Er det noen her som lever/har levd med en samboer som har ADHD?

[Anonym bruker]

Min samboer er snart 40, og skal utredes for ADHD,angst og depresjon.

I første omgang hos nevropsykolog, MR viste "ingen patologiske funn".

 

Han har ekstremt dårlig tålmodighet, forståelse for andres følelser/meninger/tanker, empati og sympati eksisterer ikke for andre enn han selv, han har en aggresjon ut av en annen verden og handler ofte på impuls når han er sint(skriker,slår i skaper), vanvittig dårlig hukommelse (snakk om få minutter), får ikke med seg halvparten av det som blir sagt, og har lærevansker som gjør at han ikke klarer å henge med i svingene når det gjelder barnas utvikling (han henger flere år bak dem), han er lat, egoistisk, klarer aldri sitte i ro (må flytte på seg hele tiden når han sitter), forstår ikke konsekvenser, klarer ikke planlegge, logikk vet han ikke hva er, hans verden er i hans øyne normalt, mens den faktiske normaler kaller han ekstrem, får en følelse av at han ikke bruker sansene sine (han ser ikke hva han driver med, hører ikke hva andre sier, kjenner ikke hvor hardt han tar i når han skal løfte barna, massere o.l, i tillegg er han veldig umoden for alderen.

 

Han har vært slik hele livet, men aldri sett selv at det er et problem når han har skaffet seg mange barn og familie, men nå har jeg fått han til lege, som har henvist han videre. Det er fortsatt en stund til han skal til nevropsykologen, men han har satt seg opp på en sånn liste så han kan bli ringt til om det blir en avlysning.

 

Dere som har vært oppi denne situasjonen som kona/kjæresten/samboeren til en slik mann, hvordan har det vært for dere? Hvordan holdt dere ut, eller gjorde dere ikke det? Hvordan støtte han på best mulig måte? Hvor lang tid tok utredningen, og hvilken hjelp fikk han? Og hvor fort merket dere forskjell? Var det stor forskjell?

 

Jeg tok kontakt med en psykiater, og han sier at samboeren min trenger kognitiv behandling, dog langvarig og intens, sinnemestringsterapi, ritalin (eller en annen medisin) og kanskje gruppeterapi. Han sier at samboeren min ikke har evne til å se eller forstå før han får hjelp, og at det er vanskelig når man får den diagnosen i så voksen alder. Mange faller ut av hjelpeapparatet fordi de ikke forstår logikken i den hjelpen de får, og gir opp... Ikke akkurat noe lysglimt å høre dette fra en som jobber som psykiatrisk overlege på DPS.... Skal jeg prøve å holde ut til han kanskje blir bedre, eller skal jeg gå før jeg blir ennå mer utslitt av å føle at jeg må oppdra 5 3-åringer?

[Anonym bruker]

Hentet den andre tråden.

[Anonym bruker]

Takk