Ta bort bildene? Kan jo ikke det heller...

[Anonym bruker]

Faren til sønnen min, som nå er 5 år, valgte å ikke ha noe kontakt å si fra seg foreldreansvaret når sønnen vår var 1 år. Vi var samboere frem til da, å når vi flyttet fra hverandre så ble kontakten helt brutt. Dette er etter farens ønske. Jeg har hele tiden forsøkt og forsøkt. Men til ingen nytte.

 

Vi har snakket litt om pappa hele tiden, men det har blitt sjeldnere og sjeldnere de siste årene siden han jo ikke husker pappan sin. Ingen fra far sin familie ønsker kontakt heller.

 

Men i babyalbummet så er det bilder av far og sønn. Hver gang sønnen min ser disse bildene så blir han litt trist og lei seg. Snakker om at han vil besøke pappa osv. Jeg er litt usikker på hva jeg skal oppgi som grunn. Så jeg har til nå bare sagt at pappa ikke har noen mulighet nå, men at han selv kan velge å oppsøke pappa når han blir stor.

 

Jeg har egentlig ingen spørsmål, men trenger bare noen tilbakemeldinger. Jeg vil jo ikke ta bort bildene, det er jo en del av han. Samtidig så blir han så trist av å se dem. Han elsker å kikke i babyboken sin, å høre når jeg forteller om når han var baby.

Skal jeg bare la han gå gjennom dette hver gang, skal jeg legge den bort eller hva skal jeg gjøre? Hva sårer sønnen min mest, å er det skadelig for han?

 

Jeg har en kjæreste, som snart blir samboer. De to går veldig godt sammen. Han har vært i livet til sønnen min i over 2 år nå. Så det blir godt å flytte sammen. Sønnen min savner han også når han ikke er her. Avstandsforhold.

Han har også sagt at han vil stille opp som far/stefar til sønnen min. Sønnen min syns det er kjekt. Han ser veldig opp til han. Men han har allikevel et savn etter pappan som aldri er her. Selv om han ikke husker han ordentlig.

Så vi har snakket sammen, å sagt til sønnen min at *** er han som vil stille opp for deg, som er glad i deg, å som skal passe på deg. Vi har sagt at han kan kalle han hva han vil. Det går i navnet. Men han står fritt til å bestemme det selv.

 

Høres det greit ut? Syns dette er så vanskelig jeg... å jeg blir så trist på sønnen min sine vegne. Prøver å ikke vise det altså. Men jeg kjenner ofte på det..

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke tatt bort bildene. Gutten har en pappa, som fortsatt kan komme tibake, og jeg mener at man aldri skal glemme eller gjemme bort barns mor eller far.

[♡ Mams og gutten ♡]

Jeg synes du høres ut som en helt fantastisk mor, som gjør så godt du kan:) Jeg er ikke i samme situasjon som du, men jeg ville kanskje tatt bort noen bilder, og latt det være igjen et par. Så blir han ikke minnet på faren sin hele tiden, men ser han likevel litt.. Vanskelig å vite når jeg ikke har opplevd det, men tror det er det jeg ville ha gjort. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg ville beholdt bildene, evnt tatt bort noen som Mams og gutten skriver. Så blir han ikke minnet på det for hver eneste side han blar om.

 

Jeg er litt i samme situasjon, bare at min sønn aldri har truffet pappaen sin. Jeg har bilde av han, men det har jeg ikke i albumet. Det føles ikke like naturlig når han aldri har vært en del av livet hans. Sønnen min er åtte år og nå siste mnd har han begynt å spørre mye etter pappaen sin. Det er forferdelig vondt for meg å se hans savn, og jeg vet ikke hva jeg skal svare på alle spm hans. Jeg prøver å forklare så godt jeg kan ved å si at pappaen ikke klarer helt å være pappa nå. Han er ikke så flink til å ta vare på seg selv og kan da heller ikke ta vare på et barn.. Men sønnen vil likevel gjerne besøke han, huff..

 

Jeg har en samboer som har bodd med oss siden sønnen var ett år gammel, så han har en pappafigur. Og jeg prøver å legge mye vekt på at sønnen er en fantastisk gutt og at samboer gjerne vil være pappaen hans og være der for han. Det er nok veldig trygt og viktig for sønnen, men det er ikke nok. Det er ikke det samme. Men jeg tror jo også at sønnen har en romantisert tanke om pappaen sin (selvsagt) og ser for seg at han kan ha to stk av samboeren min. Altså to stk som elsker han, leker med han, tar vare på han. Sånn hadde det jo ikke blitt selvom han hadde fått treffe pappaen og det går ikke å fortelle..

[Anonym bruker]

Takk så mye for tilbakemeldinger, å takk for så fine ord mams og gutten! Ikke helt slik jeg føler det selv, å når jeg ikke kan svare han ordentlig så er det sårt.

Nei jeg kan jo ikke ta bort bildene, vet jo det selv. Men huff.. Han må bare gjennom det da.

Siste anonym: Akkurat sånn jeg tenker og føler også. Virker som vi har det litt likt der.

Selv om sønnen min og faren hans har hatt kontakt så er det nok som at de aldri har hatt det. For sønnen min var så liten når han forsvant at han husker han jo ikke. Men jeg snakket lenge om faren hans, viste han bilder og alt. Egentlig fordi jeg trodde han ville ta til fornuft. Ikke ville jeg si noe fælt om faren hans heller. Men han setter meg i en lei situasjon, for hva svarer man.. Så jeg limte inn bilder det første leveåret til barnet, å litt lengere. Jeg hadde jo aldri trodd at han kunne velge å forsvinne helt.

 

Jeg tror også at han "romantiserer" faren sin, selvfølgelig. Han tror nok at faren hans er som kjæresten min. For han vet jo ikke noe annet, ikke skal han få vite noe annet av meg heller. Han får velge å oppsøke han senere, så får faren hans få forklare seg selv.

 

Men opplever også her at kjæresten min, som gjør så godt han kan, ikke er god nok. Altså, han er absolutt god nok. Men uansett så er han ikke pappa i sønnen min sine øyne. Jeg trodde ærlig ikke at han ville henge seg så opp i en han så og si ikke vet hvem er. Men det er vel det at han er pappa. Jeg har jo også vært veldig klar på at han har en pappa. Kanskje jeg har gjort han FOR oppmerksom på det.. Men man blir så rådvill, å jeg har jo hele tiden sagt at han skal vite om den biologiske pappan sin. Men det er jo bare biologi. Det skjønner han nok etterhvert når vi ser hvem som stiller opp.

 

Takk for svarene! Bildene får bare stå, så får vi ta den runden når vi må..