Ser det er mange som sliter i ekteskapet sitt...

[Anonym bruker]

Vil dere skrive litt om dette? Tror vi er flere i samme situasjon mange av oss.

 

Her har det hanglet ti mange år. Jeg er mye alene med ungene. Vi har ingen felles interesser. Ikke har jeg lyst å ha sex. heller.

 

Det som skremmer meg er det økonomiske,får jeg lån til nytt hus.

 

Han er verdens snillest mann, ingenting tull og ¨tøys.Vi har ingenting å snakke om heller.Tror vi har vokst i fra hverandre,rett og slett. Vi går til familierådgivnin, som ikke fører noen vei.Så er det barna da..bli for deres skyld eller ikke?

åååå,lit gal åv å tenke på dette....

[Anonym bruker]

ups,denne kom jo to ganger....

[Anonym bruker]

Jeg sliter ikke. Men tenkte kan kommentere hvorfor det går greit med oss etter over 10 år.

Vi har hver vår hobby. Vi prioriterer familien høyest. Vi har mange barn. Så det er travle tider, men vi setter oss alltid ned hver kveld, og snakker. Jeg kan si i fra hvis det er noe som irriterer meg, eller noe jeg ønsker. Hvis jeg vil at han skal hjelpe mer til hjemme, så vil han prioritere det. Jeg lar han få fritid, fordi han trenger det. Og koble av fra barn, jobb og det som hører hus til.

Jeg trenger også det, så hvis jeg vil kan jeg gå ut noen kvelder i uken. Da prøver jeg å trene. Ikke så mange venninner å besøke fordi de med barn har ikke tid.

Vi reiser bort 1-2 ganger i året. 1 gang i året på en langweekend, enten i Norge eller et annet land. Bare oss to.

 

Det har hendt at jeg har blitt tiltrukket av andre menn, men fordi jeg har et stabilt og velfungerende forhold så har jeg ikke lyst til å gi slipp på det. Vi har et bra sted å bo.

Vi har hatt mye jobb med barn i mange mange år. Og vi har til tider vært slitne. Men vi går gjennom det sammen. Jeg syns det er fint når vi har en dag fri sammen.

Jeg tror man må proritere hverandre innimellom så man ikke vokser i fra hverandre. Det er det rådet vi også har fått fra flere, og gjerne fra de som er skilt.

 

Jeg og min mann går ut og spiser av og til. Vi er heldig som har familie i nærheten, eller barna er på besøk hos venner. Da kan vi gå ut å spise.

 

Har man dårlig økonomi, så vet jeg også hvordan det er. Det kan være mer tærende på forholdet, fordi man ikke har råd til å gjøre ting som koster. Da må man finne på andre ting, gå tur i skogen, piknik.

 

Mine ønsker for fremtiden er god helse til min mann og jeg, og våre barn. Helse er noe av det viktigste. Så får man gjøre så godt man kan med de ressursene man har. Både av tid, penger, og muligheter.

 

Det er leit du og din mann har havnet i en slik situasjon. Jeg tror dere kan finne tilbake tilhverandre. Min erfaring er at forholdet går litt i bølger. Men hold ut, det vil komme en opptur hvis dere velger å bruke tid på hverandre. Jeg tror begge må ville det, og ønske om at at forholdet skal vare livet ut.

Skulle tro begge to en gang ønsket det, når dere giftet dere.

Selv om dere har vokst fra hverandre nå, kan dere bestemme dere for å vokse sammen igjen.

Gjøre noe som dere begge liker.

 

Vi alle forandrer oss, og gjennom faser. Hobbien som vi har idag er ikke sikkert vi har om 10 år. Det betyr at min manns hobby er ikke sikkert han driver med om 10 år.

Dere har vokst begge to. Skulle bare mangle. Det gjør jeg og min mann også. Vi har en felles plattform og det er familien vår.

Vi har også ganske like verdier, og hvordan et familieliv skal være. Hva vi ønsker å bruke tid på.

