Dere bonusmammaer...

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før dere følte dere fant deres plass hjemme og kjente det naturlig å være rundt bonusbarna?

Og hvor lang tid tok det før dere ble gla i (evt elsket) dem?

Vet det er veldig forskjellig, men derfor håper jeg på mange svar.

Har vært "bonusmamma" i 1,5 år nå, og finner meg ikke til rette i situasjonen. Synes ikke det har blitt lettere og følelesene for bonus er nesten ikke tilstede engang... Føler meg sååå dårlig

[Anonym bruker]

hvis du mener stebarn(?) så har jeg 4 år bak meg med stedatter,hun er her 1 dag i uka og annenhver helg.Det har aldri fungert noe bra,ikke en gang nå etter 4 år.Hun er 9 år nå.

faren sier jeg må være med å bestemme ting ,men når jeg så gjør det får jeg bare høre det av han igjen.Så jeg gidder stort sett ikke bry meg med henne.Det er en ganske ubehagelig situasjon og til tider håper jeg hun ikke kommer i det hele tatt,for jeg føler at jeg plutselig står alene når hun er her ,for da er det hun og pappaen hennes.. han lar henne sitte oppe så lenge hun vil,og jeg kan sitte å prøve å få øyekontakt med han lenge for å hinte til at hun kanskje bør legge seg snart,og slik at det går ann å få litt voksentid før vi skal legge oss også.da blir det som regel bare grin eller han blir sur på meg og sier:hun er jo ikke her så ofte da,så det gjør jo ikke noe.dette skjedde også en gang vi var på hytta til et vennepar,når kl ble rundt 2300 sa jeg at hun kunne ta på pysjen og stelle seg,når far kom inn igjen sa han nei hun trengte ikke legge seg allerede.Venninen min så på meg rart og sa til meg senere:hva var det for noe a,der blei du rimelig overkjørt.Ungen satt oppe til kl 0200 denne kvelden og det var bare far som ikke var klar for litt voksentid..arrrggghh..

jeg orker ikke å dra på turer med henne eller ha henne med bort til folk.Hun er veldig uhøfelig mot andre mennesker så jeg blir rett og slett flau.Og håper hver gang vi er ute at ingen tror at jeg er moren hennes..later noen ganger som jeg ikke kjenner henne..syns det er helt forferdelig at det skal være sånn.Hadde aldri trodd det da jeg ble sammen med mannen min,men jo eldre hun har blitt jo verre har det utviklet seg..

det er helt fryktelig at det skal være slik her hjemme,hun er jo trossalt bare et barn..

 

ja ja dette ble litt av en avhandling,beklager det men fikk plutselig ut litt frustrasjon ;/

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bonusmamma, men min svigermor er/var. Hun har flere ganger sagt rett ut at hun ikke er glad i stebarna (også sagt det til dem da de var små). Også i dag, når stebarna er voksne og hun nærmer seg 80, er hun så ekkel mot dem at de ikke ønsker å komme på besøk. En stor kilde til konflikt mellom henne og svigerfar. Hun mener også at stebarna ikke har rett på arv etter svigerfar, og ønsker at alt skal gå til min mann og hans bror. Heldigvis er forholdet halvsøsknene imellom veldig bra. Tror ikke alltid det er så enkelt.

[Anonym bruker]

for meg tok det godt over et år. Det var vanskeligere når jeg flytta inn til de, men når vi alle flyttet sammen i nytt hus gikk det mye bedre. Her gjelder mine regler også og jeg og far er ganske samkjørte, og de respekterer meg og hører på meg. Jeg er glad i de, men mange ting er vanskelige å forholde seg til. vi hadde store problemer med mor til barna, og det har påvirket forholdet til barna også. Jeg har vanskelig å forholde meg til når de snakker om henne osv (Men jeg sier ALDRI noe, for jeg vet jo det at de må jo få snakke om mamman sin selv om jeg syns det er vanskelig).

 

Men jeg elsker faren deres, og de er automatisk med på kjøpet, og vi har de nesten 50% og vi kan kose oss sammen både de og fellesbarnet vårt

 

Er dere samkjørte med å bestemme regler i huset? Hvor gamle er barna? er de "imot" deg og far? hvordan er samarbeid med mor? hvordan fungerer samværet hos dere?

