Hvor skal barna bo...!!!?

[Anonym bruker]

Har kommet i en vanskelig situasjon. Det har gått 4 år siden samboeren min og jeg gikk fra hverandre. Vi har 3 barn sammen. Jeg flyttet til en annen kant av kommunen, og barna byttet skole. Faren har hatt utvidet samvær disse årene. Overgangen og flyttingen gikk greit, men ungene har selvfølgelig ikke hatt det lett heller, de ønsket jo at moren og faren skulle bli sammen igjen, og være venner i det minste. Faren var allerede igang med et nytt forhold da bruddet ble en realitet, så barna har hatt en stemor hele tiden. Etter 1,5 år fikk jeg en kjæreste, som bor i nabokommunen, i samme lille bygd som min mor bor. For 2,5 år siden bestemte jeg meg for å legge ut huset mitt for salg, det var for det første ikke økonomisk holdbart for meg å sitte med det, for det andre, ønsket jo jeg og kjæresten min å flytte sammen. Han har eget verksted hjemme, og det er hans arbeidsplass. Han har også tilårskomne foreldre, som har en del eiendom på stedet, og dette er noe han overtar etterhvert. Derfor er det ikke aktuelt at han flytter til meg. Vi har altså foreldre begge to, i denne bygda. Barna mine er 11, 14 og 17, og de to yngste(gutter)ønsker ikke å flytte med meg. Det forstår jeg godt, de har allerede flyttet en gang etter bruddet, og byttet skole. Jeg forventer ikke at de ønsker å bytte miljø og skole nok en gang. Datteren min på 17 ønsker å flytte med meg. X-en har hele tiden disse 2,5 årene visst hva planen var, men har ikke villet uttale seg om han og samboeren har noen tanker om alternativer for guttene vedrørende bosted. Huset mitt er nå solgt, og jeg vet fortsatt ikke hva som skjer med guttene. Kjæresten min har per i dag ikke plass til alle i sitt hus i det daglige, han har to helgebarn selv på 14 og 16 år. ønsket er å restaurere kjelleren og lage flere soverom, slik at det etterhvert blir mer plass til alle. Men dette vil ta litt tid. Samboeren til x-en har i alle disse årene hatt et anstrengt forhold til min yngste sønn, har jeg fått vite av folk som står oss nær. Om jeg spør sønnen min om dette, sier han selv at alt er ok. Men jeg kan ikke ta sjansen på at det er riktig. Jeg tror nok at stemoren hadde ønsket at bosituasjonen skulle fortsette slik den har vært, om det bare hadde vært opp til henne. Hun har selv 2 gutter, litt yngre enn mine. Den eldste er 50prosent hos sin far, den yngste har fast bosted hos henne. Plassmessig er det ikke noe problem hos dem om guttene mine hadde hatt fast bosted der. Guttene ville begynt på den samme skolen de gikk på før bruddet, og jeg ser dette som den beste løsningen for guttene selv. X-en og jeg skal til samarbeids-samtale på familievernkontoret, noe jeg innkalte til, for å finne den beste løsningen for alle. Jeg regner med at jeg blir fremstilt som en egoist, som vil flytte fra ungene mine. I mine øyne ser jeg ikke noe problem med at guttene kan få noen år med sin far også. Det jeg ser kan bli et problem, er forholdet mellom stemor og min yngste. Jeg synes ikke det er noen løsning å splitte guttene, det ville blitt vanskelig for den yngste, som er svært avhengig av storebror. Forholdet dem i mellom er vel som brødre flest, og jeg tror de har best av å være sammen. Men jeg er i villrede for hvordan dette kommer til å gå, jeg har ikke økonomi til å finne nytt hus eller leilighet, og føler meg fastlåst. Trenger noen innspill, har noen vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Orker ikke lese så mye sammenhengende tekst. Avsnitt, please.

Blir forstyrrende for øynene.

[Anonym bruker]

Stakkar barn, dette burde vært avklart på forrhånd.

Du høres skikkelig kald ut, og burde bite egoet i deg, skaffe nytt bosted der dere bor nå og utsette flyttingen noen år. Barna kommer faktisk før deg.

