legge så mye trussel bak kravet heller. De tar ikke barn fra foreldrene pga tingene du nevner.

 

Men det kan jo likevel hende at press fra barnevernet vil sørge for at mammaen faktisk vil følge barnet i barnehagen så det ihvertfall får med seg førskolegruppe osv i kjernetiden.