Var det stor overgang å få barn nr. 2?

[Anonym bruker]

Har en gutt på snart 18 mnd og har nå lyst på en til, men det er en del som bekymrer meg litt.

Det første er at jeg var ekstremt dårlig de 3-4 første mnd, måtte ligge hele tiden for var så uvel. Så er redd for at det skal bli like gale no eller enda verre, og da klarer jeg jo ikke å ta meg av nr. 1. Vet det er umulig å si hva som kommer til å skje, men var det noe forskjell på formen deres i forhold til første svangerskap?

 

Det andre er at visst jeg nå skulle bli gravid med en gang så blir han jeg har fra før av bare 2 år når babyen blir født. Og er redd for at han skal føle seg tilsidesatt. Hvordan var det for dere? Ble det en stor overgang? Og hvilken aldersforskjell var det mellom dem?

 

Blir veldig takknemmelig for svar!

[Gjest yrild]

Vi har tre år mellom våre og frem til nå har det gått kjempefint. ikke noe særlig sjalusi, men mye "jeg vil ha Pappa" fra eldstemann.

 

Nå har vi en liten drømmebaby som er rolig, blid og fornøyd i tillegg til å sove masse, så det kan nok være tyngre for andre, men vi synes ikke de har vært så stor overgang fra 1-2. Overgangen fra 0-1 var myyyyyye større :-)

 

Vi har venner rundt oss der det er to år mellom barna og de har vært mye mer plaget av sjalusi, men det kan jo være tilfeldig...!?

[Gjøkeredet③]

Syntes overgangen fra 0 til 1 var mye større enn fra 1 til 2.

Her er det 16 mnd i mellom. Selvfølgelig hektisk til tider da den eldste sånn sett nesten bare var babyen selv da lillebror kom, men syntes det har gått over all forventing. Nå skal vi snart ha nummer 3, så håper det også går ganske greit

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Hei Med førstefødte så var jeg kvalm og kastet opp i 3 mnd (2-4 mnd) var såpass at jeg lå store deler av dagen. Ble uplanlagt gravid 4 mnd etter fødselen og hadde mange av de beskymringene du sitter med, opplevde at jeg ikke hadde anntydning til kvalme med nr 2, kastet opp to ganger i uke 11 og 13, men tror nok det hadde med andre ting en svangerskapet

Om du blir veldig dårlig, så kan det være smart å ordne på forhånd at du får litt hjelp og avlstning av nære venner/familie, familie pleier hvertfall å ville stille opp når det er slikt på gang

 

I slutten av svangerskapet med nr 2 opplevde jeg noe ekstremt til bekkenplager, såpass ille at jeg ikke klarte å løfte på sønnen vår eller noe, og svigermor var en reddende engel, hun kom ned til meg og hjalp til de dagene bekkenet mitt tillot meg å være litt aktiv med gutten, og de dagene det var verst, så tok hun imot han med åpene armer og passet han mens faren hans var borte på dagtid, hadde han også noe på overnatting, så samboeren min fikk litt avlastning også (han sto alene med ungen og all husarbeid siste 1,5 mnd av svangerskapet)

 

Når lillesøster kom til, så tok det litt tid å balansere det hele, det å få gutten vår til å føle at han ikke var "byttet ut" var veldig viktig for oss, lillesøster var veldig avhengi av nærhet de første to ukene, og hun ville kun være hos meg, noe som skapte ekstra splid mellom meg og sønnen vår. Men han er glad i lillesøstra si, han kommer å koser på henne og nusser henne i panna når hun gråter.

 

Sønnen vår og samboeren har alltid hatt et sterkt bånd, og det er blitt sterkere nå etter fødselen til lillesøster, men jeg har så smått startet å jobbe med å få tid til han alene osv, det går på hans premisser, jeg tvinger meg ikke på han. Han fikk fra dag en lov til å ta på lillesøstra si, og var han hardhendt, så sa vi bare mildt ifra at lillesøster fikk nok litt vondt når han gjorde det, og det ble ikke noe sure miner eller sjalusi ut av den irettesettelsen

 

Det er ca 12,5 mnd mellom dem, nå er hun 1 mnd og han ser henne som en helt grei del av familien, må bare få han til å godta meg som mor, men dette er noe vi slet med før lillesøster kom i bildet da.

 

I forhold til rutiner på dagen ol, så akte lillesøster lett inn i de, og det ble ikke så merkbart at vi plutserlig hadde to barn å ta oss av, er litt hektisk de morgene ungene våkner samtidig og en av oss er alene med de, men det går seg til, de begge er blitt vant til at de må vente til storebror/lillesøster har fått det den trenger

[petite fleur]

Her ble sønnen vår storebror da han var 2 år og 8 mndr gammel. Perfekt aldersforskjell: Stor nok til at han forsto hva som skjedde og at han kunne hjelpe til med stell, mating osv, noe han elsket, og liten nok til at de fikk et nært og godt forhold mtp lek osv.

 

De to siste mnd av svangerskapet med nr 2 var bekkenet mitt så dårlig at jeg lå til sengs stort sett hele tiden, og kunne altså ikke ta meg så mye av eldsten. Ble en del film og lesing sammen da. Pappaen tok resten de månedene jeg var indisponert.

 

Ellers gikk det greiere enn jeg trodde å få nr 2, men nå som de er nesten 2 og 4,5 år gamle er det mer slitsomt. De krever sitt på hver sin måte, men det er stort sett moro :-)

[eliona]

JA!! Stor forskjell for min del. Dattera vår var 6 år da lillebror ble født, den store aldersforskjellen gjorde det veldig tungt. Hun hadde akkuratt begynt i første når han ble født, et par mnd etter. Hun krevde selvfølgelig mye tid, og han var syk de første 6 mnd, mye inn og ut av sykehus. Så jeg merka fort at 2 barn faktisk var dobbelt så mye som 1. Tenkte at herregud jeg skulle jo aldri klaget når jeg bare hadde en;-)