[Anonym bruker]

Om du tenker på hvor gutta vil ha det best, så er jeg ganske så overbevist om at det er hos deg. Som stemor selv, så vil jeg si at samvær holder... å ha unger boende hos seg fast som ikke er egne, er ganske så slitsomt uansett hvordan man vrir og vrenger på det... Ta de med til deg. Det trenger ikke å være sååå forskjellig fra å begynne på en tidligere skole. Barna og miljøet der kan fint ha forandret seg i mellomtiden. Man er ganske "ny" fortsatt.

[Anonym bruker]

Stakkars barn sier nå bare jeg! Har du virkelig solgt huset uten å ordne opp i dette først? Ungene kan ikke flytte med deg og far har ikke plass til dem.... Stakkars barn! Får helt vondt inni meg jeg nå.

11 år og uønsket.

[Anonym bruker]

Du selger huset før du vet hvordan bosituasjonen for to av barna dine blir?! Snakk om å tenke lengre enn egen nese, vil da påstå at du er nok så egoistisk!

[Anonym bruker]

Høres ut som min tante og onkel. De sendte sin yngste datter som utveklslingsstudent til USA da det ikke "passet" for noen av dem å ha henne boende hos seg. Hun flyttet aldri tilbake til noen av dem.

[mamsen71]

Takker for innspill...ble jo ganske slaktet, som ventet. En mor som vil "kvitte" seg med barna sine... Nå er det vel ikke akkurat slik realiteten er -gudskjelov. Men vanskelig å få med alle detaljer i et innlegg.. Jeg skrev vel at huset mitt har vært for salg i 2,5 år, og barnefaren har således også visst om denne flyttingen like lenge. Og jeg skrev også at det er en stemor inni bildet her, som har sitt å si i saken. Jeg skrev også at guttene mine selv ønsker å bo hos sin far. Det er altså BåDE en mor OG en far som ønsker barna sine hos seg, som foreldre flest. Utfordringene våre er på den ene siden en stemor -på den andre siden midlertidig plassmangel, samt et ønske fra barna selv om ikke å flytte til ny plass. Det var disse tingene jeg ønsket innspill om, ikke hvorvidt jeg er en egoist eller ei. Jeg vet selv hva jeg står for, og barna mine kommer foran alt. Men jeg må vite selv at jeg kan tilby dem økonomisk trygghet, og tilstedeværelse. Dette kan jeg ikke nå, grunnet økonomi, og den utfordringen og følelsen av utilstrekkelighet det kan være å ha ansvaret alene

for 3 barn..å bo sammen med en annen voksen, er veldig styrkende på alle måter. I mine øyne ville jeg si at barna ikke har vondt av å bo hos sin far en periode, og da tenker jeg på hva som er best for DEM, ikke for MEG. (jeg har faktisk lagt meg selv vekk for lenge siden, og alt jeg tenker på, er hva jeg best kan tilby mine barn) En sliten og overarbeidet mor med dårlig økonomi har masse kjærlighet å gi, men føler allikevel ikke at hun strekker til med alt. Er det egoistisk å føle seg utilstrekkelig også?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Selv om huset har ligget lenge for salg og barnefar har visst om dette så må du jo ta opp med ham ang. bosted for barna. Det er noe dere sammen burde avklart på forhånd.

Du flytter til kjæresten og dere har ikke plass, far er ikke helt med og stemor har et anstrengt forhold til det ene barnet. For ei suppe, sier jeg bare!

 

Det er ingen som slakter deg for at barna vil, og kan (?), bo hos far, men jeg tror at folk her rynker på nesa av at verken du eller far har snakket om dette på forhånd. Dere bare gjør som dere ønsker og så kommer barna i siste rekke. Og slik skal det ikke være. Skal det vel?

[Mor Løvehjerte]

Løsningsforslag:

 

Gutta vil bo hos pappa:

 

* Du, pappa og samboer syns det er ok--> javel, hvorfor ikke?

* Du vil, pappa og samboer er ikke enig--> gutta fortsetter å bo hos deg.

 

Gutta må fortsette å bo hos deg, men du har ikke plass hvis du selger huset og flytter til typen din:

 

* Du og gutta blir boende der dere bor, kjæresten din og du besøker hverandre.

 

* Du kan fortsette å presse på den ene og andre veien, men jeg tror du taper mye på dette på sikt.