[Anonym bruker]

Høres litt feil når jeg sier det, men "godt" å høre at andre også synes det er vanskelig.

Vet egentlig ikke helt konkret hva jeg synes er vanskelig.

Moren til barnet er grei, ingen problemer der egentlig.

Barnet er i bunn og grunn grei og snill, men sliter med mye sjalusi og usikkerhet tror jeg. Synes ikke pappaen er så flink til å ta tak i det, så jeg tenker at jeg kanskje egentlig burde gjort det, men jeg klarer ikke nærme meg skikkelig. Klarer ikke bli fortrolig med det, være fysisk (avviser ikke, men er veldig forsiktig med fysisk kontakt der) eller finne på ting alene med det. Barnet er 8 år. Er her annenhver helg.

Jeg og min samboer er ganske samkjørte og jeg får lov å si ifra og vi bestemmer ting sammen. Tror det jeg synes er vanskelig er dette med mine, dine og våre barn. Mitt og hans er veldig glad i og nesten konkurrerer litt om fellesbarnet vårt, men har ikke de samme følelsene for hverandre. Helt naturlig, jeg vet, men likevel vanskelig å takle. Jeg vet at barn bare er barn, men jeg har vanskelig for å takle misunnelsen og de sure minene til bonusen.

 

Tror forventningene mine var for høye da jeg gikk inn i forholdet. Trodde følelsene til bonusen bare kom til å blomstre mer, skulle gjøre likt for bonusen som for min egen, skulle ta ansvar med levering og henting på skole, legge på kvelden osv. Tenkte vel jeg skulle ha noen slags foreldrerolle i bonusens liv. Men jeg har skjønt nå, at jeg verken orker eller vil det. Burde ikke heller kanskje?

Føler vi har kommet inn i en ond spiral her hjemme, hvor jeg bare irriterer meg mer og mer over ting, men får ikke til å forandre det.

[HeltAnonym]

Jeg skjønner tankene dine, men husk at selv om du ikke har samme følelsene for bonusbarnet som for egne barn, så kan du være en god stemor fordi.

 

Du skal ikke være en ekstra mor for barnet, du skal være en ekstra voksenperson

 

Lykke til!

[Appelsinpiken]

Her ser jeg på bonusen som litt min og synes hun er hos oss alt for sjelden. (Annenhver helg pluss nå og da).

 

I vårt hjem er vi to voksne, og det den ene har sagt gjelder. Vi passer oss for å ikke overkjore hverandre. Og det tror jeg er viktig for å få det til å fungere. Vi er begge omsorgspersoner, setter like mye grenser. Ofte får far litt mer kjærlighet enn meg, men det er helt greit. Får ofte min del kjærlighet jeg også

 

Er oppriktig glad i bonusen, og savner hun når hun ikke er her.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner tankene dine, men husk at selv om du ikke har samme følelsene for bonusbarnet som for egne barn, så kan du være en god stemor fordi.

 

Du skal ikke være en ekstra mor for barnet, du skal være en ekstra voksenperson

 

Lykke til!

 

Takk for dine ord!

Er nok sant som du sier. Bonusen har to foreldre og trenger ikke en til. Det er nok det som plager meg, at når bonusen er her blir det veldig tydelig at jeg er mamma til to av barna, men ikke til den tredje. Og da klenger hun på pappa såklart. Mener ikke å gjøre forskjell, men blir jo sånn. For som du sier, jeg skal ikke være mamma til bonusen. Men jeg kan ikke være anderledes enn jeg er, eller "mindre mamma" til mine to, selv om bonusen er her.

Tror jeg bare får prøve å slappe av mer, ikke stresse med det. Tenke att jeg trenger ikke være lik med alle, trenger ikke være mamma for alle, og at det ikke jør noe at vi ikke er som en kjernefamilie. Kanskje jeg bare sresser opp alt sammen med min dårlige samvittighet? HI

[Anonym bruker]

Her ser jeg på bonusen som litt min og synes hun er hos oss alt for sjelden. (Annenhver helg pluss nå og da).

 

I vårt hjem er vi to voksne, og det den ene har sagt gjelder. Vi passer oss for å ikke overkjore hverandre. Og det tror jeg er viktig for å få det til å fungere. Vi er begge omsorgspersoner, setter like mye grenser. Ofte får far litt mer kjærlighet enn meg, men det er helt greit. Får ofte min del kjærlighet jeg også

 

Er oppriktig glad i bonusen, og savner hun når hun ikke er her.

