Siden vi snakker om bonusbarn.......

[Anonym bruker]

.......Kort oppsummert. Han har et barn fra før og vi har et sammen. Stebarnet og jeg går ikke overens lenger. Vi fungerte fint de tre første årene, men de to siste har det bitt verre og verre. Det ble så ille at jeg valgte å bryte ut for at barnet skal få det bedre og forklarte han hvorfor jeg valgte det slik. Han vet jo om problemene fra før, men har ikke gjort noe med det heller.

 

Så kommer problemet mitt. Han vil så gjerne tilbake og at vi skal finne en løsning på dette. Han ber om å få flytte tilbake og mener at dette skal fungere. Jeg har sagt til han flere ganger at jeg fint kunne levd et liv sammen med han, men ikke sammen med hans barn og at siden jeg ikke kan ta to, så kan jeg ikke ta noen. Jeg og vårt barn treffer han en dag i uken, men vi treffer ikke hans barn. Ingen av oss går overens med det.

 

Hva gjør man når følelsene dirrer og flakker hele tiden? Jeg kan jo ikke kaste han ut hver gang han har barnet til det bir voksent. Ikke kan jeg la barnet komme til mitt hus heller, for da vil det bli plaget av min isfront. Hadde barnet vært kunne jeg bitt tennene sammen et par år til, men barnet er 7 år og det er over ti år til det flytter for seg selv og ikke kommer på overnatting annenhver uke..

 

Noen som vet om det finnes løsning for forholdet vårt? Jeg ser ikke noen løsning nå i alle fall...

[Anonym bruker]

Du går ikke over ens med en 7 åring, så du kan ikke bo sammen med faren?

 

Høres litt rart ut spør du meg. Du skriver ikke noe om årsaken til at dere ikke går over ens, men det er du og pappaen som er de voksne og setter standarden for hvordan det skal være i deres hjem. Hvordan det er hjemme hos moren hans er det jo de voksne der som bestemmer.

 

Hvis han er skikkelig trasig (hva nå enn som måtte gå under den beskrivelsen/betegnelsen) synes jeg det høres ut som et rop om hjelp! Når startet problemene?! Du skriver at dere har et felles barn, hvordan er eldste sitt forhold til dette?! Snakkes vi sjalusi? Har dere prøvd familie terapi osv. Synes det er en alt for enkel og lettvint (barnslig) måte å bare skulle flytte ut pga en 7 åring. Lurer på hva det gjør med hans følelse... Det er en grunn til at han har endret adferd. Ville tatt tak i det jeg!

 

Lykke til.

[ung.mor.89]

dere flyttet fra hverandre pga en 7 åring.

kan da ikke være normalt.

 

når startet problemene. det lurer jeg på.

dere har et felles barn. dere burde jo få dette til og fungere.

ungen er 7 år.

 

dere har et barn sammen.

er du ikke villig til og jobbe med problemene.

for meg så virker det som du har rømt unna problemene

[Anonym bruker]

Barnet er direkte slemt mot meg. Moren forteller det hvordan det skal oppføre seg og det hører på moren (så egentlig ikke barnets feil, men det er barnet og mitt forhold det vil gå utover). Vanlig trass har vi vært igjennom før det ble virkelig ille. Stebarnet mitt har ikke noe forhod til yngste. De er det begge to og de bryr seg ikke og er ikke nysgjerringe på hverandre.

 

Barnet sier "Mamma sa at jeg og pappa trenger en uke uten dere, så når skal dere dra?" som det første det sier til meg når det kommer. Når faren kommer inn sier det "Hei pappa! Jeg og XXX snakker om hvor fint vi alle skal få det denne uken!" også ser det stygt på meg.. Dette er det samme hver uke. Faren ser det jo aldri og om jeg forteller det, så er det visst løgn fra meg, for sånn oppfører ikke noen av hans barn seg..

 

Alt er forsøkt. Men uten løsning. Om jeg ikke kommer overens mad hans barn er det vel bedre at jeg bryter ut enn at barnet skal lide under det? Jeg orker ikke ha det i nærheten av meg. Vi liker ikke hverandre lenger rett og slett.

 

HI

[Anonym bruker]

Hehe.. Her blir stemødre rådet til å gå fra mannen om de ikke liker hans barn, mens denne trådstarterern blir rådet til å bli fordi det er barnslig å gå pga et barn...