 

Dere kan sikkert få hjelp av fam.rådgivning. Det høres ut som det går mot skillsmisse for deg. Kan hende det er riktig for dere. Jeg syns det at dere har vokst fra hverandre er litt for dårlig unnskyldning. Hvis det er den eneste grunnen, trorj jeg dere fint kan finne tilbake tilhverandre. Godt dere får hjelp.

 

Håper det ordner seg. Hvis du skal bil alene er det selvsagt veldig dyrt. Det er ikke sånn at jeg mener du skal holde sammen på grunn av økonomi.

[Anonym bruker]

Vi har slitt en del de to siste årene. For 4 uker siden dro han. Han har ikke kontaktet meg siden.

 

Problemene her startet rett etter vi giftet oss. Han følte seg trygg (vi var jo gift!) og sluttet å jobbe for forholdet og la seg heller ned for å se på tv, for det var behagelig. Med tiden gjorde han mindre ting han ikke ville og mer ting som var behagelig. Da jeg sa at det kanskje ikke var mer å hente i ekteskapet vårt, ville han snakke om det. Jeg forklarte at jeg var ensom i ekteskapet og han kunne ikke skjønne hvorfor. Han var jo hjemme hele tiden i motsetning til andre menn og dessuten så var jeg lat som ikke klarte å holde huset ryddig hele tiden. Han hadde da mistet interessen for barna og det han kaller "hjelpe til" med husarbeid, så alt lå på meg. Jeg har 100% jobb og han jobber to uker på og to uker av. Likevel var det jeg som var lat. Nå er huset endelig slik jeg vil ha det..

 

Jeg foreslo familierådgiving, men han ville ikke, for han ville klare det selv. Vi er innkalt til mekling og han har sagt han ikke møte her i følge FVK.

 

Problemet er at vi fungerer sammen på ferier alene, men vi fungerer ikke sammen hjemme med familien vi er. Dessverre er det slik at et ekteskap består av flest hverdager og da blir det de små tingene i hverdagen som er viktigst, men man kan ikke jobbe mot et felles mål alene. Han foreslo selv at han skulle flytte, for det ble for slitsomt å jobbe litt for at det skulle fungere. Flaks for meg så har jeg særeie på huset og bare 500 000 i gjeld på det. Han har ikke lagt en krone i huset annet enn å betale "leie" til meg på 4000,- i mnd de første 5 årene vi var sammen (før vi ble gift)

 

Vi har altså vært gift i 4 år (det tok han to år å bli lat, eller meg to år å se det), sammen i 9 og allerede er det over. Nederlag mener jeg.. Men han vil ikke få det til fordi det er slitsomt...... Vel. kanskje like greit å ikke være gift med en som er for lat til å snakke og tenke....

 

Synes trenden med ekteskap er blitt litt rar egentlig.. Mine foreldre var gift i 20 år før de ble skilt og mine besteforeldre og oldeforeldre til døden skilte de. I min generasjon har man en hemmelig oppskrift på samliv om man holder sammen i mer enn 10 år..

 

Jeg vet i alle fall at jeg aldri blir gift igjen.

[Anonym bruker]

Du har vært uheldig med mannen din. Syns ikke han har behandlet deg pent. Det virker som han som ikke bidrar til forholdet.

Leit at det går sånn.

Jeg skjønner godt du ikke vil finne deg i det, og ser at å avslutte ekteskapet blir den eneste løsningen.

Jeg hadde ikke orket det heller om jeg var deg.

Jeg ville ikke sett på det som et nederlag. Men en seier for deg. Hvis han fortsetter i det sporet vil jeg si det er bedre å komme seg unna. Alle kan jo ha en periode hvor en ikke bidrar, men når det blir permanent, så er saken litt annerledes.

Ikke sikkert du er lat. Jeg gjør mye hjemme også, men innimellom blir man lei. Trenger et avbrekk.

Du virker bestemt på å ikke gifte deg igjen. Det kan hende du treffer en ny mann, og da håper jeg han er annerledes.