 

Har du også egne barn, eller har dere bare bonusen?

HI

[Anonym bruker]

Det tok noen år, og er ikke der helt enda heller, og vi har vært sammen i ti år. Men det går bedre nå, men det er så tungvindt.

[Appelsinpiken]

Egen på vei.

 

Skal ærlig innrømme at jeg er spent på hvordan det blir, men satser på at "det går seg til". Hun er iallefall opptatt av babyn i magen, og at det er hennes jeg er hvertfall klar på at det er ikke bare je som får en baby, det er VI. Både jeg, far og hun jeg velger aa tro at hjertet mitt er stort nok til begge. Hun blir jo aldri helt mitt barn, for hun har jo allerede en mor, men jeg ser på henne rett og slett for en super bonus som fulgte pappaen "på kjøpet". Og som sagt litt min, som jeg er så heldig å få låne

 

Maa ikke misforstaa meg og tro at alt er fryd og gammen nar hun er hos oss. Hun har en vilje av stål og bra lungekapasitet når hun prøver å skriker seg til viljen sin. Men hun er et barn, og da hører slike ting til. Har heldigvis mandat til både å si ifra og sette på plass når det er nødvendig.

[Anonym bruker]

Egen på vei.

 

Skal ærlig innrømme at jeg er spent på hvordan det blir, men satser på at "det går seg til". Hun er iallefall opptatt av babyn i magen, og at det er hennes jeg er hvertfall klar på at det er ikke bare je som får en baby, det er VI. Både jeg, far og hun jeg velger aa tro at hjertet mitt er stort nok til begge. Hun blir jo aldri helt mitt barn, for hun har jo allerede en mor, men jeg ser på henne rett og slett for en super bonus som fulgte pappaen "på kjøpet". Og som sagt litt min, som jeg er så heldig å få låne

 

Maa ikke misforstaa meg og tro at alt er fryd og gammen nar hun er hos oss. Hun har en vilje av stål og bra lungekapasitet når hun prøver å skriker seg til viljen sin. Men hun er et barn, og da hører slike ting til. Har heldigvis mandat til både å si ifra og sette på plass når det er nødvendig.

 

Om du velger å tro at du har hjerterom nok for både, så har du nok det og det kommer til å gå bra.

Så bra for deg at du klarer å ha den instillingen!

 

Av og til tenker jeg at det hadde vært lettere om jeg ikke selv hadde et barn fra før selv. Det blir liksom litt "2 lag" her hjemme. Og jeg merker at jeg blir litt hønemor når jeg synes bonusen behandler mitt barn dårlig/urettferdig. Selv om jeg vet at søsken kan behandle hverandre veldig dårlig og slett ikke alltid er spesielt glad i hverandre, så er det ikke lett. Men jeg bare tenker at om jeg ikke hadde et eget barn, så hadde jeg kunnet bli kjent med og bli glad i bonusen på "nøytralt grunnlag"eller hva jeg skal si. At ikke mine hønemor-tanker kom inn og forstyrret.

Det er kanskje ikke lettere. Eller vanskeligere. Bare problemene som ser anderledes ut? HI

[Appelsinpiken]

Selv om jeg ikke helt kan sette meg inn i din situasjon og dine følelser kan jeg til dels forstå dem. Jeg innser også hvor ekstremt heldig jeg er som har fått etablert et forhold til bonusen fra hun var så liten at hun ikke husker det. Og at jeg aldri har blitt parkert på sidelinjen av far.

 

Det ofte jeg gjør når jeg er usikker er "hva ville jeg gjort om det var mitt eget barn? " ofte gir da svaret seg selv, men ikke alltid. Tror kanskje vi stempdre er litt for redde for å sette hardt mot hardt siden det ikke er vårt barn. Men selv om det ikke er mitt barn er hun likevel fullverdig medlem av min famile. Og det er viktig å huske på

[Anonym bruker]

Vil ikke kalle det BONUSbarn for jeg syns ikke det er noen bonus, ei heller stebarn...kaller de barna til min mann.Tenåringer er de nå, og jeg har vært i livet deres i snart 5 år.