 

Har ingen råd, men måtte kommentere det..

[Anonym bruker]

Jeg var helt sikker på når jeg leste innlegget ditt at "barnet" var en 16-17 år gammel tenåring....men en 7 åring??

 

Sorry, HI...du må gå litt ideg selv, og en skal du virkelig la en 7 åring styre fremtiden deres??

[Anonym bruker]

Dette håper jeg er tull, HI. Skjerp deg. 7 åringen er slem mot deg????? 7 åring??

 

Trodde det var snakk om at mannen din kanskje hadde et voksent barn fra tidligere forhold, men klarer du ikke heve deg over en 7 åring?

[Anonym bruker]

Skjønner godt de følelsene du sliter med HI, har smakt på de selv, men jeg valgte å ta et skikkelig oppgjør med far.

Vi hadde bodd sammen noen år og det fungerte kjempefint, bonusbarnet og jeg hadde god kjemi. Da gutten nærmet seg tenårene begynte det å skjære seg pga grensene jeg satt, har selv et barn som er like gammelt, og for meg er det uaktuelt med visse ting/leker/spill som er beregnet på eldre/voksne. Dette er bare et av mange eksempler. Far var dessverre veldig fjern på dette området, mye borte pga jobb osv.

Moren til bonusbarnet likte ikke at jeg satte grenser for hennes sønn, og lot sønnen få vite dette og dermed var det i gang.

Tok da et oppgjør med far hvor jeg sa at her i vårt hjem er det våre regler som gjelder, våre krav til hygiene, våre krav til hva de skal hjelpe til med som gjelder osv osv, hvilke grenser eller krav moren satt, eller ikke satt er vel mer rett, skulle ikke ha noe å si hos oss.

Vi tok for oss barna og forklarte i klartekst (hater forskjellsbehandling av barn), at her i vårt hjem skal det være sånn og slik og ferdig med det!

Etter dette har ting normalisert seg igjen, takk og lov.

Nå skriver ikke du hva problemene går ut på, men er sikker på du ikke skylder på 7-åringen, og ikke det du mener heller, men det blir litt vanskelig å gi råd når man ikke vet hva problemet er. Lykke til :-)

[Gjest Filifjonka]

Jeg synes faktisk det er voksent gjort av HI å innrømme at dette er så problematisk, og så ta konsekvensen av det ved å gå.

 

Etter det hun forrteller er det jo også far som er en stor del av problemet ved å beskylde henne for løgn om hun prøver å si noe om fars barn. Det er langt bedre at hun går, enn å gå der og la barnet lide og leve i en evig konflikt.

 

Til Hi. Dersom far kommer og vil ha deg tilbake så må du prate med ham. Fortell om problemene, fortell om hvordan barnet snakket til deg og hva det gjorde med deg. Hvis han ikke er villig til å høre på deg men fortsetter å beskylde deg for å lyve, så kan du jo opplyse ham om at dette er en stor og viktig del av grunnen til at du forlot ham i utgangspunktet.

 

Dersom han ikke vil innrømme at det finnes problemer, men bare mener at du lyver er det jo også merkelig at han vil ha deg tilbake.

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt jeg, HI. Men synes litt synd på pappa'n som nå har to barn han ikke bor med (og synd på dere begge som må avslutte forholdet på den måten). Kan ikke leve med en sur hverdag i 10 år.

 

Allikevel tror jeg det ville gått en faen i meg hvis jeg hadde opplevd noe slik. Hvis det er slik du sier at det er barnets mor som påvirker barnet til denne atferden, har hun på et vis vunnet nå som hun har klart å splitte dere.

 

Jeg tror uansett jeg hadde kjempet for forholdet med nebb og klør, og dratt inn det jeg kunne av ressurser (helsestasjon, psykolog, skolen, konfrontert barnets mor etc). Hvis det da ike er andre grunner i tillegg til bonusbarnet som gjør at du ønsker å ikke ha et forhold til mannen.

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

Jeg er enig med #10 og Filifjonka.

[Anonym bruker]

Synes ikke du skal satse på dette forholdet. 7 åringen fortjener bedre enn deg, og faren fortjener bedre enn en som dropper ut av forholdet p.g.a. barnet hans.

