Hvorfor leke med barna?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Denne nye trenden er egentlig litt artig. Gjennom hele menneskets historie har det ikke vært vanlig å leke noe særlig med barna. Barn har lekt med hverandre, men voksne har ikke lekt med barna. Joda, selvsagt litt innimellom. Bestemor/bestefar har underhold barn med å fortelle eventyr, barn har blitt tøyset og tullet med av foreldre osv, men leke på den måten vi foreldre leker med barna våres nå har aldri vært vanlig på noen tid i historien i noen kulturer... før nå de siste ca 40 årene.

 

Og nå er det blitt så voldsomt den motsatte veien at alt annet skal settes på vent for at vi skal leke med barna og være så pedagogiske korrekte som overhode mulig. Gjør man husarbeid i tiden mellom bhg og legging er man dårlige foreldre fordi man ikke leker med barnet sitt, har man fri en dag og ikke lar bhg-barnet få fri sammen med en slik at han kan ha kvalitetstid hele dagen er man en dårlig forelder... osv. Det er plutselig forventet at barnet skal underholdes og lekes med av foreldre, og ikke bare oppdras. Foreldre skal nå helst fungere som erstatning for venner, søsken og barnets medfødte fantasi. De skal ikke kjede seg lenger, skal ikke læres opp i daglige gjøremål ved å se ha mor/far gjør av husarbeid (og kanskje "hjelpe til" selv), de skal vartes opp, passes på og dedikeres all tid foreldre har mens de er våken. Og velger man å avvike fra dette enorme fokuset på å la barnet vokse opp i den tro at det er verdens navle, så er man ikke gode nok foreldre og burde aldri fått barn siden man da altså ikke vil leke med dem 12 timer i døgnet.

 

Jeg lurer litt på hva dere andre tenker om dette? Hadde en interessant diskusjon om dette med en venninne, men siden vi har ganske like synspunkt og meninger ble det ikke så mye ulike nyanser heller. Hadde vært artig å høre flere innspill rundt dette. Hva tenker dere om denne ganske store historiske endringen i vårt forhold til barna våres? Er den egentlig bra? Er det egentlig naturlig at voksne skal leke med barn? Lek er jo tross alt i stor grad ment som en øvelse i å bli voksne...

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Min mor lekte med oss i rykk og napp (elste av oss er 32 år, jeg blir 24 i år) var hvertfall litt lek pr dag + godnatt historie.

Jeg leker litt med sønnen vår av og til, men ikke så ekstremt mye, det blir så vi leker med han nå frem til lillesøster og han kan leke sammen (ca 13 mnd mellom dem) Han er veldig flink til å leke og aktivisere seg selv, og vi trår til når han bare blir sittendeder å kjede seg (altså når han sitter en lengre stund og starter å småsutre) ellers holder han det gåent selv, og vi vil ikke tvinge oss på han heller, om han ønsker å leke med oss, kommer han bort og gir oss en av lekene sine, altså han inviterer til lek, og det avviser vi aldri

Noen type leker er det nok kjekt at vi voksene leker med barna, enda lek er en øvelse på å bli voksen, så kan det være veiledende eller lærerrikt for barnet å se den voksene leke også. Man starter jo gjerne med "borte, tittit" leken, og det vi gjør, starter ungen å herme etter, da har den voksene lært barnet noe. Slik fortsetter det jo i rykk og napp. Derimot ser jeg ikke på det å lese eventyr for barna som lek, eller, om man lever seg godt inn i det og starter å dramatisere detaljer eller det hele, så blir det jo en lek, men ikke om man bare sitter med ungen på fanget/ ved siden av seg og leser.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok at det ikke er mange som gjør sååå pedagogisk korrekt alikevel De fleste gjør nok husarbeidet og ungene ser på barnetv elelr leker selv. Selvfølgelig leker jo man mere med dem enn man gjorde i gamledager, men det er jo en trend som du sier. Det er det. Vi kunne jo være ute hele dagen lang uten å fortelle hele tida hvor vi var og med hvem. Nå blir jo ungene passa på alt for lenge synes jeg. En 6-åring kan også fint gå til lekekameratene selv synes jeg da, uten at vi ovesrtyrer med å kjøre fram og tilbake og styre når den skal være hjemme osv..

