Hvordan tilgi utroskap og gå videre?

[Anonym bruker]

Er det mulig? Tenker at for barna sin del vil jeg vite at jeg har prøvd alt for at de skal ga et best mulig liv med mamma og pappa sammen. Men hvordan?

[Anonym bruker]

Det er jo flott at du er villig til å prøve, men da håper jeg at du også setter krav og at han legger seg flat i forhold til hva han har gjort.

 

Jeg kan desverre ikke gi deg noen råd, det ble alt for sårt for meg så å gå videre ble aldri noe alternativ.

Tilga gjorde jeg jo etterhvert men det var for min del ikke hans, for det å gå å børe på det og la det gnage på seg i all evighet er ikke bra.

 

Håper ting ordner seg for deg til det beste

[Anonym bruker]

Det er en ting å tilgi, men en annen ting å glemme..

[Anonym bruker]

Det er mulig. Lever i dag i verdens beste forhold:) Men det var en lang prosess, og det tok mange år.

[Gjest Lykkeliggift_]

Det er en ting å tilgi, men en annen ting å glemme..

 

Signerer. Samtidig som du med stor sannsynlighet må regne med at du havner i en situasjon der du må tilgi igjen. Særlig hvis han ikke behøver å jobbe mye for å få deg tilbake, men blir tatt inn i varmen med en gang. Da forstår han at han kan få i både pose og sekk, og leve livets glade dager samtidig som du ofrer din egen lykke for ham og ungene.

[Anonym bruker]

Anonym #4 og 5. Hva gjorde dere for at forholdet skulke gå videre. Jeg derfor meg at det å fullt stole på han kanskje blir det vanskeligste...

 

Hi

[Anonym bruker]

Tror ikke det finnes en fasit på dette spm.

Når samboeren her var utro, brukte jeg en uke på å la det hele synke inn over meg, se det fra alle sider, og til å bestemme meg om jeg ville satse på forholdet, eller om det ikke var verdt det.

 

Først er det jo det om han slev har kommet å fortalt om utroskapet, eller om du måtte finne det ut på annet vis?

Her kom samboeren og fortalte at han hadde vært utro, forholdet hadde pågått i 3 uker. Han hadde avsluttet det samme dag som han kom hjem og fortalte meg det hele, dette var 2 dager etter at jeg fortalte at jeg var gravid med barn nr 2.

Det er ikke mye koslig å høre den man elsker fortelle at han har vært med en annen, at han har følt noe for en annen kvinne, og hatt sex med henne. Men jeg tror det i lengden er lettere å høre det rett fra partnern sin, enn å høre det av noen andre, eller finne det ut på egenhånd!

 

Når jeg innså at jeg ville jobbe med forholdet vårt, at det var viktig for meg, ikke bare for ungene sin del, men for min egen også, jeg elsket han jo! Så satte jegmeg ned med han og fortalte min side av det hele.

Jeg fortalte hva dette hadde gjort med meg, at all tillit var knekt og at dette ikke var lett for meg å fordøye. Jeg fortalte han at om han skulle få igjen familien sin, ikke bare meg, men familien, så måtte han virkerlig gjøre en insats, for det ville ikke bli lett å komme tilbake til det vi hadde, om vi noensinne ville komme dit igjen.

Han fortalte at han var villig til å gjøre alt, han ville ikke miste familien sin, og det at jeg var gravid igjen, det hadde fått han til å innse hvor mye jeg betydde for han, hun andre kunne aldri gitt han de følelsene han hadde for meg.

 

Fra der gikk vi til samlivsterapaut, fikk pratet med en nøytral persjon om hans svik, mine tanker og hans tanker rundt det, fikk åpnet alt om hvorfor han hadde gjort det osv. Vi pratet også en god del om hva vi hadde før sviket hans, og hva vi satt igjen med etterpå.

Det var både vondt og godt å sitte ned å prate så åpent om alt sammen, men nøytral part til stede, så sporet vi ikke av, og ingen hevet stemmen.

 

Det er nå 3 år og 5 dager siden han kom hjem og fortalte om utroskapet sitt. Vi er nok ikke helt tilbake til det paret vi var før den hendelsen, men vi er da på vei dit hvertfall.

 

Når det kommer til når jeg tilga han, og når tilliten var tilbake, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke vet! En dag sluttet jeg bare å bære nag ovenfor han, jeg sluttet å tenke på hvordan han holdt på å splitte familien vår. Jeg innså at utroskapet er overstått, og forholdet vårt varer fortsatt, det har fått sine skrammer og arr, men vi holder fortsatt sammen.