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

Synes ikke du skal satse på dette forholdet. 7 åringen fortjener bedre enn deg, og faren fortjener bedre enn en som dropper ut av forholdet p.g.a. barnet hans.

 

Men i alle dager, hva er dette for et svar da? LESTE du det hun skrev? Hun sier jo at hun tok hensyn til barnet hans, på bekostning av sitt eget barn som nå må vokse opp i 2 hjem. Hva har hun gjort mot barnet siden du mener det ikke "fortjener" hi? Og den kommentaren om faren??? øhhh... vet ikke hva jeg skal si om den engang...

[Anonym bruker]

Kanskje er jeg sem og kanskje er jeg fæl, men både jeg og stebarnet har det bedre uten hverandre. Dette har pågått i 2 år og faren vil ikke snakke om det og beskylder meg for løgn. Vi har gått i terapi og ennå hjelper det ikke. Vi har fått hjemmebesøk av barnevernet (moren til barnet "anmeldte" meg) hvor de sier at det er hos mor omsorgssvikten ligger og hun så/hørte barnet overfor meg (hun snek seg rundt for å se om det stemte det jeg sa) Hun forklarte til far at det han påstår er løgn, er fakta, men likevel var det slik at jeg lyver. Da er det ganske dødt å snakke om det.. (Hadde egentlig bestemt meg for å ikke si dette, men.....)

 

Faren er fullstendig klar over hvorfor jeg ba han dra, men han mener at det kan fikses. Jeg har gitt opp. Han måtte kastes ut for å se at dette er et problem for meg, og at han ikke har trodd meg og beskyldt meg for løgn i 2 år, styrker ikke forholdet akkurat..

 

Det er vel hovedsaklig stebarnet som gjør at jeg valgte det slik #10. Men at han tror jeg lyver til han hjelper ikke og at han ikke vil forsøke mer profesjonell hjelper heller ikke noe. Han skal fikse dette selv.

 

Jeg trodde ikke dette var sant før jeg opplevde det, men det går faktisk an å bli deperimert av å ha et sånt barn rundt seg.: Ikke kan man ta igjen, ikke kan man si ifra (da får man barnet, mor og far på nakken) og ikke kan man late som at det ikke gjør vondt over tid.

Til å begynne med trodde jeg det var en fase og at hvis jeg bare latet som ikke noe, så ville det gå over. Jeg fortalte barnet at jeg var glad i det og at jeg trengte det i livet mitt og behandet det som jeg alltid hadde gjort, som mitt eget. Barnet ble glad i meg og mor ble sjalu, så hun ville ha meg ut. Så ble det til at mor og mormor satt og fortate barnet hvor fæl jeg er og lojal som barnet (og alle andre barn) er.........

 

HI

[Gjest yrild]

Her er det jo ikke barnet som er ute, men pappaen. Dvs du flytter ikke pga barnet , men fordi pappaen ikke evner å sette grenser for barnet slik at dere kan leve sammen.

For det første er det alfa og omega å ikke ta seg nær av hva en syv åring sier til deg. H*n sier det fordi h*n tar frustrasjon og sinne for foreldrenes skilsmisse, dårlige grenser etc ut på deg. Barnet er ikke ondt, men trenger klare grenser fra deg og far.

Du og pappaen må snakke sammen og han må ta deg seriøst.

Pappaen her er helt ute i forhold til deg. Dette er ikke barnets feil!

[Gidder ikke!]

Jeg har full forståelse for at du valgte som du gjorde. Det er jo en umulig oppgave for deg å jobbe med dette når far ikke innser fakta.

Jeg syns det virker som om du har strekt deg langt, og mer tror jeg ikke du kan gjøre før du får en ORDENTLIG dialog med den skylapp-pappaen og dere kunne vært sammen om det.

 

Skjønner han det virkelig ikke, selv om du setter det som et kriterie for å bli sammen igjen?! Og når til og med barnevernet ser det du ser, benekter han det fortsatt?

Det høres jo helt fjernt ut.

Jeg hadde gitt opp selv!

[Gjest overlord]

Hvorfor bor ikke barnet permanent hos far med samvær med mor? Det ville vel være det mest naturlige dersom barnevernet trekker mors omsorgsevne i tvil?