Hvordan si til ektefellen at man vil skilles?

[Anonym bruker]

Vi har hatt noen tunge og tøffe år og jeg har nå kommet dithen at jeg vil ut av ekteskapet. Jeg er deprimert av å leve slik vi gjør og vil nå ut og "klare meg selv".

 

Men hvordan si det? Hvordan gjennomføre det?

 

Kan dere som har skilt dere fortelle om prosessen, fra dere bestemte dere, hva partneren sa, hvordan ordnet dere med bosituasjon?

Hvordan fortalte dere det til barna og hvordan var forholdet mellom dere etter at skillsmisse ble bestemt?

 

Jeg er redd for at mannen min vil reagere med et voldsomt sinne. Han er veldig sjalu og har vært voldelig mot meg ved andre anledninger han har vært sint på meg. I tillegg truer han ofte med selvmord når han vil kontrollere meg, og slik har mine tidligere forsøk på å bryte ut av ekteskapet blitt stoppet.

Men nå vil jeg ut. Jeg orker ikke mer. Jeg er ferdig.

 

Hvordan "slippe bomben"?

[Kosemosepose]

Oi... vanskelig hvis mannen din har en historie med å være voldelig...

 

Jeg satt meg are ned med eksen og fortalte det som det var. Det ble noen tårer - han var ikke klar for brudd. Men vi snakket om det og jeg ga klar beskje om at jeg hadde bestemt meg. Vi satte oss faktisk samme kveld og så etter hus til han på Finn.

 

Han bodde hjemme til han kunne flytte inn i nytt hus, ca 2 måneder. Ungene ble fortalt at pappa skulle få eget hus og de skulle få egne rom hos mamma og pappa.

 

Har dere et vennepar som kan være med på den første samtalen? det gjorde noen jeg kjente, det var god hjelp i det.

 

Hvis mannen din blir truende eller voldelig, bør du ta med deg ungene og dra på nærmeste krisesenter. Snakk gjerne med dem før du snakker med mannen, om du er bekymret. La gjerne en god venn vite om hva du skal ta opp med ham og når, slik at de kan ringe deg og sjekke at alt er i orden.

 

Ønsker deg lykke til - ting vil nok ordne seg, selv om det er en utrolig vanskelig samtale. Vær sikker på deg selv og ikke la deg true til å bli hos ham. Det vil nok ikke gjøre ting bedre. Tenk på ungene - de fortjener en glad og trygg mamma!

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Jeg hadde samboer som var akkyuat slik du beskriver, HI. Jeg sa det bare. Han stakk av i sinne, og tok resten av trusselen over telefon. Jeg bestemte meg til slutt for ikke å ta telefonen når han ringte, det var det beste jeg noen gang har gjort. Hadde kun SMS-kontakt i forbindelse med overlevering av barn. Måtte selvfølgelig ta imot noen SMS-er der han holdt på å "ga opp livet", men ringte da til foreldrene hans og ba de ta ansvar for han. Han lever enda i "beste velgående", så det er ofte bare trusler. Det er3,5 år siden nå. Ca et år etter bruddet fikk han seg ny kjæreste, men fortsatte likevel å ville kontrollere meg. Men jeg lar meg ikke kontrollere lenger. Han kan feks la være å hente unger, fordi han vet jeg skal bort. Men jeg har løst det med at jeg aldri planlegger noe uten at jeg har barnevakt i backup Har blitt nødt til å benytte meg av det, men stort sett er jeg hjemme sammen med ungene. Vi har noen koselige helger sammen - leker oss, og koser oss ute. Han skal ikke få lov til å kontrollere meg. Men han skuffer ungene av og til da. Det gjør meg ondt... Er ofte jeg som må ta den. Barna tror at jeg ikke kjører dem dit. Men det som egentlig skjer er jo at han sender melding om at jeg får ha dem selv. Da er han sint for et eller annet. Vanskelig for meg å vite hva, men det kan være så enkelt som at han har fått med seg at jeg skal på byen med venner (noe som skjer ca 2 ganger i året!), og det tåler han ikke.

 

Er ikke akkurat på utkikk etter en NY mann for å si det sånn.... :S

 

Anbefaler deg å alliere deg med en venninne, slik at noen kan støtte deg i det som skjer fremover. Det går nok fint - ikke la deg påvirke av trusler!

[Gjest Heartbroken]

Jeg har ingen personlig erfaring, men vil bare oppfordre deg til å ikke la deg styre av truslene hans.

 

Han er ansvarlig for eget liv, på samme måte som du er for ditt. Om han truer med selvmord når du forteller at du bryter, får du svare at det er faktisk ikke ditt ansvar og hvis han har sånne tanker, er det hjelp å få!

 

Lykke til og vær sterk!

[Anonym bruker]

Om han har en historie som voldelig så ville jeg nok dradd på krisesenter og sagt det over telefon. Ville også sagt at jeg var redd han, pga tidligere hendelser, som en forklaring på hvorfor du gjorde det slik.

 

Ta opp telefonsamtaler på bånd, spar på alle meldinger. Det kommer til å bli en barnefordelignssak, og du ønsker sikkert at han ikke skal ha samvær, eller minst mulig. Du ønsker helt sikkert ikke at han skal ha hovedomsorg.

 

Barna må skjermes mest mulig fra sånne foreldre.

[Anonym bruker]

Er det mulig for dere å ta samtalen på familievernkontoret?

 

Jeg ville uansett bestilt en time til meg selv for å få veiledning og hjelp, fortalt at du var redd har og bedt om gode råd for hvordan du bør gå frem.

Om dere kan komme dit sammen kan dere kanskje ta samtalen med en tredjeperson tilstede?

[Anonym bruker]

Ville uansett alliert meg med noen, en bror, en venninne eller annen familie. Hatt den personen på hurtigtast på telefonen og hatt mobilen i hånden under samtalen, da kan du veldig fort tilkalle hjelp om det blir nødvendig.

[Anonym bruker]

Pass også på at barna ikke er hjemme når du skal snakke med han.

[Gutta er ute og puppene henger]

Siden denne mannen er voldelig og du er redd for at han vil slå deg om du forteller det så hadde jeg heller kjørt il nærmeste krisesenter de hjelper deg med alt både når det kommer til nav og advokater, spesiellt om det er barn med i bilde så hadde jeg reist på krisesenter, så slipper de og se på at mamma blir banka for at hun ikke vil bo med pappa lengre.

 

Lykke til;)