[Anonym bruker]

Jeg er fulstendig enig med deg, og leker heller ikke mye med ungene. Det virker det ikke som de gjør i barnehagen heller.

 

Vi er ganske nøye på at ungene våre ikke skal bli underholdt og at de må finne på ting selv eller kjede seg. Det har hendt at de har sittet en time på trappen og furtet fordi de ikke finner på noe når vi har sendt dem ut, men som regel er de i gang med et eller annet etter 10 minutter. Jeg tror det er viktig både for at ungene skal utvikle kreativiteten sin og for at skal få god følelse av mestring og egenverd.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er litt enig med deg, idet jeg mener at unger også skal få lov til å utvikle sin egen lek og fantasi i fred og av seg selv.

 

Samtidig mener jeg at det også er viktig å SE barna sine ila en hektisk hverdag. Og at man kan bli kjent med barnet sitt og deres tanker om verden via lek. Det er utrolig hva de forteller og deler av seg selv i lek.

 

Men samvær, oppmerksomhet og samtaler kan man også ha i andre situasjoner enn bare når man ligger langflat på gulvet med ungene og leker med dukker- det kan også skje i stellesituasjoner, ved matbordet og når man leser bøker eller bare koser i sofaen.

 

En annen ting er det at disse voksentingene- husarbeid, handling og matlaging feks, er noe man kan få ungene til å se på som lek. Her i huset er jentungen ofte med når jeg baker, hun får sin egen klut å tørke med når jeg vasker, og hun har ansvaret for sin egen handlevogn i butikken. Man trenger altså ikke sette hele verden til side for å leke med sine barn.

 

Selv er jeg ikke så glad i barneleker- altså, jeg elsker å være med ungen min, kose, lese, snakke osv, og noen leker er ok, som pusling, maling etc. Men jeg synes det er gresselig kjedelig med endel andre ting, dukker, biler osv. Likevel setter jeg av litt tid til å leke på hennes nivå, med det HUN vil, hver dag, om så bare i 10 minutter. Bare for at hun skal føle at det hun driver med og liker også har verdi for meg.

Men det er ikke sånn at jeg til enhver tid slipper alt jeg har i hendene bare fordi hun ønsker det.

[Honningmelon]

Jeg er 200% enig med deg, Alva! Du sier akkurat det jeg tenker og mener.

[Anonym bruker]

Jeg jobber i bhg. Vi leker med ungene også. Ikke med alle og ikke hele tida, men når vi ser at noen av ungene ikke får være med i leken eller ikke kan invitere seg selv med på lek, så trenger dei hjelp av oss voksne. Og med at vi viser hvordan det gjøres kan dei lære og kunne det om et par ganger. Så da blir jeg med på utkledningslek, på dukkelek, på mamma-pappa lek... av og til synes ungene at det er kjekt, andre ganger vil deg "vaere i fred". Når jeg ser at den ungen som trengte hjelp fungerer greit i leken, så går jeg.

[Anonym bruker]

Vi må ikke glemme at det var mye som var annerledes før. Man bodde som regel i store familier med mange flere barn (og voksne) rundt til en hver tid. Da hadde de andre barn å leke med, og flere voksne å få oppmerksomhet. I dag er mange barn enebarn eller har søsken med ulike aldersmellomrom og kanskje bare ett søsken. Og andre slektninger bor ikke under samme tak, og ser dem bare en gang innimellom.

