Jeg trenger en klem..

[Anonym bruker]

Uff..

 

Jeg har det ikke så greit jeg jenter!

Tror faktisk jeg begynner å bli skikkelig deprimert.. Utadvendte og sosiale meg er ikke lenger den jeg pleide.

Jeg har ikke lenger lyst å være med på noe, jeg orker ikke noe og jeg har det rett og slett ikke noe bra. Noe jeg skammer meg utrolig mye over, ettersom jeg har de to fineste og flotteste barna i verden.. (3.5 år og 8 mnd)

 

Jeg og mannen har en del problemer i forholdet, og vi har det vel ikke på noen måte bra sammen lenger. Jeg har liksom ikke lyst til noe lenger, og jeg føler at ingen ser meg.

Det er en helt tragisk følelse og rett og slett bare føle at man er.. Hverken mer eller mindre. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre..

 

Jeg tror jeg ønsker ut av forholdet, for det suger både livsgnist og energi og føle seg helt alene i et forhold. Men skrittet er så tungt å ta..

 

Huff.. Vet ikke hvor jeg vil med dett.. Ville bare lufte meg..

[mrsrogaland.]

Kjære deg!

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver, selv om jeg har det bra for øyeblikket. Nå vet ikke jeg hva som ligger under, eller hvilke problemer du og mannen har, og derfor kan jeg heller ikke skrive veldig inndypet til deg. Kanskje dere bør prøve parterapi? Det kan virkelig hjelpe. Dere har jo to barn sammen. Om du ikke ser noen som helst utvei, og aldri tror dere kommer til å ha det bra sammen, så er vel kanskje det beste å forlate. Men spør deg selv hvorfor. Er det noe dere kan forandre på? noen ganger hjelper det å snakke med noen utenfor. Få inspirasjon og gnist til å forbedre forholdet. Det vet jeg folk som har gjort og funnet tilbake til hverandre. å ordne opp i problemer alene er ikke bestandig så lett.

 

å føle seg alene i et forhold kan ikke være lett. Man kan være mere ensom i et forhold med noen man elsker, enn alene. Og det skjønner jeg at suger livsgnist. å føle at ingen ser deg er kanskje en av de tyngste følelsene man kan bære på. Behandler dere hverandre bra, og rett og slett forholdet og følelsene gått litt tapt? Eller er det dypere problemer?

For dere har jo to barn sammen, og om dere har sklidd fra hverandre, så ikke gi opp håpet. Snakk ilag. Ordentlig. Søk hjelp. Alle kan finne tilbake tilhverandre igjen. Dere bestemte dere for å få barn sammen. I gode og vonde dager, sant? Og nå har du en dårlig periode og er deprimert. Hva er det som gjør at du har lite livgnist og føler deg ensom? Er det andre ting i livet ditt som er vanskelig? Jeg håper du får det bedre, og om du vil snakke, så er det bare å sende en pm.

 

Sender deg en stor klem!! Du er aldri alene.

[Anonym bruker]

Du får en god klem av meg for jeg trenger en selv.. Har det helt likt som du beskriver. Vi har også små barn, 6mnd og 4år + en stor. I veldig korte trekk sliter vi med arbeidsfordeling og jeg føler det meste faller på meg, er konstant sliten. Får sjeldent gehør når jeg beklager meg for han ser hverken rotet eller problemet,mener at jeg bare må finne noe å "beklage" meg for..så blir det diskusjon som kun resulterer i at det blir surt. Vi nesten hater hverandre i perioder.Han sliter også med kort lunte og blir lett utolmodig/irritert for bagateller.. Inrømmer heller ikke dette. Men - så har vi inn i mellom veldig gode perioder der vi er gode venner og kan le sammen. Slik går det opp og ned hele veien og har vert slik i mange år. Bruker gå greit bare jeg får luftet meg litt og humøret stiger, men den siste uken har det forandret seg. Det har vert nydelig vær og skikkelig vårlig men jeg føler ikke gleden, den deilige følelsen man gjerne får når man står opp til sol og blå himmel etter mange uker med drittvær, den kjenner jeg ikke lenger.. Er som om det henger en mørk sky over meg. Føler meg tung i hele kroppen, trist og gråter lett.