Endret 5. april 2012 av Mor Løvehjerte

[mamsen71]

Det er lenge siden jeg spurte faren om de kunne drøfte hjemme muligheten for at guttene kunne ha fast bosted hos dem. Da fikk jeg til svar at det fikk vi ta opp på meklingsmøte.. altså nada innspill derfra..jeg ringte familievernkontoret for å bestille mekling, og fikk til svar at det var det ikke jeg som skulle. Far måtte, om han hadde innsigelser, selv kalle inn til mekling når han hadde mottatt varsel om flytting til annen kommune. Han har visst om dette i 2,5 år! Og jeg har ikke hørt noenting, annet enn det ungene selv har fortalt. Jeg har fått forståelse for at det er greit at den eldste flytter inn, men dette er bare antakelser. Jeg vil ikke at brødrene skal splittes. De synes at pappa og stemor oppfører seg barnslig overfor meg, og at pappa uttaler at han vil gjøre alt han kan for å gjøre ting vanskeligst mulig for meg! Men de er så lojale og overbærende oppi alt, og ønsker likevel flytte til pappa. Selv håper jeg at de skal få et annet bilde av faren, at han skal være et godt forbilde for dem! Det unner jeg dem, tross alt. Folk rundt meg synes jeg er for snill og at jeg ikke tenker på meg selv. Men jeg har ingen hevntanker eller prøver å komplisere ting for x-en, til tross for at det var han som svek meg. Jeg håper en dag at han innser at det er barna hans som er det viktigste som har hendt han!

[Anonym bruker]

Jeg skrev det før, og jeg skriver det igjen. Det er absolutt ikke lett for en stemor å ha steungene boende hos seg opp mot 100%. I alle fall ikke om det tidligere bare har vært samvær, og man mistrives med den ene.

 

Du tror ikke at det er en grunn til at du ikke har fått noe svar i fra far og stemor? Stemor er det ganske så opplagt at ikke ønsker steunga på fulltid. Men husk at mange fedre heller ikke ønsker unga på fulltid... Selv om de ønsker å ha mye samvær. Begge ser at det kan rote til den "harmoniske" tilværelsen de har per i dag. At begge blir misfonøyde med ansvaret. Far er vant til 1 uke fri, og stemor synes ikke at steunga er hennes ansvar.

 

Vet det høres hardt ut, men sånn er fakta i mange saker. At det jobbes for at gutta dine skal ha det fint under samvær med far, gjør at gutta dine ønsker å bo hos far, men ser ikke at de ikke nødvendigvis er uønsket på fulltid. Klart verken far eller stemor har lyst å innrømme overfor gutta at de ikke ønsker dem på fulltid. De vet det sårer. Og da får de det til å høres ut som om det er en mulighet for at de kan bo der fast.

 

Ta med deg alle unga, og lei et sted i den nye bygda for 1 års tid, inntil det er pusset opp i kjeller'n hos den nye typen din

[mamsen71]

Jeg skrev det før, og jeg skriver det igjen. Det er absolutt ikke lett for en stemor å ha steungene boende hos seg opp mot 100%. I alle fall ikke om det tidligere bare har vært samvær, og man mistrives med den ene.

 

Du tror ikke at det er en grunn til at du ikke har fått noe svar i fra far og stemor? Stemor er det ganske så opplagt at ikke ønsker steunga på fulltid. Men husk at mange fedre heller ikke ønsker unga på fulltid... Selv om de ønsker å ha mye samvær. Begge ser at det kan rote til den "harmoniske" tilværelsen de har per i dag. At begge blir misfonøyde med ansvaret. Far er vant til 1 uke fri, og stemor synes ikke at steunga er hennes ansvar.

 

Vet det høres hardt ut, men sånn er fakta i mange saker. At det jobbes for at gutta dine skal ha det fint under samvær med far, gjør at gutta dine ønsker å bo hos far, men ser ikke at de ikke nødvendigvis er uønsket på fulltid. Klart verken far eller stemor har lyst å innrømme overfor gutta at de ikke ønsker dem på fulltid. De vet det sårer. Og da får de det til å høres ut som om det er en mulighet for at de kan bo der fast.