 

Når det er sagt så tror jeg ikke det er så viktig at vi leker så masse med barna så lenge vi passer på å anerkjenne dem for dem de er og det de er interessert i. Men det er jo en måte for barnet å vise hvem det er og deres interesser igjennom lek, derfor tror jeg det er lurt at vi som foreldre bevilger litt tid til lek, uten å overdrive. Jeg synes for eksempel ikke at man skal underholde barna sine til en hver tid. Jeg tror de har godt av å lære seg å bruke sin egen fantasi og lære seg at man må gjøre noe selv og tenke ut ting selv så man ikke forventer å få alt servert på et fat her i livet, da kan man få seg et sjokk i voksen alder. Og alle barn skal bli voksne en gang så ikke dumt å tenke på det... Dessuten tror jeg barna bare har godt av å se voksne forbilder gjøre voksenting (slappe av, lese avis, gjøre husarbeid, osv). Vi er jo deres rollemodeller, og jeg mener det er sundt at de ser hva det vil si å være voksen, ettersom barnehage osv består av så masse pedagogisk og barnerettet. Sånn at de ikke blir lært opp til å tro at alt her i livet dreier seg omkring barnet og ting barnet er interessert i. Kan jo ikke klandre barna for at det er dette de tror når vi gjør alt for å etterstrebe at det skal være slik!

[SameSara]

Å leke med ungene er min lille time-out i hverdagen, men jeg er verken deres venn eller venninne. Jeg er mamma, og sÅ liker jeg Å leke innimellom. Godt Å vedlikeholde fantasien en smule.

[Anonym bruker]

Jeg leker ikke så mye med barna mine, de er begge utrolig flinke "lekere" begge to, MEN: jeg finner på mye med barna mine; drar på turer i skogen, drar på lekeplassen (jeg sitter og passer på), vi drar på stranden nå om våren og kaster stein i vannet, tar t-banen inn til byen og går tur i byen etc etc.

 

Men å leke, sitte på gulvet å bytte lego etc gjør jeg lite av.

[Magia]

Jeg er delvis enig med deg, Alva. Men det er likevel riktig slik noen over her påpeker, at familiene blir mindre og mindre, og dermed er det også færre barn å leke med rundt omkring. Cluet blir vel å ikke dra det for langt hverken den ene eller andre veien - barna må lære seg å underholde seg selv, samtidig som foreldrene innimellom bør leke litt med dem. Man kan liksom ikke være så prinsippfast at man aldri leker, fordi man er redd det skal ødelegge fantasien til barna eller at de skal tro for evig og alltid at akkurat de står i sentrum av universet. Ja til en balanse der foreldre gjør voksen-ting mesteparten av tiden (husarbeid, slappe av, lese bøker osv), og ellers kan finne på sprell og bygge lego eller annet innimellom.

 

Jeg syns det er litt rart at noen kan synes det er så dørgende kjedelig å leke litt med barnet sitt, for det er kvalitetstid hvor man lærer barnet sitt å kjenne. Man kan også samtidig vise at noen ting er viktige for å få husholdningen til å gå rundt, og at lek derfor ikke alltid kan bli prioritert.

[abella]

Jeg tror ikke det nødvendigvis er mengden man leker med barna som er viktig. Som du skriver er det mange foreldre som gjør det fordi vår måte å bo og leve på ofte avgrenser antall lekekamerater.

 

Jeg synes det som er spesielt viktig å tenke på er hvordan man velger å leke med ungene. Jeg synes lek skal være barnas initativ. Det er viktig at barna får styre, fordi dette er den eneste arenaen de har mulighet til å øve seg på det. Og i likhet med lilleva ser jeg på lek som en fin mulighet til å bli kjent på et annet plan.

 

Jeg kjenner ikke mange voksne som leker mye med barna sine. De fleste inkluderer dem heller i sine aktiviteter.

 