De bor fast til sin mor, og er hos oss i 5 dager annenhver uke.

Det har vært et styr siden første gang, de ble syke av sjalusi når faren fant seg en ny kvinne å dele livet med.De prøvde å sabotere(en av dem prøver fortsatt...)for oss, og greide det nesten faktisk, da jeg følte det ble for mye.da vi ventet vårt første fellesbarn ble det enda mer styr, sukk....men vi har holdt ut både jeg og mannen min, og venter nå vårt andre fellesbarn:)

Gleder meg til barna hans flytter ut faktisk, det skal bli en lettelse:)Må få med at moren til barna er med på å trigge barna med at vi burde brukt kondom så vi ikke fikk barn, og at vi er uansvarlige osv.I hate that bitch!!!Hun tror hun bestemmer hva mannen min gjør enda,og det gjør meg fly forbannet.

[HeltAnonym]

 

Jeg skjønner tankene dine, men husk at selv om du ikke har samme følelsene for bonusbarnet som for egne barn, så kan du være en god stemor fordi.

 

Du skal ikke være en ekstra mor for barnet, du skal være en ekstra voksenperson

 

Lykke til!

 

Takk for dine ord!

Er nok sant som du sier. Bonusen har to foreldre og trenger ikke en til. Det er nok det som plager meg, at når bonusen er her blir det veldig tydelig at jeg er mamma til to av barna, men ikke til den tredje. Og da klenger hun på pappa såklart. Mener ikke å gjøre forskjell, men blir jo sånn. For som du sier, jeg skal ikke være mamma til bonusen. Men jeg kan ikke være anderledes enn jeg er, eller "mindre mamma" til mine to, selv om bonusen er her.

Tror jeg bare får prøve å slappe av mer, ikke stresse med det. Tenke att jeg trenger ikke være lik med alle, trenger ikke være mamma for alle, og at det ikke jør noe at vi ikke er som en kjernefamilie. Kanskje jeg bare sresser opp alt sammen med min dårlige samvittighet? HI

 

Ja, det er best å la henne klenge litt på pappan når hun er der Jeg tar meg mest av fellesbarnet når stebarna er her, men de er veldig flinke å hjelpe til med barnet også. Men godtar at de trenger pappan sin mer enn fellesen når de er her, og vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Pappan stiller opp der han kan. Så det er nok best å bare slappe av og la ting gå som det går. Det går seg nok til.

[tingeling24]

Vil ikke kalle det BONUSbarn for jeg syns ikke det er noen bonus, ei heller stebarn...kaller de barna til min mann.Tenåringer er de nå, og jeg har vært i livet deres i snart 5 år.

De bor fast til sin mor, og er hos oss i 5 dager annenhver uke.

Det har vært et styr siden første gang, de ble syke av sjalusi når faren fant seg en ny kvinne å dele livet med.De prøvde å sabotere(en av dem prøver fortsatt...)for oss, og greide det nesten faktisk, da jeg følte det ble for mye.da vi ventet vårt første fellesbarn ble det enda mer styr, sukk....men vi har holdt ut både jeg og mannen min, og venter nå vårt andre fellesbarn:)

Gleder meg til barna hans flytter ut faktisk, det skal bli en lettelse:)Må få med at moren til barna er med på å trigge barna med at vi burde brukt kondom så vi ikke fikk barn, og at vi er uansvarlige osv.I hate that bitch!!!Hun tror hun bestemmer hva mannen min gjør enda,og det gjør meg fly forbannet.

 

 

Kan si at jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver her. Er selv stemor, og begynner å lure på om jeg passer den beskrivelsen. Min samboer hadde en gutt på 5år da jeg kom i deres liv. På den tiden var guttongen bare annen hver helg hos oss. Men etter 2år, så flyttet gutten inn her. I begynnelsen trodde jeg at det bare var en fase som ville gå over av seg selv. Men jeg ser nå at etter 6år, så er denne fasen kommet for å bli. Nå venter jeg og sambo første barn sammen, men kan si at jeg gruer meg litt. For det forholde jeg og guttongen har sammens er nesten ikke-eksisterende. Og de gangene vi har kontakt, så ryker det i full krangel. Den gutten har aldri hadd respekt for meg, mine meninger å regler i hjemmet. Så alt går gjennom sambo. Jeg bare gleder meg for hver gang guttongen skal til moren. Jeg vet at alt dette høres bare negativt ut fra min side, og at jeg må prøve andre metoder for å få forholdet mellom meg og guttongen til å fungere... Men når jeg føler jeg har prøvd alt, og sambo ikke vil la meg ta guttongen med til psykolog, så må enten hele husstanden vår finne seg i det. Hverken jeg eller sambo har lyst å flytte fra hverandre.

