Dere med lange forhold bak dere..

[Anonym bruker]

og har barn sammen, hvor lenge var dere sammen og hvorfor ble det slutt mellom dere?

 

Var dere lenge gjensidig lykkelige i forholdet og trodde det skulle være dere for alltid? Eller var det aldri den store kjærligheten for en av dere? Skjønner at forhold tar slutt der den ene viser seg å være voldelig eller utro.

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg har vært sammen med min samboer i 7 år, vi har to barn, og jeg føler at forholdet vårt er sterkere enn noensinne. Han forteller meg daglig hvor heldig han er, og jeg er den eneste for ham og han elsker meg. Og jeg føler det samme. Vi har absolutt hatt nedturer og tunge perioder men det har kun gjort oss sterkere og vi har det utrolig bra sammen. Vi vet begge at vi vil være sammen for alltid.

 

Men så tenker jeg, hva hvis følelsene til en av oss skulle forandre seg? Jeg tar ikke sorgene på forskudd, men vil bare høre litt andres erfaringer hvis noen vil dele.

[anonym91]

har ett veldig bra forhold nå, som du beskriver det kommer til og vare for alltid..

har hatt ett tiligere forhold på ca 4 år. men var da ung og viste kje hva som var normalt i ett forhold. han var en latsabb som ikkje var noe og samle på. ser nå i etter tid når eg er i ett supert forhold at det er slik det skal vere

grunnen til vi holdt lenger ut en eg hadde gjort nå er og at eg blei gravid når eg var 15 og ville ikkje at ongen sku vokse opp uten den "perfekte " familien med mamma og pappa. men ser nå at det er mer perfekt nå med ny mann som er mye bedre for meg og jenta

[Anonym bruker]

Eksen og jeg har to unger sammen og var gift, men når jeg ser tilbake på det var det alltid noe som skurret. Det var greit og jeg tenkte egentlig ikke på at det ikke skulle vare, men med barn og forpliktelser ble det mer og mer klart at vi rett og slett ikke passer sammen, så tilslutt gikk det som det måtte gå.

 

Så, nei, vi var aldri sykt lykkelige og "rosenrøde". Hadde ikke noe kjempebra som vi skuslet bort.

[Anonym bruker]

Var sammen med, det jeg trodde, var verdens snilleste mann i 5 år. Han var den beste, vi hadde det så fint sammen, alt var perfekt og vi prøvde på barn. Da spiren satt endret han ser over natta. Var helt grusomt:( Han ble frekk, han var ute hele tiden, han forlangte abort, han fikk venner til å true meg til abort, han ble helt uspiselig og han var utro.

 

Da jeg var i uke 11 kastet jeg ham ut (var heldigvis mitt hus). Han ringte noen ganger etter det for å true meg til abort og truet med barnevernet. Da jeg ikke beit på truslene hans ble det stille og siden har jeg verken hørt eller sett noe mer til ham. Barnet har han aldri sett (hun er 3 år nå).

[Anonym bruker]

Huff så vondt 21.20.. Det er det jeg f eks mener, at man tror at begge to er lykkelig også plutselig kommer en stygg side fram, og man skjønner ingenting. Håper det går bra med deg og jenta di, dere har det garantert bedre uten den mannen.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er nok i et forhold som ikke kommer til å vare livet ut, men fortsetter foreløpig mest pga barna. Det går greit, men har alltid vært noe som manglet. Har hele tiden ønsket meg det som du beskriver, og håpet og trodd at ting kom til å bli bedre. Har revurdert forholdet mange ganger.

[SAE + MAE <3]

Jeg syns jeg lever "det perfekte liv". Vært sammen med mannen i snart 7 år, gift i snart to, har en sønn på litt over året, kjøpte oss hytte i fjor. Jeg får fortsatt sommerfugler i magen når jeg vet han strax kommer hjem fra jobb....