I eldre tider hadde man nok med å overleve og brukte mindre tid på lek og moro. Men man var gjerne mye sammen med barna allikevel, da de tidlig ble inkludert i voksenaktiviteter. Nå for tiden tilbringer mange voksne svært mye av dagen adskilt fra barna sine. Jeg ønsker å bli kjent med barna mine og at de skal bli kjent med hvem jeg er. At det skjer på andre premisser enn tidligere er underordnet. Jeg tror det er viktig for barn med noen som "ser" dem, og at de har gode rollemodeller.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er noe galt i å leke med ungene innimellom, men jeg tror også det er viktig å si at "nei, nå må du finne på nnoe selv i noen timer" ganske ofte. Mange barn har liten øvelse i å finne på ting og sette i gang aktiviteter. For å lære den prosessen tror jeg det er veldig sunt for dem å kjede seg. For min del er det greit om ungene står rett opp og ned og beklager seg på at noe er kjedelig og at det ikke er noe å finne på. Akkurat da tror jeg det er viktig å ikke gjøre noe for å sette dem i gang.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ser av svarene at innlegget mitt kom litt galt ut...eller i hvertfall overskriften ble kanskje litt misvisende i forhold til hvordan jeg er. Jeg mener ikke at man ikke skal leke med barna sine, jeg leker med ungene mine selv, men jeg synes temaet i seg selv er interessant. At før var ikke lek og det å skulle ha egentid med barna noe som ble prioritert, mens det nå regnes som superviktig.

 

Selv gjør vi vel en slags mellomting. Jeg er nok mer som en del i tråden beskriver med at man ser barnet, snakker med det og finner på ting sammen med det (går på lekeplass, på tur, museum, tar dem med på baking/matlaging osv), men kanskje ikke akkurat leker så mye på gulvet. Jeg synes det er litt kjedelig å leke med biler, transformers og dukker Men jeg kan godt spille spill, tegne, perle osv sammen med dem siden jeg liker det bedre selv. Mannen liker i større grad å leke med barna, herje med dem osv, det er han som tålmodig bytter "bleie" på vesla sine dukker, kjører bil med minstegutten, spiller fotball med de eldste osv. Samtidig må barna aktivisere seg selv mye, noe som jo gå greit siden de er mange og har mange venner her vi bor. Vi gjør husarbeid på ettermiddagen dersom det passer da, vi sier ofte til ungene at de må vente fordi vi gjør på noe annet, barna må hjelpe til hjemme osv.

[Gjest Mentha & Junior]

Dette var en spennende diskusjon Jeg har tenkt mye på det selv, og kjenner jeg er veldig enig med et par av dere her som skriver at det gjelder å finne en middelvei. Jeg ser så absolutt at det har skjedd en endring i vårt levesett som gjør at vi har mer tid "til overs"; både ved at vi gjerne får færre barn, og at vi har arbeid som er mer tidsbegrenset (9-4, ikke soloppgang til solnedgang). Samtidig ser vi barna våre mindre enn i gamle dager, fordi de er i bhg mens vi er på jobb. Dermed føler jeg at leking med barna er kontaktskapende og er med på å bygge forholdet mellom foreldre og barn og generelt mellom voksne og barn. Her kan jo matlaging og husarbeid være en del av denne leken føler jeg, mange barn elsker jo å bake og være med og røre i gryter osv. Det blir flere fluer i en smekk; lærdom (rent praktisk), lek og en utvikling av ansvar (passe på at ikke maten brenner seg, passe på at ikke kakerøra renner over osv osv).

Men på den annen side så er det også dette med at barn har behov for å lære og aktivisere seg selv, og at den lærdommen kommer best fram når barnet får muligheten til å kjede seg så kreativiteten kan få spire og blomstre. Mao, det er viktig at ikke barnet blir oppvartet på alle bauger og kanter hele tiden. I mange tilfeller er det lett å se hvilke barn som har fått utvikle seg selv en del, og hvilke som har fått alt ordnet for seg og ikke kjedet seg en dag i sitt liv. Må si jeg foretrekker den første kategorien der

 

Vi prøver å kjøre en middelvei, hvor vi har en del felles lek, og en del alenelek. Står jeg midt i middagen og får tilbud om en traktor eller kosebamse så kan jeg ikke slippe alt jeg har i hendene for å være med på leken, og må si til junior at "beklager, men nå er mamma opptatt med middagen. Vi kan leke etterpå". Tror det også er viktig, at barna lærer (som nevnt over her også) at de ikke er i sentrum bestandig, og at innimellom så kommer det andre ting i veien for lek og moro.