 

Hilsen jeg som svarte deg tidligere i dag.

[Anonym bruker]

Her har det hanglet i minst 4 år. Vi ha vært sammen i 12 år, 6 år gift vi har mange barn,to med spesielle behov. Stort hus osv.

Jo,jeg vet at ekteskapet må jobbes med, og tror du meg det har vi gjort. Vi har reist på turer, sammen med barna og alene. Helt katatrofe spørr du meg. Vi snakke ikke sammen,fordi vi ikke noe å snakke om.Vi har ingen felles interesser, noe vi skulle prøve på,men det rant også ut i sanden.

Mannen min er mye¨ute , så jeg styrer skuta selv kan en jo si. Jeg føler meg alene om alt.

Vi har gått på familierådhivning siden før ju. Vi hadde en god plan, mena detter ut i det samme gammle om og om igjen.

 

De helgene er han er hjemme går vi hele gjengen på tå,og jeg gruer meg iforholt til at han skal komme hjem..... Da har jeg en mer til å forholde meg til. En som krever sex, noe jeg gjør for å please han. Jeg har ingen lyst på sex, overhode ikke. Jeg har ingen behov for å sitte å kose i sofaen.

Alle mener at jeg har så snill mann osv. Ja,jeg vet det, men tror vi begge er ferdige for å si det slik....og det er trist.

Jeg blir koko av å gå å tenke på dette hele tiden. Finner liksom ikke roen.

 

Bekymrer meg grønn over om jeg vil klare meg eller ikke. Vi har ikke overskudd til hverandre. Den ene flykter så fort han kan.

 

Jeg tenker også at her e vi har to foreldre med null overskudd. Jeg trorungene får bedre kvalitetstid med foreldrene hvis vi går hvert til sitt.

 

what to do?? er desperat!!!

[Anonym bruker]

Her har det hanglet i minst 4 år. Vi ha vært sammen i 12 år, 6 år gift vi har mange barn,to med spesielle behov. Stort hus osv.

Jo,jeg vet at ekteskapet må jobbes med, og tror du meg det har vi gjort. Vi har reist på turer, sammen med barna og alene. Helt katatrofe spørr du meg. Vi snakke ikke sammen,fordi vi ikke noe å snakke om.Vi har ingen felles interesser, noe vi skulle prøve på,men det rant også ut i sanden.

Mannen min er mye¨ute , så jeg styrer skuta selv kan en jo si. Jeg føler meg alene om alt.

Vi har gått på familierådhivning siden før ju. Vi hadde en god plan, mena detter ut i det samme gammle om og om igjen.

 

De helgene er han er hjemme går vi hele gjengen på tå,og jeg gruer meg iforholt til at han skal komme hjem..... Da har jeg en mer til å forholde meg til. En som krever sex, noe jeg gjør for å please han. Jeg har ingen lyst på sex, overhode ikke. Jeg har ingen behov for å sitte å kose i sofaen.

Alle mener at jeg har så snill mann osv. Ja,jeg vet det, men tror vi begge er ferdige for å si det slik....og det er trist.

Jeg blir koko av å gå å tenke på dette hele tiden. Finner liksom ikke roen.

 

Bekymrer meg grønn over om jeg vil klare meg eller ikke. Vi har ikke overskudd til hverandre. Den ene flykter så fort han kan.

 

Jeg tenker også at her e vi har to foreldre med null overskudd. Jeg trorungene får bedre kvalitetstid med foreldrene hvis vi går hvert til sitt.

 

what to do?? er desperat!!!

 

Hvis du ikke har overskudd er det ikke rart du har null sex lyst.

Jeg vil ikke anbefale deg å ha sex når du har så lite lyst. Det tror jeg bare vil gjøre det værre.

Det virker som du er redd for mannen din. Kanskje snakke ærlig med han å fortell hvordan du har det. Så holder dere en avstand til hverandre, ingen kos osv.

Dere bor sammen, så kan dere se om dere sklir enda mer fra hverandre eller om dere savner hverandre.