 

Men jeg håper for dere alle andre at dere slipper å ha det like vanskelig med deres stebarn/bonusbarn.

[Anonym bruker]

Her ser jeg på bonusen som litt min og synes hun er hos oss alt for sjelden. (Annenhver helg pluss nå og da).

 

I vårt hjem er vi to voksne, og det den ene har sagt gjelder. Vi passer oss for å ikke overkjore hverandre. Og det tror jeg er viktig for å få det til å fungere. Vi er begge omsorgspersoner, setter like mye grenser. Ofte får far litt mer kjærlighet enn meg, men det er helt greit. Får ofte min del kjærlighet jeg også

 

Er oppriktig glad i bonusen, og savner hun når hun ikke er her.

 

åh sånn håper jeg det blir når faren til barnet mitt går inn i et nytt forhold også! Jeg er så redd for at det skal bli konflinkt, at de ikke skal like hverandre, og at barnet mitt ikke skal ha det noe bra/føle seg i veien når h*n er hos pappa... ser ut som det er god grunn til å frykte det også. Men jeg skal i allefall gjøre hva jeg kan for at barnet mitt skal få et godt forhold til bonusmamma!

[Anonym bruker]

Her ser jeg på bonusen som litt min og synes hun er hos oss alt for sjelden. (Annenhver helg pluss nå og da).

 

I vårt hjem er vi to voksne, og det den ene har sagt gjelder. Vi passer oss for å ikke overkjore hverandre. Og det tror jeg er viktig for å få det til å fungere. Vi er begge omsorgspersoner, setter like mye grenser. Ofte får far litt mer kjærlighet enn meg, men det er helt greit. Får ofte min del kjærlighet jeg også

 

Er oppriktig glad i bonusen, og savner hun når hun ikke er her.

 

åh sånn håper jeg det blir når faren til barnet mitt går inn i et nytt forhold også! Jeg er så redd for at det skal bli konflinkt, at de ikke skal like hverandre, og at barnet mitt ikke skal ha det noe bra/føle seg i veien når h*n er hos pappa... ser ut som det er god grunn til å frykte det også. Men jeg skal i allefall gjøre hva jeg kan for at barnet mitt skal få et godt forhold til bonusmamma!

 

Det er bra du har den instillingen iallefall.

Mer kan jo ikke du gjøre.

Men jo det er nok ganske vanlig at det ikke funker så bra heller.

Er vel det som er vanskelig som mamma/pappa, å se at det barnet du synes er så fantastisk, men massevis av gode sider, ikke blir sett på samme måte av andre mennesker. Det kan bli veldig tydelig med en stemamma/pappa til barnet.

Jeg skulle så ønske at jeg kunne være skikkelig glad i og savne bonusen når hun ikke er her. Men det ser ikke ut til å gå. Jeg tar ikke alltid mitt eget barns side i en konflikt, men når det, som jeg ser det stadig blir konflikter eller at bonusen overkjører mitt (og andres) barn, synes jeg det er vanskelig være upartisk/nøytral (som jeg ville vært hvi begge barna var mine og jeg elsket dem begge). I og med at jeg ikke får oppleve så mange av de gode sidene til bonus (de sidene nesten bare foreldre får se), blir det så vanskelig å takle de negative.

Og så er det va

el også noe med at ikke alle mennesker går så bra samen. Man er forskjellige personligheter. Tragisk nok minner bonusen's personlighet litt om en ganske så usympatisk venninne jeg hadde da jeg var liten, som alltid var sjefen, styrte og stelte og alltid måtte fremheve seg selv.

Så jeg ser at mine egne tidligere erfaringer, ødelegger litt for at jeg skal få et godt forhold til min bonus.

Jeg tenker, man kan ønske mye, men ikke forvente så mye.