Tilliten kom gradvis, i starten følte jeg konstant frykt for at han skulle gjøre dette igjen, jeg sjekket telefonen hans osv, jeg jaktet rett og slett på spor etter utroskap. Men jeg roet meg etter hvert, og et sted på veien så sluttet jeg helt, fokuset mitt skiftet til det vi har sammen nå, ikke det som var før. Vi har på mange måter fått et bedre forhold nå, vi er mer åpene og ærlige, vi er flinkere til å snakke ut om ting og ikke minst; vi er flinkere til å bevare kjærligheten, vi drar ut på dater, har romantiske stunder hjemme alene osv. Jeg tor nok vi begge innså at vi lot kjæresteparet viskes ut av foreldrene, og det er nok grunnen til at han søkte seg til en annen kvinne.

 

Hvertfall, det er litt over 3 år siden i dag, og forholdet er nær det det var før hendelsen, på noen steder er det bedre. Vi venter i disse dager på fødsel, vårt 3 barn er på vei. Tror rett og slett man bare må gå inn for å løse problemet, men det må jo være en følelse av at det er hva du trenger for deg selv også, kan ikke bare gjøre det for ungene sin del.

[Anonym bruker]

Det er mulig. Lever i dag i verdens beste forhold:) Men det var en lang prosess, og det tok mange år.

 

Jeg som skrev dette. Mannen her måtte helt og holdent ta ansvar for sine valg. Og med det innse at han hadde et problem(sex og kjærlighetsavhengig), og oppsøke terapi.Det innebar også at det var endel situasjoner han valgte bort, for ikke å gå inn i mønsteret sitt. I tillegg 100% ærlighet og åpenhet fra da av og respekt for hvordan jeg følte det. Disse tingene vil selvfølgelig være forskjellig fra forhold til forhold. Noen ganger er det et mønster, andre ganger en engangsgreie...Viktig at det ikke bagatelliseres bort, men også viktig å ikke bruke det som et maktmiddel i all evighet etterpå.

[Anonym bruker]

Uff:( Skal i terapi vi også.

[Anonym bruker]

Jeg reagerte på at du ville ta ham tilbake på grunn av BARNA. Det er helt feil motivasjon for tilgivelse og fortsatt forhold. Hvis du skal fortsette å være i forhold til denne mannen, må det være på grunn av at DU trives best med mannen enn uten. Det gagner overhode ikke barna at mor går på akkord med seg selv og tar tilbake far kun for at familien skal være samlet. Det må være genuint ønske fra deg om å fortsette å leve med denne mannen, barna eller ei.

[Anonym bruker]

Vi er i gang med en prosess etter at jeg var utro. Jeg kan ikke svare for din manns del, men for meg var det en engangsgreie som skjedde på et tidspunkt da jeg slet med hvor jeg var og hvem jeg var. Følte meg uvel med hele greia og stoppet det før det var over. Gikk derfra og var helt kvalm og ønsket bare at det ikke hadde skjedd. Da min mann fant det ut så la jeg meg helt flat og fortalte han alt akkurat som det var og han valgte å bli på grunnlag av at vi har hatt noen flotte år sammen før dette. Det vi hadde var noe helt spesielt som han ønsket å finne tilbake til og det ønsket jeg også. I ettertid har jeg alltid fortalt mannen min på forhånd når jeg skal noe og hvor jeg skal, ringt hvis jeg blir lenger enn forventet. Han vet alltid hvem jeg er med. Vi finner på ting sammen for å finne tilbake til det som var oss. Vi ler sammen. Vi snakker sammen når noe plager oss uansett om det er meg eller han som har noe i tankene.

 

Det går nok fortsatt lang tid før min mann klarer å legge det helt bak seg, men vi er på god vei og de dagene som hans tanker koker over så må jeg bare svare på det han lurer på og forsikre han om at det er han jeg vil ha. Mannen min sliter litt med tanken på at jeg kanskje egentlig ikke vil ha han og at det er han som ikke er bra nok, noe han i aller høyeste grad er. Jeg har aldri hatt det så bra som med mannen min og ingen gjør meg lykkeligere enn han.

 

Ville bare gi deg en versjon fra den andre siden av saken også selv om min og din manns ugjerninger ikke kan sammenlignes, for alle slike historier er ulike