Ikke bo med mamma og pappa mer.

[Anonym bruker]

Jeg er kanskje ikke velkommen her, men det er ikke noe forum for barn på nett, så vidt jeg vet..

Jeg er under 18, ingen barn. Men har den siste uken opplevd noe som gjør at jeg blir veldig krevende for alle.

 

Moren og faren min får ikke lov å ha den daglige omsorgen før meg og søskene mine nå i en periode..

Og jeg veit ikke hvordan jeg skal forholde meg til ting. Det å være med moren min eller faren min, hvordan gjøre det? Hvordan oppføre meg hjemme nå?

 

Jeg har fått følelsen av at jeg ikke er mye velkommen hjemme da moren min ikke er så tilgjengelig om dagen, og bryr seg mer om sine egne behov enn meg og mine søsknes. Hun forteller oss at nå begynner livet og stabilisere seg, og at det smiler til henne. Nå når hun har mistet oss, tenker jeg. Var vi bare i veien?

 

Og siden jeg ikke møter noe kjærlighet fra henne, og jeg har et litt mer anstrengt forhold til faren min, søker jeg etter kjærlighet hos andre. Og jeg kan tro at det kan bli slitsomt før mange..

 

Jeg veit ikke hva jeg vil lengre, eller om jeg vil noe i det heletatt.. Alt er bare rot..

Hva kan jeg gjøre? Eller ja, hva som helst..

[Anonym bruker]

Er det du som har skrevet inn noe ganger før, som lurte på om du skulle ringe barnevernet på foreldrene dine - fordi foreldrene dine var alkoholikere ?

[Anonym bruker]

Hvor bor du og søskene dine nå? Er det ingen voksne i livet ditt du føler du stoler på og kan prate med? Du kan ta kontakt med helsestasjonen for ungdom, helsesøster på skolen din eller fastlegen din som kan gi videre henvisning til psykolog hvis du føler livet er tungt og trenger noen å prate med, alle disse har taushetsplikt.

Og hvis ikke barnevernet er i bildet, burde du ta kontakt med de slik at de kan hjelpe deg og søskene dine til å få en trygg og stabil hverdag.

[Anonym bruker]

klaraklok.no er å anbefale

[Anonym bruker]

Mange flytter for seg selv når de er 16 år. hvorfor klarer ikke du seg selv?

[Frøken Ubesluttsom]

Kan anbefale deg hjelpetelefonen til Mental Helse: 116123. Der er det alltid voksne folk å snakke med, de har også en nettside som heter sidetmedord.no som man kan sende mail istede for å ringe... Begge disse kan du være anonym, har hjulpet mange..

[Anonym bruker]

Barn og unges kontakttelefon: 800 333 21 (Røde kors)

 

Kors på halsen: http://www.korspahalsen.no/ (her er det også forum)

[3 nøtter til Askepott]

Mange flytter for seg selv når de er 16 år. hvorfor klarer ikke du seg selv?

De som flytter for seg selv når de er 16 år gjør som regel det hvis de bor avsides å må reise langt for å komme seg til skolen og da med foreldrens støtte og veilednig.er ikke alle som er modne nok til å bo alene når de er 16 år og det er ærøig talt foreldrene sitt ansvar. jæveli frekt svar foressten til ei som er ung og

[Anonym bruker]

Men er det ikke det du ville? Er ikke du denne unge jenta som hadde innlegg her for en tid tilbake?

[Anonym bruker]

Selv om man kanskje er 16-18 år, og en del flytter på hybel da, ønsker man fortsatt å få kjærlighet og respekt fra sine familiemedlemmer. Hvis ikke begynner man gjerne å lete etter kjærligheten hos en mann...

Svigerinna til Whitney H. sa: "she was looking for love in all the wrong places".

 

Og de som flytter på hybel som 16-åringer, bor gjerne sammen med søsken eller tanter har jeg inntrykk av.

[Anonym bruker]

Det er meg ja. Men etter faren min har prøvd å tatt livet av seg fler ganger, og moren min har sluttet å bry seg om oss, er det veldig vanskelig.

Jeg hadde nok klart det fint jeg også, det å flytte for meg selv, om alt hadde vært som det skulle. De fleste 16åringen som flytter ut før seg selv, har vel ikke hatt alkoliserte foreldre, vold, krangler, og selvmordsforsøk blant foreldre samt ingen mor som bryr seg om barna lengre? Er vel kanskje noen som flytter ut som 16 åring som har opplevd, men ikke de fleste, håper jeg.

