Noen med attpåklatt her?

[Anonym bruker]

Vi skal få en liten attpåklatt!

 

Den har vært lenge planlagt og sterkt ønsket, og vi gleder oss veldig.

 

Men har begynt og tenke litt.

Nå har vi alle barna på skolen, de er ganske selvgående i det meste. Den yngste er 7 år.

Det er litt deilig og kunne lese en bok uten at noen roper mamma hvert andre sekund. :-)

 

Så hvordan er det å begynne på nytt igjen? Kommer man fort inn i det igjen?

 

Noen som vil dele noen erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg har 5 barn å henholdsvis 15, 13, 6, 3 år og en å 16 mnd. Synes det var ganske tøft å få nummer tre. Han var ganske krevende, så kan jo være derfor.

Var lenge siden nattevåk og babyskrik. Overgangen med de tre yngste har derimot gått knirkefritt

Er sikkert mangen forskjellige erfaringer her. Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, du kommer fort inn i det igjen, men du vil merke godt at "friheten" har forsvunnet

 

Jeg har akkurat 7 år mellom mine, og merket godt hva jeg hadde likt å slippe å gjøre. Som å bære, løfte, mate og mer til Tror ikke de med tette barn merker dette like godt. Min eldste var jo begynt å gå til venner alene, og fikk faktisk mobil da nr 2 kom. For at jeg skulle kunne finne ungen uten å springe bygda rundt

[Anonym bruker]

Jeg har ikke atpåkladd selv, med en storesøster til en jente som er 15 år yngre enn meg.

 

Jeg ble vel neste aldri bedt om å være barnevakt på henne siden foreldrene våre (vi er helsøsken med samme foreldre) var veldig bevisst at det ikke skulle bli en belastning for oss eldste å få en baby i hus. Men det er jo mye hjelp i store søsken uansett.

 

Jeg og den andre søsteren min som var 12 da babyen kom ble jo som reservemammaer, vi ga melk på flaske, gikk turer med vogn, hentet i barnehagen på vei hjem fra skolen osv og synes det var gøy.

 

Da hun var 4 år hadde jeg egen bil og hentet henne i barnehagen, jeg flyttet jo ut før hun begynte på skolen og både hun og jeg synes det var kjempestas med overnatting hos meg.

 

Jeg har jo ikke vokst opp sammen med henne, men er selvfølgelig veldig glad i henne. Blir et litt annerledes søskenforhold.

 

Ulempene er at hun nærmest vokste opp som enebarn uten jevnaldrede søsken å bryne seg på, hun ble veldig veslevoksen og mammas lille bortskjemte sistebaby.

 

Fordelen var jo at hun alltid har hatt mange til å gi henne oppmerksomhet, kos og hjelp. Hun ble tidlig selvstendig, og ikke minst en selvsikker ung dame som aldri har vært redd for å gå sine egne veier.

 

Foreldrene våre hadde ikke noen slitsom babytid med denne jenta, vi andre som var 9 (bror), 12 og 15 syntes det var veldig gøy med en babysøster og avlastet mye helt frivillig.

[Anonym bruker]

Jeg har 7,5 år mellom første og andre. Var veldig koselig med ny baby da, selv om alt måtte læres på nytt :-) følte meg som en førstegangsmamma igjen. Nå er de 8,5 og 1 år og stortrives sammen. Lillesøster ser virkelig opp til storebror og det er helt hærlig å se på :-)

 

Har hvertfall gått over alle forventinger her hos oss!