Abort eller ikke abort..

[Anonym bruker]

Jeg er 26år, og har hatt samboer de siste 2årene. Fra før har jeg et barn på 3år. Jeg er gravid igjen med samboer. Samboeren min har de siste ukene slitt med hva han vil, det kom over natten, og tankene har ikke gitt slipp. Han ønsker at jeg skal ta abort, og at vi flytter fra hverandre. Han er 35år og har ingen barn fra før.

 

De første ukene gledet vi oss sammen over barnet, og forholdet vårt har vært helt på topp inntil nydlig. Nå vet han ingenting, ikke hva han vil, hverken med meg eller barnet. Han mener det er best å ta abort, og skylder på at det er til mitt beste, og at jeg kommer til å få det vanskelig med to små barn, med to forskjellige fedre.

Jeg orker ikke abort, jeg vil ikke. Men jeg ser selv at det kan være fornuftig, jeg har bare et vikariat på jobb frem til jeg skal i permisjon.

Jeg er 11uker på vei idag. Jeg har omtrent ikke en dag til å bestemme meg på. Jeg gråter og er fortvilet, kan ikke skjønne hvordan jeg har havnet i denne situasjonen. Jeg har tenkt hele veien at det må være mitt største mareritt, å havne i den situasjonen jeg var i den gang- en gang til.

Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg har stolt på han, så stikker han, når jeg trenger han mest,

[Anonym bruker]

Kjære deg, ingen lett avgjørelse å ta. Jeg synes du skal gi deg helgen på å bearbeide dette, hundre prosent ut i fra deg og hva du vil. Ikke ta med i betraktning hva han vil, det er en baby det er snakk om...ikke han og hans liv.

 

Du vet hva det vil si å sette et barn til verden. Du er ikke 17 år gammel. Du er voksen og vet sannsynligvis at du kan klare dette. I Norge har man i tillegg et så gedigent støtteapparat både psykisk og økonomisk at dette vil sannsynligvis gå bra.

 

Jeg festet meg ved den ene setningen din om at du egentlig ikke ville ta abort. Kan ikke annet enn å ta utgangspunkt i denne og si at du aldri, aldri kommer til å angre dette barnet, men sannsynligvis kommer aborten til å følge deg gjennom hele livet. Det er ikke sikkert at det kommer til å plage deg nevneverdig, for det som er gjort er gjort. Men du vet, og tanken kommer aldri til å slippe. Derfor er det viktig at du er helt klar på hva DU vil.

 

Ingen ønskesituasjon å ha to barn med to fedre, men hei, vet du hvor mange rare familiesituasjoner det finnes i denne verden. Du er langt fra unik, og det finnes så mye, mye verre. Stol på det.

 

ønsker deg alle mine varmeste tanker i denne prosessen, håper du kommer til en avgjørelse du er fortrolig med.

[Anonym bruker]

TA ABORT!!! denne mannen er ikke vært å satse på, mulig han har funnet seg en annen eller vurderer en annen. Han er tydeligvis ikke klar for å etablere seg enda selv om han er 35..og utrolig kjedelig for deg å sitte med to barn med to forskjellige fedre. Du har mange år igjen til å finne deg en ny mann og eventuelt lage barn med han.

[Anonym bruker]

Takk for godt svar. Jeg VIL ikke, om jeg skal følge følelsene.

Jeg er nesten dithen, at jeg kan akseptere at det bare blir oss tre i fremtiden. Og møter jeg en ordentlig og oppriktig mann, så regner jeg med at han ikke bryr seg om jeg har 1,2eller 3barn med forskjellige fedre.

Men så er det hele situasjonen med bosted, og at jeg har vikariat. Og ingen mann. Jeg er så tom innvendig at jeg blir mer og mer likegyldig til situasjonen.

Orker jeg å måtte forklare for alle hva som har skjedd, og at jeg på toppen av det hele er gravid? Orker jeg at folk snakker? Det tenker jeg og på. Men mest av alt, hva søren som er gale med meg, som gjør at jeg har klart å komme i denne situasjonen igjen.

 

HI

[*Lissi*]

Kan det være at han bare har litt hetta? At om du gir han litt tid, så vil alt ordne seg?

Vær tøff. Si du beholder, og at han kan ta sakene sine og flytte. Du klarer deg.

Du kan selvsagt bli sittende alene med to barn. Om du ikke takler det, bør du ta abort. Men, klarer du å gjennomføre det? Og kan du leve med det valget.

PS! Nei, er ikke imot abort, men stod oppi noe lignende for 2 år siden. Risikerte å bli alene med 5 barn, men orket ikke gjennomføre en abort. Noe jeg ikke angrer på i dag . Lykke til!!

[Anonym bruker]

Nei, det er det. Jeg VIL ikke. Men jeg "må", all fornuft tilsier det. Hvordan vite om det er panikk, eller hvor lenge den skal vare?

Innerst inne tror jeg det selv, og han sier jo det selv, at altfor mye skjer på en gang. Men det har jo han vært med å styre selv:)

 

HI

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Om du ikke vil ta abort så må du ikke finne på å ta abort. Jeg er absolutt for selvbestemt abort, men slik jeg ser det her så er det han som presser deg ved å spille på at abort er det beste for deg når det i realiteten kun er seg selv han tenker på.