 

Dette forholdet høres helt skakkkjørt ut.

Om det kan reddes vet ikke jeg. Du vil vel alltid klare deg.

Men det er jo dårligere stilt når man er alene mor. Det kjenner jeg flere eksempler på. Det blir billigere når man har noen å dele utgiftene med.

 

Det virker som dere har prøvd alt. Men nå har dere en periode hvor dere begge er på underskudd med energi.

De gangene jeg og mannen har det slik, så er det jo ikke mye futt i forholdet. Da er det bare å få hverdagen til å gå rundt. Men slik er det i perioder for de fleste med barn.

Men så kommer overskuddet og alt er bedre.

 

Man har valgt en mann og går gjennom livet på godt og vondt.

Så lenge det ikke går ut over helsen syns jeg man skal prøve å få det til å fungere.

 

Jeg tror dere må jobbe mer med kommunikajsonen.

Det gjelder begge.

Du må bli flinkere til å si ifra.

[Anonym bruker]

Hvilke forventninger har du til ekteskapet?

Mulig ditt ekteskap ikke ble helt som du hadde trodd?

Hverdagen er det flest av. Det er ikke noen dans på roser å være gift og ha barn. Men man må gjøre det beste ut av det. Familie med barn blir som en familiebedrift når man har flere barn. Kommunikajson er viktig for at alle skal fungere under samme tak.

 

Du og din mann bør sette dere ned og hver for dere og skrive ned en liste på hvordan dere ønsker at eksteskapet deres skal være, og familielivet. Så kan dere sammenligne listene.

 

Så må dere se om dere kan komme til kompromiss. Man er jo ikke enig om alt. Man må gi og ta.

 

Jeg syns det er rart at dere ikke har tenkt på det før. Dere var sammen lenge før dere giftet dere.

 

ting kan endre seg underveis. Og da får dere ta et oppgjør, er forholdet noe dere kan jobbe videre med. Eller har du ikke lyst til å fortsette forholdet.

 

Hvis ikke får du gjøre det beste ut av det. FLytte. Du kan se på nav sine sider, om rettigheter du har.

[Anonym bruker]

Vi ha i grunnen god kommunikasjon. Vi snakke egentlig om det meste. Vi krangler aldrig, og diskuterer ting som dukker opp,slik at vi begge er enige.

 

Vi har gått på undeskudd i flere år, og det er ikke bare bare å få overskudd når en har 4 barn. Han er kun hjemme i helgene, og hjelper til med det han kan.

 

Vi har prøvt å sette av tid til oss selv mange ganger. Vi har reist, er ute å spiser, går på kino osv. Og vi har laget oss en liste over hvordan ting skal være i et ekteskap. Problemet er at over tid så renner det hele ut i sanden.

 

Det er rar stemning i huset når han er hjemme. Vi liksom er bare der.

 

Nei, ikke vet jeg hva som er best, for jobbet det har vi gjort. Poblemet er vel egentlig at jeg har ikke overskudd til å gi noe.....

[Anonym bruker]

vi har slitt med ekteskapet vårt.

 

jeg gikk gravid med nr to når det toppet seg for oss.

problemet for oss var at familien hans lagde mye bråk for oss.

mannen min likte ikke prate om ting. dermed viste jeg ikke hva han følte eller mente om ting.

 

min mann tok også lite intresse i baby i magen.

 

vi gikk til familierådgivning.

vi var der i to hele timer.

 

vi fikk beskjed om at vi måtte prate sammen.

mannen min liker ikke prate om ting.

jeg pratet med han om ting. men kan også sitte i samme rom og sende sms om ting.

 

han føler det er lettere for han. vi får pratet. og han får hensyn til at han ikke liker og prate kjempe mye om problemer.

 

prater mye om andre ting. det er ingen problem.

er lite problemer her lengre. men er det noe så får vi løst det.

 

vi begynte med og dra ut små turer sammen. spiste litt. kunne gå turer sammen. begnyte også i det små og prate rolig om ting. kunne også kjøre litt turer.