 

Ta med deg alle unga, og lei et sted i den nye bygda for 1 års tid, inntil det er pusset opp i kjeller'n hos den nye typen din

 

Takk for svar Det høres veldig riktig ut som du skriver, og det er vel der jeg havner, med en slik løsning som du foreslår. Jeg vil bare at ungene skal ha et godt, trygt og stabilt nettverk rundt seg, med folk som er glad i de og bryr seg! Det får de om de blir med til bygda

[Anonym bruker]

Ville tatt ungene medå flyttet til min mor. så er du nære kjæresten og får ungene vekk i fra faren og burugla.

Er selv stemor, og er svært lite begrensa for at hans eldste begynner å tenke på å ville bo hos sin far. En ting er samvær, men det er noe helt annet med å bo full tid.

[ønskende]

Jeg begynner seriøst å lure på hva som er galt med folk. Dette er barn vi snakker om.. Det er vel ingen av disse barna som har valgt å være i den situasjonen de er i. Jeg er selv stemor til to småttinger, og ville ALDRI i verden tillatt meg selv at de noen gang skulle tro at de ikke kunne velge å bo hos oss når som helst. Vi har kun helgesamvær pga avstanden, men de skal alltid få vite at de er velkomne her når som helst! UANSETT.

 

Dersom min mann hadde tillatt at jeg ikke ønsket de i nærheten, håper jeg at han slår meg hardt i bakhodet så jeg våkner. Jeg har selv vokst opp med en stemor som ikke har brydd seg og det er fælt! Jeg unner ikke min verste fienden den følelsen.

 

Vi er voksne! Ta dere sammen folkens.

 

og til HI, dersom de ikke har klart å si at de vil ha guttene boende hos seg så er det tydelig at de ikke vil det. Da er det din jobb (når far svikter) og gi barna dine den kjærlighet og omtanke de fortjener. Og det er nok mye framover, særlig når de har skjønt at far ikke vil ha de. Det er foreldres jobb å beskytte barna sine, det er det tydeligvis mange som har glemt!

 

å få barn er en heltidsjobb. Man kan ikke bare velge å ikke ha de! Selv om den andre part svikter..

[Anonym bruker]

Jeg begynner seriøst å lure på hva som er galt med folk. Dette er barn vi snakker om.. Det er vel ingen av disse barna som har valgt å være i den situasjonen de er i. Jeg er selv stemor til to småttinger, og ville ALDRI i verden tillatt meg selv at de noen gang skulle tro at de ikke kunne velge å bo hos oss når som helst. Vi har kun helgesamvær pga avstanden, men de skal alltid få vite at de er velkomne her når som helst! UANSETT.

 

Dersom min mann hadde tillatt at jeg ikke ønsket de i nærheten, håper jeg at han slår meg hardt i bakhodet så jeg våkner. Jeg har selv vokst opp med en stemor som ikke har brydd seg og det er fælt! Jeg unner ikke min verste fienden den følelsen.

 

Vi er voksne! Ta dere sammen folkens.

 

og til HI, dersom de ikke har klart å si at de vil ha guttene boende hos seg så er det tydelig at de ikke vil det. Da er det din jobb (når far svikter) og gi barna dine den kjærlighet og omtanke de fortjener. Og det er nok mye framover, særlig når de har skjønt at far ikke vil ha de. Det er foreldres jobb å beskytte barna sine, det er det tydeligvis mange som har glemt!

 

å få barn er en heltidsjobb. Man kan ikke bare velge å ikke ha de! Selv om den andre part svikter..

 

 

Det er kjempeflott at du har det sånn!! Det er absolutt det ideelle, og slik det burde vært! Men sånn er ikke virkeligheten for mange av oss steforeldre, desverre. Tror du at vi selv velger å ikke orke og/eller ønske å ha stebarna på fulltid? Som om vi ikke har prøvd å kjempe mot de følelsene? Det er ikke lett å behandle et barn som ditt eget, som viser ved kroppsspråk og ord at mamma og pappa er best. Steforeldre er ofte annenrangs i stebarnas liv, og da faller det seg veldig lett at stebarna også er annenrangs i stemors liv... Selv om man kan omgås fint. Det sies at man ikke kan velge hvem man forelsker seg i (om han/hun så har barn), og jeg tror man heller ikke kan velge å like/elske stebarna så mye at de ville vært velkomne på fulltid... Med mindre man fyller en hel rolle som mor eller far, der bioforelder er fraværende med omsorg i stebarnets liv. Da trenger stebarnet deg, og saken blir fort annerledes. Det er i alle fall min erfaring og oppfattelse.