 

Nå veit jeg ikke mer hva som skjer, og det å komme hjem til at far har prøvd å gjøre slutt på livet, er ikke det letteste som sitter på hjernen. Det å ikke kunne prate med mor fordi hun ikke lengre har noe ansvar for noen, men bare reiser som hun selv vil. Far sliter selv, så vil ikke blande han inn i mine følelser og tanker. Storesøsken som ikke skjønner helt hva jeg føler, og lillesøster som jeg vil skjerme fra mine tårer og følelser/tanker.

[Anonym bruker]

Jeg synes ufattelig synn på deg HI men kan du ikke nå prøve og se fremover?

Har du kontaktet barneværet som du snakket om?

ønsker deg lykke til og håper du snart får den hjelpen du trenger.

[Anonym bruker]

Jeg prøver så inderlig. Men jeg sitter ganske så fast. Det går veldig greit om dagen, men når kvelden kommer blir jeg i veldig dårlig humør. Jeg var på et merkelig vis ganske i grei form før dette skjedde med faren min og barnevernet flyttet oss. Men nå har tankene om at folk bare bruker meg, og har meg boende pga pengene kommet frem. At jeg bare er i veien. Før dette skjedde igjen, noe som gjorde at alt ble kaos, hadde jeg tanker om at folk faktisk trivdes i sammen med meg. Men så fort mye skjer, kommer de dårlige tankene. Og det blir ikke lett å se fremover.

 

Etter faren min prøvde å ta livet av seg ble det møte på skolen ang at skolen hadde plikt å gi beskjed til barnevernet når de ser at et barn/ungdom sliter. Saken jeg opprettet var ikke prioritert (derfor hørte ikke jeg noe).. Så de åpnet den på nytt. Det gikk 2 dager, og vi var flyttet..

 

Det var det å komme seg vekk og at foreldrene mine fikk hjelp jeg ville! Men ikke på denne måten. Foreldrene mine prater ikke sammen og takler ikke trynet på hverandre..

[Lille- MO]

Hei, jeg er tidligere barnevernsbarn. Hvis du vil sende meg noen spm på en meldig her inne, er det bare å gjøre det kanskje noen av mine erfaringer kan hjelpe?

[Anonym bruker]

Jeg prøver så inderlig. Men jeg sitter ganske så fast. Det går veldig greit om dagen, men når kvelden kommer blir jeg i veldig dårlig humør. Jeg var på et merkelig vis ganske i grei form før dette skjedde med faren min og barnevernet flyttet oss. Men nå har tankene om at folk bare bruker meg, og har meg boende pga pengene kommet frem. At jeg bare er i veien. Før dette skjedde igjen, noe som gjorde at alt ble kaos, hadde jeg tanker om at folk faktisk trivdes i sammen med meg. Men så fort mye skjer, kommer de dårlige tankene. Og det blir ikke lett å se fremover.

 

Etter faren min prøvde å ta livet av seg ble det møte på skolen ang at skolen hadde plikt å gi beskjed til barnevernet når de ser at et barn/ungdom sliter. Saken jeg opprettet var ikke prioritert (derfor hørte ikke jeg noe).. Så de åpnet den på nytt. Det gikk 2 dager, og vi var flyttet..

 

Det var det å komme seg vekk og at foreldrene mine fikk hjelp jeg ville! Men ikke på denne måten. Foreldrene mine prater ikke sammen og takler ikke trynet på hverandre..

 

Du har jo oppnådd at du og søsteren din er kommet dere vekk.. Men man kan ikke hjelpe noen som a)ikke forstår de trenger hjelp og/eller b)ikke vil ha hjelp. Du har nok litt for store forventninger til hjelpeapparatet om du tenkte/trodde at de på magisk vis skulle kunne "fikse" foreldrene dine og gjøre de til de foreldrene du "ønsker de var"... Du kan ikke gjøre mer nå enn å passe på deg selv og din søster og forsøke på best mulig måte å lære av det dere har vært gjennom og komme dere videre i livet frem slik at dere kan bli voksne ansvarlige mennesker som IKKE gjør sånt mot barna sine som foreldrene dine har gjort..

Om du trenger hjelp for å komme videre (f.eks psykolog/psykiatrisk sykepleier å snakke med) må du be om det... Men det viktigste du kan gjøre er å jobbe for å komme videre og ikke la det du har vært igjennom prege deg resten av livet - lettere sagt enn gjort men det er kjempefort å gå i fella og havne i "synd på meg kategorien" og å skylde alt som går galt i livet ditt fra nå på dine foreldre og situasjonen din som barn..

Selvsagt er det forferdelig det foreldrene dine har gjort og det dere har gått igjennom, men nå er du fri og har et ansvar for å gjøre alt du kan for å komme videre i livet ditt.. Vil du ha et bra liv må du SELV stå på for å få det og be om den hjelpen du trenger...