 

vi begynte med billige ting fordi vi hadde dårlig råd..

 

vi jobbet med oss selv. tok hensyn til hverandre.

vi har ikke sex med mindre begge vil.

 

gir hverandre også masasje på ryggen for og kunne slappe litt mer av.

[Anonym bruker]

Vil dere skrive litt om dette? Tror vi er flere i samme situasjon mange av oss.

 

Her har det hanglet ti mange år. Jeg er mye alene med ungene. Vi har ingen felles interesser. Ikke har jeg lyst å ha sex. heller.

 

Det som skremmer meg er det økonomiske,får jeg lån til nytt hus.

 

Han er verdens snillest mann, ingenting tull og ¨tøys.Vi har ingenting å snakke om heller.Tror vi har vokst i fra hverandre,rett og slett. Vi går til familierådgivnin, som ikke fører noen vei.Så er det barna da..bli for deres skyld eller ikke?

åååå,lit gal åv å tenke på dette....

 

Jeg lever i et ekteskap for barnas skyld. Utelukkende. Jeg har ingen følelser for min mann bortsett fra at jeg selvsagt ikke vil ham noe vondt - jeg bare bryr meg ikke lenger. Til forskjell fra mange som har svart her har vi faktisk vokst "sammen" over årene (ti år sammen nå). Med det mener jeg at vi har blitt mer modne og lært hverandre å kjenne bedre (vi var begge veldig umodne og egoistiske da vi traff hverandre).

 

Problemet vårt er at vi ikke har noen felles interesser, venner eller hobbyer. Jeg kan heller ikke stole på ham. Hvis jeg ytrer ønske om at han skal holde noe hemmelig, så sier han ok, men det er opp til hans egen tolkning av sakens "viktighet" om han sier det videre eller ikke, og ikke av respekt for hva jeg ønsker. Dette gjelder spesielt familien hans, og da særlig søsteren hans, som er ekspert i å dra ut av ham sladder som hun kan gasse seg i.

 

Videre kan jeg ikke betro meg til ham, for da må jeg regne med at han slenger betroelsene mine tilbake i fjeset på meg ved en senere anledning (f.eks. hvis vi krangler).

 

Han er kun behjelpelig når det er til hans egen fordel. Andre ting blir møtt med en nedlatende, arrogant mine og ting han ikke er interessert i er bare tull.

 

Empati er ikke et ord i min manns ordforråd, og han tar aldri mitt parti overfor andre. I stedet kan han faktisk begynne å le og si hvor dum jeg er midt blant folk. Jeg tror det er fordi han er flau over mine synspunkter (fordi de ikke er samme som hans eller som hans families) og vil holde ryggen sin fri. Jeg har også mistanke om at han prøver å bortforklare og unnskylde oppførselen min hvis det er noe han ikke liker. Jeg er en ganske normal kvinne, så jeg ser ikke noen grunn til at han trenger å gjøre dette.

 

Prikken over i'en er at jeg ikke elsker ham og det har jeg aldri gjort heller. Jeg ble gravid rett etter at vi møttes og bestemte meg for å forsøke å ha et forhold til ham for barnets skyld (vi hadde ikke slike problemer i begynnelsen, så jeg hadde ingen grunner til ikke å prøve). Enden på visa er at jeg nå sitter i det med hus og barn. Jeg har hørt et foredrag hvor en barnepsykolog sa at det nesten uten unntak er bedre for barna om foreldrene holder sammen når de er under myndighetsalder (unntak gjelder vold og misbruk).

 

Sex er ikke et tema. I begynnelsen var han selvsagt helt på og ville ha sex hele tiden. Han kunne ikke engang ta på meg uten at det måtte lede til sex. Jeg ble lei av det til slutt og følte meg presset og gadd ikke mere så nå har vi ikke sex. Jeg har lyst på, men jeg ordner det heller selv enn å ta initiativ med ham. Han er ganske egoistisk i senga uansett, til tross for at jeg har forsøkt å kommunisere med ham.

