Mistet lykkefølelsen/gleden.... Noen andre?

[Anonym bruker]

Joda, jeg blir glad til tider, men ikke i mange minuttene før dårlig samvittighet tar meg vekk fra gleder...

 

Har slitt økonomisk i snart5 år, er heldigvis på bedringens vei. Men dette har ført til at jeg ikke klarer å føle glede over noe lenger...

Smiler gjør jeg, men inni meg er jeg tom...

 

Har to barn fra før og venter nr 3, og de fortjener så mye mer føler jeg.. jeg blir fort sliten, pga tunge tanker osv osv.. det å snakke om ferie og bursdager gleder meg ikke lenger... å få ting, gi ting osv gleder ikke lenger...

 

Klarer ikke å forklare, men hvis gleden hadde 3 nivå, kommer jeg max opp på nivå 2. Og kjenner på hele meg at det er det høyeste jeg noensinne vil klare...

 

Føler meg dum som sier at jeg ikke er lykkelig, men kan ikke huske sist jeg faktisk var det.......

 

Krangler jeg og kjæresten veldig, så tar jeg meg selv i å ikke bry meg hvis han skulle gå fra meg feks... slike tanker liker jeg ikke, for han er en fantastisk mann som stiller opp hele tiden! Men likevel føler jeg meg tom...

[2 hjertegull :)]

Annbefaler deg å søke hjelp før depresjonen trekker deg så langt ned at du ikke kommer deg opp. Det blir bare værre dess lenger du går med det...

 

Kanskje kan du klare å snu det med samtaler ennå, så slipper du medisiner! I allefall når du har en til på vei, da er du ekstra sårbar for fødselsdepresjon i tillegg...

 

God bedring og lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er av typen som vil sitte og smile til legen som skal henvise meg og ikke innrømme annet enn at jeg vil gjerne snakke med en psykolog... vil ikke tro de tar meg seriøst, har som forsvar å late som alt er fint. Sånn har jeg alltid vært...

Blir like oppgitt over meg selv hver gang, prøvde å si ifra til legen en gang, men ting kommer ikke ut...

 

HI

[2 hjertegull :)]

Nei, da har du et problem..

 

Du kan jo forsøke å skrive det ned.. Bortsett fra det så har jeg ikke flere forslag..

[Anonym bruker]

HI, er du meg?

[Anonym bruker]

Ta en utskrift at hovedinnlegget ditt med deg til fastlegen og si at du synes det er vanskelig å snakke om det, men at du trenger henvisning til en psykolog. Så tar du det med deg til psykologen også når du kommer dit, og han vil ta styringen så dere kommer i gang. Viktig at du gjør det klart at du ønsker hjelp, selv om du synes det er vanskelig å komme i gang og snakke om det. Når de vet at du ønsker hjelp vil de presse deg nok til at du kommer i gang.

 

Har selv har stort utbytte av psykologhjelp ved depresjon, og mye av roten til det jeg har slitt med har vært dårlig samvittighet for alt og ingen ting. Har fått hjelp over tid, og den dårlige samvittigheten slipper mye sjeldnere til nå! Borte er den ikke, men den tar mye mindre plass. Og jeg har fått det så utrolig mye bedre!

[Anonym bruker]

Har forøvrig også skrevet ned tanker og hatt med meg til psykolgen (og legen) flere ganger når det har vært vanskelige ting jeg har hatt behov for å ta opp, men som jeg ikke har visst hvordan jeg skal begynne å snakke om eller forklare - eller som jeg synes har vært flaut eller umulig å si. Det har blitt positivt mottatt hver gang, det viktigste for de som skal hjelpe deg er at de får vite hva problemet er, ikke hvordan de får vite det. Og du blir tatt på alvor om du skriver det du skriver her, eller gjerne enda litt mer.

 

#6