 

Det er kjempeviktig å jobbe for at barna skal føle seg velkomne under samvær (og uventet samvær pga sykdom etc), sånn at de ikke opplever nettopp det du gjorde med at du følte deg uvelkommen av stemora di. Det er et krav til steforeldre. Men fra dét, til å forlange at steforeldre har å ønske stebarna velkommen på fulltid, er et ganske stort sprang - og et sprang jeg mener er helt urimelig å kreve av steforeldre som verken har satt stebarna til verden, har ansvar for stebarna, eller har noen rettigheter i forhold til stebarna. Steforeldre bygger tross alt ofte opp forholdet og hverdagen med far basert på samværsavtalen. I mange tilfeller ville 100% vært for mye å håndtere, selv om samvær går bra.

 

Jeg er enig i at det er hardt for skilsmissebarn å ikke være ønsket på fulltid, men sånn er det nå engang og verden er urettferdig. Ingen har påstått annet. Men de er i hvertfall ønsket på mye samvær. Og de vokser i alle fall opp med en far som tar seg av dem under samværet, og som de får gjøre morsomme ting med, og kjenner på kjærligheten og oppmerksomheten i fra pappaen sin. De er heldige. Jeg vokste opp med gifte foreldre, men det var en isfront dem imellom store deler av oppveksten, og far overså oss som om vi var usynlige og jobbet hele tiden. Vi skjønte fort at vi ikke var mye verdt i hans øyne. Det hadde nok vært mindre skadelig for oss om de bare hadde skilte seg, så slapp vi å se han vi trengte så sårt oppmerksomhet og kjærlighet i fra, hver eneste bidige dag.

[Anonym bruker]

Må forresten si at mitt innlegg nr.16 var basert på en generell situasjon der mor flytter og gjerne vil ta med seg barna. Dersom mor blir for syk til å ta seg av stebarna eller dør o.l, så skal selvfølgelig hjemmet stå åpent for stebarna på fulltid. Vårt skal i alle fall det....

[ønskende]

Så det du sier at du ikke vil ha de boende fordi du ikke vil forholde deg til mor? At du kun vil ta deg av de dersom mor er ute av bildet. Mine stebarn skal alltid føle vårt hjem som ett hjem for dem. Det skal aldri føles som ett sted man kun har samvær. Selv om det er det det er i praksis. Jeg har selv hatt en stemor som ikke ønsket oss, og som syns vi var til belastning. For en forferdelig følelse det var.

 

Man får gjøre det man selv synes er best, men for meg så går alltid barna før mine egne følelser, uavhengig av om de er mine eller andres.

 

Våre dører vil alltid være åpne for min mann sine barn, om det er kun til samvær, besøk eller hva det er de måtte ønske. Jeg ble tross alt sammen med hele pakken, barna var ikke noe som plutselig kom overraskende på meg. Jeg tok ett valg, som voksen, og valgte han. Da valgte jeg også barna hans. Det er min plikt som voksen og sørge for at de føler seg ønsket i vårt felles hjem.

[ønskende]

Ett siste poeng: Mamma og pappa er alltid best! Uansett hvordan de er eller hva de gjør. Hvorfor prøve å konkurrere mot det? Finn din egen rolle.

[Anonym bruker]

Du har omsorgen, du har meldt flytting (FOR DEG og BARNA, de er under din omsorg), far har Ikke gjort innsigelser.

 

Far har ikke gjort krav på omsorgen, far har ikke sagt seg villig til å ta omsorgen. Du kan flytte, men da må du ta med deg barna!

 

 

Har du virkelig lyst at far og stemor skal ha omsorgen? Hvordan tror du hverdagslivet for din mellomste blir da? Tror du han kommer til å oppleve et familieliv der han er elska og ønska?

 

Få nå farten opp med den ombyggingen av kjelleren eller gå inn på private leimarkedet for deg og die barn til dere har nok plass tilå bo i samme hus.