 

Om jeg holder ut, til tross for hva denne psykologen mente å vite vet jeg ikke, men foreløpig gjør jeg det. Og ofrer samtidig min egen lykke og sjelefred. Jeg er ikke initeressert i å prøve lenger og det vet han.

 

Han er ikke den rette mannen for meg, men han er far til barna mine og tar sin del av arbeidet med dem, så jeg tar en dag av ganga.

 

Det er godt å vite at vi er flere, selv om det helst ikke skulle vært slik!

[Anonym bruker]

Hvordan går det med dere som skrev dette her? Er dere enda samboere/gift? 

Anonymous poster hash: e4768...2a6

[Anonym bruker]

Vil dere skrive litt om dette? Tror vi er flere i samme situasjon mange av oss.

 

Her har det hanglet ti mange år. Jeg er mye alene med ungene. Vi har ingen felles interesser. Ikke har jeg lyst å ha sex. heller.

 

Det som skremmer meg er det økonomiske,får jeg lån til nytt hus.

 

Han er verdens snillest mann, ingenting tull og ¨tøys.Vi har ingenting å snakke om heller.Tror vi har vokst i fra hverandre,rett og slett. Vi går til familierådgivnin, som ikke fører noen vei.Så er det barna da..bli for deres skyld eller ikke?

åååå,lit gal åv å tenke på dette....

 

Akkurat slik her det her også!

Jeg har lyst å gå, men gjør det ikke, er redd for det økonomiske.

Jeg har jobb, han studerer og vi har et barn på 12 år.

Vi har ingenting felles lenger, har aldri sex.

Vi bor bare under samme tak.

Han er verdens snilleste mann, ikke noe tull og verdens beste pappa.

Men, vi har nok rett og slett vokst fra hverandre.

Hvorfor vi fortsetter, vet jeg egentlig ikke....går bare i den gamle tralten, ingen av oss som tar det endelige steget. Er vel pga barnet vi bor sammen.

 

Anonymous poster hash: 3affe...b8d

[Anonym bruker]

Jeg opplever det ikke slik. Er 40 år, sammen med mannen i 18 år.

 

Omtrent ingen av våre omgangsvenner er skilt. Sikkert noen som har problemer innimellom, men de jobber seg gjennom det. Oppegående fedre og mødre som tar ansvar.

 

Anonymous poster hash: 61ac5...c80

[Anonym bruker]

Jeg har selv hvert I en periode nå hvor jeg er sliten. Hvert sykemeldt pga stress. Ble rett og slett for mye for meg. Har 3 barn. Og jeg tok aldri tid til meg selv. Når jeg var sykmeldt gikk jeg turer. Trente. Dro Til frisøren. Pleide meg selv. Før jeg gjorde ting for meg selv. Var jeg sliten. Sint på mannen. Lite se lyst.

 

Ta tid til deg. Prat om barna. Ønsker. Drømmer. Del ting. Jeg og mannen prater mye. Trenger ikke Være store ting vi prater om. Vi har hvert sammen I noen år nå. Var en periode jeg trodde vi ikke skulle klare det. Men vi holder ut enda.

 

Anonymous poster hash: 4e9d1...17d

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet i flere tråder ang problemer med samboeren. Vi har to barn sammen og vært sammen i 11 år. Problemene har toppet seg siste året og jeg mistet følelsene for han. Har vært 3 runder på familievernkontoret men det hjalp ikke. Vi har bare innmari dårlig kommunikasjon!

Så nå er det slutt, vi har ikke mer å gi. Vi er benner og vil det beste for ungene. De er happy da det ikke blir mer krangling i heimen. Vi har iallefall prøvd, men det når et punkt der man ikke bør fortsette lengre. Man sliter seg ut!

 

Anonymous poster hash: 29252...121

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at dere holder ut i så dårlige forhold!!!!

 

Hilsen nysingel og veldig fornøyd med det!

Anonymous poster hash: d07bf...0a6