 

Hmm, dette blir langt, og kan sikkert bli lenger. Men jeg tror jeg stopper der, så får jeg heller slenge meg med videre senere

[Gjest Filifjonka]

Jeg tror at mye henger på at samfunnet har fornadret seg enormt de siste 40 årene. Da jeg var barn var det en selvfølge at mødre var hjemmeværende. Barnehage fantes knapt, og jeg kjenner ikke en eneste jevnaldring fra mine hjemtrakter som gikk i barnehage eller -park. Fedrene var på jobb og tjente penger, men mødrene var alltid der.

 

Og jeg tror dette er noe av hovedpoenget: Mødrene var alltid der. Det var ikke så nøye at de ikke lekte, ungene lekte med søsken og nabounger, men de var der alltid. De hadde ikke dårlig samvittighet, for de var jo hjemme. Selv om mesteparten av tiden gikk til husarbeid og matlaging, for mye var jo langt mer tungvint da enn nå.

 

Dagens mødre er langt mer plaget av dårlig samvittighet. Det er blitt en selvfølge at kvinner skal jobbe, helst fullt (og jeg er absolutt for at kvinner skal kunne forsørge seg selv, bare så det er sagt). Det medfører at vi må overlate ansvaret for barna til andre i stor grad, og barndommen blir langt mer institusjonalisert. Dette gir et tidspress som fører til dårlig samvittighet. Vi føler at vi har for lite tid sammen med barna.

 

Dårlig samvittighet kan føre til at vi prioriterer barna foran "alt mulig annet", at vi leker mer med barna enn vi ville ha gjort om vi var hjemmeværende mødre for 40 år siden. Det kan føre til problemer med grensesetting. Tidlige morgenener og stressende dager fører til at både voksne og barn er slitne, og ofte blir da lunta kortere hos både små og store. For å unngå konflikter og krangel i den lille tiden man har strekker man seg gjerne langt.

 

(Merk at jeg sier kan. Dette er mine tanker og erfaringer, og ikke nødvendigvis en fasit.)

 

En annen ting er samfunnets fokus på det perfekte. Barn skal ha den ultimate stimulering for akkurat det barnets evner. Han eller hun skal ha alle muligheter for at akkurat han/hun skal kunne blomstre maksimalt og bli best mulig. Vi blir drillet fra første dag på svangerskapskurset i å stimulere og ta vare på babyen - allerede fra før den er født. Det skal snakkes og synges til magen, og så fort babyen er ute skal det legges til rette med babysvømming, babysang, barselgrupper og jegvetikkehva.

 

Kostholdet skal være perfekt, og det er selvregulering fra dag 1. La ungen bestemme. (Nei, jeg er ikke tilhenger av å mate hver 4. time og ellers la babyen ligge der og skrike, bare for å ha sagt det og.) Men jeg tror dette blir en vanskelig overgang for enkelte også. Når skal man slutte å la barnet bestemme og ta kontrollen som forelder?

 

Jeg har tre barn. Med nr tre skjønte jeg fort at det måtte rutiner til. Og det gikk greit å få lirket det til slik at måltidene kom til nokså faste tidspunkter. Jeg har også lært at en baby faktisk ikke tar skade av å skrike noen minutter. Større barn tåler også godt å få beskjed om å vente en stund, og de tar ikke varig skade av å kjede seg litt.

 

Jeg har lekt noe med alle mine tre. Jeg innrømmer åpent at det ikke er all lek jeg synes er like festlig. Jeg er ikke spesielt glad i Lego eller Barbie. Jeg foretrekker togbane og brettspill. Det siste er jeg veldig glad i, så det gjør vi ofte. Og jeg husker fra barndommen at det var veldig stas de gangene de voksne gjorde noe sammen med oss barn.

 

Jeg liker jo også å tilbringe tid sammen med barna mine. Jeg synes gulvvask er drepende kjedelig, men tid sammen med ungene er morsomt. Så det hender jo ofte at jeg velger ungene framfor moppen. Det hender også at jeg gir mine barn beskjed om at jeg må vaske gulvet, eller annet husarbeid, først, men at hvis de hjelper meg går det fortere og da kan vi ... etterpå.