Å få jente i.f.t. gutt.

[Firekids]

Nå har jeg fått en skjønn liten gutt etter å ha fått to jenter før. Stor stas for oss alle.

 

Det som jeg merker veldig tydelig er at folk snakker til og om han litt annerledes enn med jentene. Han er "tøff", "kul" og "stilig". Jentene var mer nusselige, om dere skjønner.

 

De holder han mer opp og utover (mot verden). Med jentene var det mer kos på fanget. Akkurat dette er faktisk helt påfallende.

[Anonym bruker]

Det ser man faktisk bare man går i en klesbutikk! Klærne til jenter er søte, mens de til gutter er tøffe.

[stinen ♀ ♂ ♂]

Vi Har en jente og to gutter, og jeg kan ikke si at vi har merket forskjell på dette. Jeg duller nok mer med babyene enn med større barn, men dette er uavhengig av kjønn.

 

Når barna blir litt større er det deres personlighet som avgjør hva jeg "kaller de" eller snakker til de om.

 

F.eks var datteren vår veldig klar på at hun IKKE ville ha "kule" klær! De skulle være "fine", "nydelige" eller "fantastiske" Men nå som hun har blitt større har dette endret seg igjen.

 

Jeg sier ofte til 4-åringen min at han er fin, søt, nydelig og fantastisk. Men som regel gjør han ting som ifølge ham selv er tøffe, kule, supre e.l.

 

Minstemann på 6 mnd blir behandlet som en baby, med masse tulling og tøysing i lyst toneleie.

 

Det handler jo om å se barnet for det det ønsker i det aktuelle øyeblikket tenker jeg. Så hvis et barn prøver å skremme meg med brølelyder og liksom er et monster vil jeg jo naturlig late som om jeg blir redd, og kanskje bemerke at han/hun er tøff eller skummel.

 

Og Kommer det et stolt barn som har pyntet seg med smykker fra topp til tå vil jeg naturlig bemerke at han eller hun ser fantastisk flott ut osv.

 

Jeg kjenner meg altså ikke igjen i det du sier.

Endret 31. mars 2012 av stinen ♀ ♂ ♂

[stinen ♀ ♂ ♂]

Vi Har en jente og to gutter, og jeg kan ikke si at vi har merket forskjell på dette. Jeg duller nok mer med babyene enn med større barn, men dette er uavhengig av kjønn.

 

Når barna blir litt større er det deres personlighet som avgjør hva jeg "kaller de" eller snakker til de om.

 

F.eks var datteren vår veldig klar på at hun IKKE ville ha "kule" klær! De skulle være "fine", "nydelige" eller "fantastiske" Men nå som hun har blitt større har dette endret seg igjen.

 

Jeg sier ofte til 4-åringen min at han er fin, søt, nydelig og fantastisk. Men som regel gjør han ting som ifølge ham selv er tøffe, kule, supre e.l.

 

Minstemann på 6 mnd blir behandlet som en baby, med masse tulling og tøysing i lyst toneleie.

 

Det handler jo om å se barnet for det det ønsker i det aktuelle øyeblikket tenker jeg. Så hvis et barn prøver å skremme meg med brølelyder og liksom er et monster vil jeg jo naturlig late som om jeg blir redd, og kanskje bemerke at han/hun er tøff eller skummel.

 

Og Kommer det et stolt barn som har pyntet seg med smykker fra topp til tå vil jeg naturlig bemerke at han eller hun ser fantastisk flott ut osv.

 

Jeg kjenner meg altså ikke igjen i det du sier.

 

Det kom kanskje litt uklart frem hva jeg mener... Men jeg mener altså at det oftest er barnet selv som "krever" tilbakemelding og kommunikasjon på en viss måte. Jeg tror at miljøpåvirkning er tillagt en altfor stor rolle, og at genene gjør det store utslaget på hvordan personligheten er.