Er sikker på at jeg har fått en skikkelig depresjon, men kvier meg for å gå til lege..bare sånne litt siræva menn med begrenset engasjement her på legekontoret..sukk. Kvier meg også for bli alenemamma da jeg vet det blir knalltøfft økonomisk, bortimot umulig. Har en interressant jobb men dårlig betalt..ca 320.000 i 100% Nesten umulig vil bli å klare seg. Føler meg helt maktesløs og kjenner bare jeg har lyst til å gi opp alt, men har noen nydelige barn som jeg bare må prøve reise meg igjen for. Livet er ikke enkelt.. HI - har dere vert sammen lenge?

[MrsMilla]

Dere er gjennom den tungeste tiden nå, ville hengt en lapp på speilet der det står " det går over" - og så ventet med eventuelle brudd til den minste er tre år. Det meste pleier å ha gått seg til innen da.

Imens holder man ut småbarnsperioden og jobber i lag.

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Som MrsMilla sier her, gi det tid. Jeg har tenkt lenge at jeg ville ut av vårt forhold, fordi jeg ikke var lykkelig. Vi har det forsatt ikke 100% bra, men har nå tatt steget til å gå i parterapi - noe jeg virkelig anbefaler ALLE som sliter, om så litt!

 

Om det evt ikke skulle funke med terapi, så skilles du ihvertfall med en visshet om at du prøvde.

 

Jeg er også av den oppfatning at barna har det ikke bra om foreldrene ikke har det bra. Så om skilsmisse er løsningen for dere for å bli lykkelige, er det kanskje noe som vurderes om det virkelig ikke er håp for dere!

 

Sender deg en klem! LYKKE TIL!

[LØVEN1]

Kontakte familievernkontoret og begynne i parterapi? Det er en stor avgjørelse å gå ut av et forhold med 2 små barn i, kanskje kan forholdet deres reddes?

[Anonym bruker]

Hi her.. Takk for innlegg/klemmer.

 

Vi har gått til parterapi gjennom familievernkontoret siden begynnelsen av januar. Vi er begge klar over og veldig bevisste på problemene våre, og vi prøver å jobbe med de.

Men, mannen min er litt "Peter Pan".. Han blir liksom aldri voksen.

 

Han ofrer sjelden økonimien en tanke, og han tar aldri tak i praktiske oppgaver. Vi har hatt problemer siden eldste ble født, siden det da ble veldig tydelig at jeg faktisk gjør absolutt ALT i A/S Hjemmet og A/S Familien.

 

Følelsen av urettferdighet stikker dypere og dypere, til det punkt hvor jeg er nå hvor jeg ikke lenger klarer å sette pris på livet mitt. Hadde han enda sett og satt pris på alt jeg gjorde, men det gjør han heller ikke..

Vi har ikke værst kjærester på mange år, og jeg kan ikke huske sist jeg fikk et kompliment. Langt mindre sist jeg fikk et kyss eller et kjærtegn,,

 

Og nå begynner jeg å føle at jeg fortjener litt bedre. Jeg fortjener og bli sett i hverdagen min, og jeg fortjener og bli satt pris på for både den jeg ER og det jeg GJøR.

[Gjest -ia-]

Sender en klem til alle dere som har det vanskelig. Er selv 14 uker på vei, og min samboer gjennom 2 år har gått fra meg uten at jeg skjønner noen ting. Han taklet vel ikke forpliktelsen med å få barn. Skulle ønske jeg selv hadde gått tidligere, da jeg så tegninga at han var av den typen som aldri kan bli voksen..... Kjenner veldig godt igjen beskrivelsen du kommer med #7.

 

*STOR klem*