Jeg og min datter har vært svineheldige med hennes bonusmamma tror jeg. Hun er tydeligvis anderledes enn meg og ser ut til å ha fått et nært og godt forhold til min datter. Hun tar foreldreansvar virker det som (ikke nødvendig ifølge meg, men om det funker så er jo det bra).

 

Det jeg tror er viktig er at pappaen tar sitt ansvar for å få forholdet mellom sin nye partner og sitt barn. Det savner jeg litt her. Har prøvd å si det til han, men han gjør liksom ikke så mye virker det som. Utenom at han prater med sitt barn om ting, men det hjelper ikke så veldig på mitt forhold til barnet... HI

[Anonym bruker]

Mye forskjellige familieforhold her - med bonus barn - eller mannens barn som det er. For jeg syntes heller ikke det er noen bonus! Tvert om, det er ekstra jobb, utgifter, henting/levering hit å dit og mannens ekstroll vi ALDRI får ut av livet!

 

Men sånn generelt går ting greit... Vi har ett felles og en hver fra før - og behandler barna likt! Så tror ikke de har det ille noen av de. Men kjenner ofte på følsen av å irritere meg grønt over furtingen til mannens barn, han er også ganske ufin til tider med munnbruk og det å heve seg over de andre barna. Uansett om det er venner eller familie eller barna her i hus. Men ignorerer det så godt det går. Følser for mannens barn tror jeg sldri jeg vil få. Har ihvertfall ikke fått det til nå etter snart 4 år! Og savn når han er lenge borte finnes heller ikke. Men lar han ikke merke det så da er det jo greit Tar litt del i oppdragelse, men prøver og styre unna så lenge jeg ikke står midt i en situasjonene selv!

 

En annen ting er jo det at som stemor er det fint og handle tøy, rydde, ta kveldstellet osv... og passe når gubben gjør andre ting, men når det kommer til meninger osv - serlig om jeg mener noe annet enn mora! DA HAR MAN IKKENO å SI!!!!!

 

Så lar det flyte så godt det går hjemme, koser meg med alle ungene og tar meg godt av mine egne... holder meg unna alle skolegreier - bhg greier - og henting/levering til moren hans!

 

Og det er det beste for oss tror jeg - for beskjeder hit å dit til hun går ikke... Fordi hun har rotet litt mye i vårt liv før - er det best å ha null med hun og gjøre for min del ;)

 

Lykke til!!!!!

[Heihånåerdetjuligjen]

hvis du mener stebarn(?) så har jeg 4 år bak meg med stedatter,hun er her 1 dag i uka og annenhver helg.Det har aldri fungert noe bra,ikke en gang nå etter 4 år.Hun er 9 år nå.

faren sier jeg må være med å bestemme ting ,men når jeg så gjør det får jeg bare høre det av han igjen.Så jeg gidder stort sett ikke bry meg med henne.Det er en ganske ubehagelig situasjon og til tider håper jeg hun ikke kommer i det hele tatt,for jeg føler at jeg plutselig står alene når hun er her ,for da er det hun og pappaen hennes.. han lar henne sitte oppe så lenge hun vil,og jeg kan sitte å prøve å få øyekontakt med han lenge for å hinte til at hun kanskje bør legge seg snart,og slik at det går ann å få litt voksentid før vi skal legge oss også.da blir det som regel bare grin eller han blir sur på meg og sier:hun er jo ikke her så ofte da,så det gjør jo ikke noe.dette skjedde også en gang vi var på hytta til et vennepar,når kl ble rundt 2300 sa jeg at hun kunne ta på pysjen og stelle seg,når far kom inn igjen sa han nei hun trengte ikke legge seg allerede.Venninen min så på meg rart og sa til meg senere:hva var det for noe a,der blei du rimelig overkjørt.Ungen satt oppe til kl 0200 denne kvelden og det var bare far som ikke var klar for litt voksentid..arrrggghh..

jeg orker ikke å dra på turer med henne eller ha henne med bort til folk.Hun er veldig uhøfelig mot andre mennesker så jeg blir rett og slett flau.Og håper hver gang vi er ute at ingen tror at jeg er moren hennes..later noen ganger som jeg ikke kjenner henne..syns det er helt forferdelig at det skal være sånn.Hadde aldri trodd det da jeg ble sammen med mannen min,men jo eldre hun har blitt jo verre har det utviklet seg..

det er helt fryktelig at det skal være slik her hjemme,hun er jo trossalt bare et barn..

