Ilsk i sjelen..

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så vanskelig for familie og forstå at de to første ukene etter at vi er kommet hjem fra føden, så ønsker vi og være alene med vår lille?

Vi har sagt at vi gjerne mottar besøk på sykehuset av både venner og familie, mens når vi kommer hjem ønsker vi å være bare oss tre og bli kjent med den lille og få en rolig start (dette er vår første). Ettersom at det blir fult baluba og masse familiesammenkomster etter disse to uken...blir så frustrert når de ikke vil godta vårt ønske!!

[Anonym bruker]

Ilsk i sjelen??

[Anonym bruker]

Noe jeg har etter min oldemor, hun sa dette hver gang hun ble frustrert - noe som har smittet over på meg. Hva betydningen av det er aner jeg ikke hehe.

[Isola&Lille+julegave]

Du må takke nei, si at det ikke passer og si ifra!

Lett for nybakte besteforeldre, tanter og onkler å bli litt overivrige....

[Lammelåret]

Det er nå du setter standarden for om dere blir respektert i tiden som kommer. Vær tydelig, men ikke uhøflig.

 

Lykke til med fødselen!

[Hurra133]

Jeg var ikke tydelig nok, og sa ikke skikkelig ifra og ble utslitt ved enkelte tilfeller.

Men: enten du greier å si ifra eller ikke: det spiller til slutt ikke så mye rolle. Det er en periode som går over, og alt går seg til. Du kommer ikke til å være så sliten og sårbar lenge. Du blir snart deg selv igjen.

[Lammelåret]

Jeg var ikke tydelig nok, og sa ikke skikkelig ifra og ble utslitt ved enkelte tilfeller.

Men: enten du greier å si ifra eller ikke: det spiller til slutt ikke så mye rolle. Det er en periode som går over, og alt går seg til. Du kommer ikke til å være så sliten og sårbar lenge. Du blir snart deg selv igjen.

 

Sikker på at det ikke spiller noen rolle? Hvis hun ikke markerer seg når signaliserer hun at hennes mening ikke er så viktig som deres behov. Og det er lettere å la seg overkjøre ved andre anledninger.

[Hurra133]

Jeg var ikke tydelig nok, og sa ikke skikkelig ifra og ble utslitt ved enkelte tilfeller.

Men: enten du greier å si ifra eller ikke: det spiller til slutt ikke så mye rolle. Det er en periode som går over, og alt går seg til. Du kommer ikke til å være så sliten og sårbar lenge. Du blir snart deg selv igjen.

 

Sikker på at det ikke spiller noen rolle? Hvis hun ikke markerer seg når signaliserer hun at hennes mening ikke er så viktig som deres behov. Og det er lettere å la seg overkjøre ved andre anledninger.

Ja, det er sant. Jeg kan ikke uttale meg kategorisk. Samtidig føler jeg at det kan se mørkere ut enn det egentlig er akkurat i den perioden. Og hvis hun ikke har følt seg overkjørt av familien i andre tilfeller, er det kanskje ikke så stor sjanse for at det blir et vedvarende problem?

Samtidig er hun i sin fulle rett hvis hun velger å gi beskjed om at dette blir for mye.

[Anonym bruker]

Min samboers familie har godtatt dette, de ser på denne tiden som foreldre skal få ha i fred og ro siden det finnes nok av tid til treff. Mens min familie er som hauker når det gjelder det meste - for å si det slik. De godtar ikke lett et nei for nei. Vi er veldig private personer, prøver gjentatte ganger og få dem til og forstå at den første uken i det minste vil vi ha for oss selv, men ikke engang dette blir hørt. Så nå går jeg egentlig mer stresset enn det jeg gleder meg.

 

Har prøvd forskjellige måter å forklare dette til de på, men de hever nesen i sky og står på sitt "må jo få hilse på det nye barnet!". Jeg har fortalt at de gjerne må komme å besøke mens vi er på sykehuset, men når vi er kommet hjem så vil vi være i fred. Etter disse to ukene er det linet opp med besøk det er både konfirmasjon, en dåp, selskap for vårt barn og en del bursdager hos de eldre. Føler selv at vi da bare kan ha godt av den første tiden selv.

 

Vi mistet for to år siden, og ble da overkjørt så fort vi kom hjem fra sykehuset. Fikk ikke en dag i ro til å kunne gråte eller bare være oss to, "dette er ikke en tid for å sitte alene og surmule" fikk vi høre da.

 

Sær og sta familie. Og snart gir jeg opp.

Min mann er enig med meg, for han selv føler seg ofte overkjørt av familien min.

Eller er det bare jeg som overreagerer nå?

[Boulengerina]

Da må dere helt enkelt ikke slippe dem inn når de kommer på døra. Og IKKE gi etter. Tydelig at din familie ikke respekterer dere.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Skjønner ikke helt...har du sagt «de to første ukene ønsker vi ikke besøk av noen, så vær snill å kom på sykehuset, eller vent til etter de første ukene», og fått til svar «nei det tenker vi ikke, vi kommer uansett, må jo få seer barnebarnet!» ?

 

I så fall er de jo respektløse og dårlige foreldre/søsken osv.

 

Men har du bare hintet, er det på tide å snakke i klartekst.

[Anonym bruker]

Jeg har sagt rett ut at vi vil være alene de første ukene, de kan komme mens vi er på sykehuset og etter de to ukene. Men de har så vanskelig med å forstå dette, om hvorfor vi vil ha det slik når det er tradisjon i familien og troppe opp dagen etter med fult hus. Vi har nemlig valgt å ikke følge tradisjonen, og når noen gjør dette i familien da blir det baluba og stor ståhei.

 

Men kanskje på tide jeg blir enda mer tydelig!