Vi snakker om det rett som det er at vi gleder oss til "resten av livet" sammen, men er også bevisst på at ting kan skjære seg, og selvom man tenker at man skal være sammen for alltid, kan jo ting faktisk skje sånn at det ikke blir som man har planlagt.... Skjer det, så må man jo bare gjøre det beste ut av det. Livet blir jo til mens man går

[Anonym bruker]

Sammen i tjueen år før brudd. Helt perfekt i starten, utrolig glade og lykkelige, trodde i de første fem årene at det skulle bli oss til døden skiller, osv. Så ble det bare verre og verre, så fryktelig ille, og så brdd.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg var i et forhold med far til barnet mitt i 5 år. Når barnet kom til verden ble jeg raskt voksen (var 19) og han mente jeg var blitt så rar etter at hun kom til verden. Han mente jeg oppførte meg som en spsykolog når jeg snakket, fordi jeg ikke hylte og skreik. Han mente at jeg hadde sagt ting jeg overhodet ikke hadde sagt, og laget diskusjoner utav det. Jeg følte vel aldri at vi kom til å være sammen resten av livet. Var vel det første året som var bra... De neste 4 bare var der.

 

Så traff jeg mannen min, og den følelsen jeg har av å vite at jeg er hans kone er en følelse jeg ikke trodde jeg var istand til å føle. Så ja, jeg er et lykkelig forhold:) har vært sammen i 6 år og gift i 2. Elsker han mer og mer for hver dag:)

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 14 år og gift halve tiden. Forholdet vårt har vært gjennom mye, bla utroskap og store økonomiske problemer.

 

Jeg har vært forelsket i mannen min, men aldri elsket han. Det har jeg innsett nå.

Riktignok trodde jeg en gang i tiden at vi ville bli gamle sammen.

 

Da jeg var gravid for andre gang brukte han vold mot meg og etter det har jeg virkelig ikke hatt noen amorøse følelser for ham. Men vi var gift da det skjedde, hadde barn sammen og ventet et til.

Så jeg ble.

 

Nå har det gått 6 år siden. Jeg er deprimert og ulykkelig. Angrer på at jeg ikke dro da jeg hadde "grunn". Vi har attpåtil fått enda et barn, så livet er ikke noe lettere nå, for å si det sånn.

Jeg elsker ham ikke. Jeg har ikke følelser for ham, andre enn irritasjon og sinne fordi jeg føler meg fanget.

 

Hva skal jeg gjøre, tenker jeg hver dag. Ofre alt fordi _jeg_ ikke er lykkelig? Hva med ungene? Er min lykke så viktig? Skal de endre alt i livet sitt fordi mamma ikke elsker pappa og er på vei til å bli sur og bitter over tapt ungdom?

Skulle ønske noen kunne vise meg en krystallkule med fremtiden min inni. å gå eller å bli. Daglig bestemmer jeg meg for å skilles og daglig ombestemmer jeg meg.

 

Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg hadde gått for mange år siden, da han var utro mot meg, hvis vi ikke hadde barn sammen på det tidspunktet.

[Anonym bruker]

og har barn sammen, hvor lenge var dere sammen og hvorfor ble det slutt mellom dere?

 

Var dere lenge gjensidig lykkelige i forholdet og trodde det skulle være dere for alltid? Eller var det aldri den store kjærligheten for en av dere? Skjønner at forhold tar slutt der den ene viser seg å være voldelig eller utro.

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg har vært sammen med min samboer i 7 år, vi har to barn, og jeg føler at forholdet vårt er sterkere enn noensinne. Han forteller meg daglig hvor heldig han er, og jeg er den eneste for ham og han elsker meg. Og jeg føler det samme. Vi har absolutt hatt nedturer og tunge perioder men det har kun gjort oss sterkere og vi har det utrolig bra sammen. Vi vet begge at vi vil være sammen for alltid.

 

Men så tenker jeg, hva hvis følelsene til en av oss skulle forandre seg? Jeg tar ikke sorgene på forskudd, men vil bare høre litt andres erfaringer hvis noen vil dele.

 

Vi var sammen i 5,5 år, og har et barn sammen på 4 år.

Vi var veldig lykkelige og overbeviste om at det var oss for alltid frem til barnet var ca 1 år. Har vært gjennom masse nedturer og har jobbet knallhardt for forholdet vårt, i og med at begge ønsket å bevare familien.

