Min "synske" og ganske ufølsomme svigermor -

[Anonym bruker]

er i ferd med å ta kaka om dagen.

Vi skal til dem i morgen, men jeg har sagt til mannen min at jeg ikke orker.

 

For fire år siden mistet min mann og jeg vårt første barn, hun døde i magen noen uker før termin.

Det var en voldsom påkjenning naturligvis, og det har vært mange tøffe stunder. Vi har fått to barn til, men det forandrer naturligvis ikke savnet etter henne som vi skulle hatt men som vi ikke har.

 

Rundt juletider mente min svigermor for første gang at hun hadde hatt kontakt med datteren vår, fordi hun har overnaturlige evner.

 

Hun gnåler om dette ustanselig, og kommer med påstander om hvordan datteren vår har det osv.

Jeg tror og har alltid trodd det er mer mellom himmel og jord enn vi kan se, og det er klart det er viktig for meg at datteren min har det godt uansett hvilken tilstand hun måtte være i.

Men jeg tror hva jeg vil om svigermors "samtaler" med henne. Og hennes stadige oppripping gjør bare vondt.

Jeg prøvde å si det til henne sist vi var der, at jeg ikke vil høre. Da mente hun at jeg er uinteressert...!!!!

 

Mannen min ler av henne og sier dama er skrullete, og at jeg må slutte å bry meg så mye om svadaet hennes. Han skjønner derfor ikke at jeg ikke vil være med i morgen, og stemningen i huset er sur....

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, og jeg hadde tiltet om noen hadde drevet på slik!! Jeg mistet min mamma for noen år siden og om noen "synske", "klarsynte", langsynte eller andre begynte å kverne på at de kunne snakke med henne så ville jeg blitt irritert og lei.

Og så utrolig frekt at hun ikke gir seg når du gir beskjed! Nei, bli hjemme du og spar deg selv for den slags dårlig oppførsel av svigermor.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er noe galt i at hun har "fått kontakt" med din datter, dersom hun ikke lyver om det da. Men hun burde uansett ikke snakke mer om det når du har gitt beskjed at du ikke liker at det blir rippet opp i. At hun da kaller deg uinteressert er jo helt latterlig, og utrolig ufølsomt av henne. Synes mannen din burde støtte deg her, og du har all grunn til å ikke ville treffe henne om hun ikke gir seg.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Hva sa du til henne da? Jeg er av den oppfatningen at man sier ifra på en fin måte første gangen, også kan man heller være litt ufin andre gangen så de forstår. Jeg hadde sagt noe ala "Jeg har gitt deg beskjed før om å la vær å snakke om det. Du ripper opp i noe som du ikke har noe med, og det sårer meg! Blir det noe mer mas om dette, gidder jeg ikke besøke deg mer!"

 

Trist å høre om jenten din, sender deg en goood klem!