 

Jeg tror du vil komme til å slite mer om du lar deg presse til abort enn som tobarnsmamma.

[Anonym bruker]

Jeg hadde valgt abort. Denne mannen vil jo ikke ha noe forhold til deg, og sier jo allerede nå at det er du som må ta deg av barnet. Det blir tøft, men jeg tenker i det lange løp blir det å ha flere barn et større ork å ta seg av, jeg antar at du er ung og vil jo derfor finne menn etter hvert. (jada, eldre finner også nye menn men gjerne de som også har barn fra før osv.) Alt er lettere uten for mye bagasje.

[cheni]

Ikke lett å gi råd her, men jeg mener det samme som nr 2... du angrer ALDRI på et barn du har fått! Om du velger abort så må du være sikker i din sak, og jeg har full forståelse for at du velger det. Du klarer fint å være alene med 2 barn...

 

Klem

[SmellyCat]

Gi faen i dustemannen, men ta for all del ikke abort om du ikke føler at det er riktig. Det er kun DU som bestemmer hva som er riktig for deg. Om han uansett har tenkt å dra fra dere, så er det klart at det passer han bedre å betale bidrag for en unge, i stedet før to!

[Netti***]

Å ta seg av to barn er ikke så ille når du har et allerede. Hvis man skal være helt avhengig av en mann for å klare det så har man et problem. Tenk om han hadde vært utsatt for en ulykke eller at du hadde mistet han pga sykdom. Da bør ingen få mere enn ett barn. Jeg venter nr. 4. Har samme far til alle men har latt det bli noen år mellom 3 og 4 så jeg er sikker på at jeg klarer ungene om noe skulle skjed og jeg ble aleine. Vet jo at det ikke er helt sammenlignbart men er man gravid og ønsker å beholde så beholder man. Var 19 da jeg ble gravid første gang, mannen min syns det var altfor tidlig. Men jeg valgte å beholde selv om han hadde kaldeføtter og ga beskjed om at det ble med eller uten han. Nå over 10 år seinere gleder vi oss vilt for å møte nr. 4. Og elsker de 3 vi har fra før.

[Lillababy]

Med fare for å bli heilt halshugd her inne, så vil eg berre sei på barnet sine vegne, at det ved 11 veker har alle organa sine og er et lite menneske. Og det kan sjølvsagt ikkje erstattast med ny mann og nytt barn, som blir foreslått her.

 

Eg føler eg har like rett til å sei det, som folk har til å sei at det er berre til å ta abort.

[Gjest Heartbroken]

Med fare for å bli heilt halshugd her inne, så vil eg berre sei på barnet sine vegne, at det ved 11 veker har alle organa sine og er et lite menneske. Og det kan sjølvsagt ikkje erstattast med ny mann og nytt barn, som blir foreslått her.

 

Eg føler eg har like rett til å sei det, som folk har til å sei at det er berre til å ta abort.

 

Og det tror du virkelig ikke HI har tenkt over? Hun er nok minst like klar over dette som du er, så du hjelper nok ingen ved å poengtere dette, tror jeg.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

Jeg vet at det er et lite barn, at alt er "ferdig laget". Jeg tenker at om vi/han hadde ønsket å ta abort, om det var det han virkelig ville, så hadde det vært den første tanken som slo han den dagen jeg teste positivt. Det var det ikke, ikke den dagen, og ikke de på følgende ukene. Så en dag, smalt bomben.

 

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor baby i magen, den vokser lykkelig uvitende inni der. Far ønsker den død, mor er likegyldig.

 

Vi har pratet sammen i helgen. Jeg får egentlig ikke noe konkret ut av han. Han har ikke nevnt barnet eller abort, han vet jo at tiden omtrentlig har rent ut han også. I går gråt han, og ba meg ha tålmodighet med han. For første gang på lenge sa han de tre ordene "jeg elsker deg". Men han har likevel vært likegyldig, og passiv, som han har vært de siste ukene. Han sier en ting, at han vil ordne opp, men gjør en annen ting.

Jeg er sliten, psykisk og fysisk. Akkurat lagt datteren min, og lagt meg på sofaen, han ligger på sofaen oppe. Romantisk.

 

HI

[Linn2007]

Kjære deg, jeg har bare en ting å si til deg: det er ditt valg, ikke la deg presse til noe du ikke vil og som er umulig å reversere.

[Anonym bruker]

Ikke ta abort! jeg tror nemlig den panikken mannen har nå ikke er helt uvanlig, og tror faktisk han kommer til å snu! Spesielt i forhold til det du sier om at dere gledet dere sammen i begynnelsen....Hilsen ei som har levd litt og opplevd litt...

[Anonym bruker]

Ok, dere har dårlig tid. Ta han med til legen I MORGEN! Snakk med legen om usikkerheten deres og ta en ultralyd. Spørs om kanskje forandrer mening når han ser en sprellende liten bylt i magen. Vanskeligere når man har sett kanskje?

Lykke til!!