 

Ingen av oss var slemme med hverandre, vi slengte aldri dritt eller kranglet, vi diskuterte derimot masse og hadde endel konflikter rundt hans tidligere liv med barn involvert.

Uansett viste vi på en måte at vi brydde oss om hverandre,- vi var generelt omsorgsfulle.

 

Det ble nettopp slutt, men vi er kjempeglade i hverandre fortsatt og begge ønsker tilbake til hverandre. Problemet er at han vil bo i sin hjemby (grunnen til bruddet) og jeg vil (?) bo i min.

 

Så vi får se hva som skjer. Har en følelse av at vi vil finne tilbake til hverandre tilslutt.

[Anonym bruker]

Vi var sammen i 7 år, fikk første etter 2, og siste for 4 mnder siden. Har hele veien sett på han som mannen i mitt liv, som jeg skulle bli gammel med. Vi har hatt det utrolig bra sammen. Men på grunn av diverse ble mye av kjærestetingene satt litt på vent, før de ble tatt litt frem igjen men da var det vist for sent for hans del, som trengte tid for seg selv. Den tiden ble brukt når jeg gikk gravid med nr.2. Og da brukte han den på ei anna ei. Det var det største slaget i tryne jeg har fått noen gang. Helt forferdelig. Jeg sitter vel ennå litt lamslått, og egentlig venter jeg vel bare på at han skal komme tilbake. Men det ser ikke slik ut akkurat nå. Men men. får håpe denne 22 åringen som fortsatt bor hjemme faller litt av moten etterhvert. Da får han se hva han har tapt, og hvilken idiot han var.

[Anonym bruker]

Vi var sammen i nesten 11 år, jeg trodde at det var han jeg skulle bli gammel sammen med. Vi har 3 små barn, jeg måtte forlate han pga gjentatte utroskap som fikk meg til å føle meg stygg og at jeg ikke var verd noen ting. Nå, noen mnd etter bruddet. Er det fremdeles vondt.

[Anonym bruker]

Takk for delte historier huff vondt å lese om dere som har opplevd utroskap fra den man ønsket å dele livet med, og ikke minst vold.

 

Man har ingen garantier, men håper og fortsatt tror at det blir meg og samboeren for alltid. Vi har, såvidt jeg vet, samme syn på utroskap og andre ting som kan ødelegge et forhold. Håper heller ikke at vi går lei av hverandre, som et vennepar av oss har blitt. De hadde det perfekt i flere år og skulle være sammen for alltid, uttrykket de selv. Det var hun som måtte høre på problemene til meg og samboer, mens hun fortalte at de selv hadde ingen. Nå er det de som går fra hverandre og de er i full krig. Jeg var nær mange ganger ved å gå fra mitt forhold, men kjærligheten var der, og holdt derfor ut i tunge perioder, som jeg er veldig glad for i dag.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er klart at det er triste historier du leser. Du ba jo kun om de som har resultert i brudd....

 

Jeg har vært sammen med min mann i 22 år. En dårlig periode for noen år siden, men er veldig glad for at vi komgjennom det. Vi har det fantastisk sammen og har nå fått en liten jente på 7 mnd. (vi har en gutt fra før på 20 år).

[Anonym bruker]

Hehe ja jeg ba kanskje om det Men jeg lurte jo også på om gode forhold i som hadde vart i lang tid, men som tok slutt. Dere som er i lykkelige forhold må også gjerne dele erfaringer, om hvordan dere ser på framtiden.

 

Lurer litt på om mange går inn i forhold, får barn, gifter seg, og samtidig aldri har følt seg ordentlig lykkelig, ikke i starten engang? Er det mange som "nøyer seg med mindre", eller innser etterhvert at de har gjort det og da velger å dra?

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde vært sammen med mannen i syv år da han var voldelig mot meg. Hadde problemer en tid etter det, men bestemte meg for å bli. Har vært sammen i åtte år nå, og det har kun skjedd den ene gangen, og verken før eller siden.