 

ja ja dette ble litt av en avhandling,beklager det men fikk plutselig ut litt frustrasjon ;/

 

Hm, etter å ha lest innlegget ditt, så sitter jeg først og fremst igjen med en tanke: du må endre innstilling!

 

Det virker som om du allerede har gitt opp, og har bestemt deg for å ha et dårlig forhold til stedatteren din. Det må du gjøre noe med, dersom du skal fortsette forholdet til faren hennes.

Hva med å finne på noe bare du og henne innimellom, for å bli mer kjent med henne?

Ei jente på ni år er tross alt bare et barn, og kan slite mer med bruddet mellom foreldrene enn du aner. Det kan være en grunn for hennes ufine oppførsel. Og hun merker garantert din fiendtlige innstilling, uten at du mener det eller ikke.

 

Voks opp, og vær den voksne. Skift innstilling, og gjør ditt beste for å være imøtekommende, samtidig som du også må være med å sette grenser! Og det må du forklare mannen din i klartekst! Hvis ikke du klarer det, må du heller revurdere din rolle i hele forholdet.

Barn er barn, men du er voksen. Ta ansvar!

[Tvilling:)]

Hvor lang tid tok det før dere følte dere fant deres plass hjemme og kjente det naturlig å være rundt bonusbarna?

Og hvor lang tid tok det før dere ble gla i (evt elsket) dem?

Vet det er veldig forskjellig, men derfor håper jeg på mange svar.

Har vært "bonusmamma" i 1,5 år nå, og finner meg ikke til rette i situasjonen. Synes ikke det har blitt lettere og følelesene for bonus er nesten ikke tilstede engang... Føler meg sååå dårlig

Hei:)

Jeg har vært bonusmor i over tre år for to nydelige unger. For meg tok det ikke lange tiden før jeg følte meg komfortabel med dem og elsket dem. Dette er nok fordi barna var veldig små (ca 1 og 2 år), så de husker ikke at jeg og faren ikke har vært sammen. Det gikk også fort for meg fordi faren til barna ville at jeg skulle være være der for barna like mye som han selv.

 

Mye av vårt problem handlet om mor til barna som ikke ville at jeg skulle ha kontakt med verken barna eller være sammen med faren. På tross av at hun aldri hadde møtt meg eller visste hvem jeg var, og da jeg prøvde å vise at jeg er en grei person og at hun ikke trengte å være bekymret sa hun bare at hun ikke ville høre det.

 

Det kan være mange grunner til at du ikke føler noen relasjon til barna (det trenger ikke å være din feil) og siden jeg ikke vet hele historien kan jeg ikke svare så bra.

 

Det jeg i hvert fall kan si er at det viktig at du og din partner snakker om dette og aktivt prøver å gjøre noe sammen med barna for å bygge relasjoner. Det er også viktig at han lar deg ta opp plass i barnet/barnas liv(om han ikke gjør det allerede). Og om det kan være andre grunner som problemer med biologisk mor eller annet er det også viktig at dere snakker om det og finner en god løsning som dere begge er fornøyd med.

 

Håper dette hjelper:)

[Tvilling:)]

Her ser jeg på bonusen som litt min og synes hun er hos oss alt for sjelden. (Annenhver helg pluss nå og da).

 

I vårt hjem er vi to voksne, og det den ene har sagt gjelder. Vi passer oss for å ikke overkjore hverandre. Og det tror jeg er viktig for å få det til å fungere. Vi er begge omsorgspersoner, setter like mye grenser. Ofte får far litt mer kjærlighet enn meg, men det er helt greit. Får ofte min del kjærlighet jeg også

 

Er oppriktig glad i bonusen, og savner hun når hun ikke er her.

 

åh sånn håper jeg det blir når faren til barnet mitt går inn i et nytt forhold også! Jeg er så redd for at det skal bli konflinkt, at de ikke skal like hverandre, og at barnet mitt ikke skal ha det noe bra/føle seg i veien når h*n er hos pappa... ser ut som det er god grunn til å frykte det også. Men jeg skal i allefall gjøre hva jeg kan for at barnet mitt skal få et godt forhold til bonusmamma!

 

Så utrolig bra at du vil at barnet ditt skal ha et godt forhold til sin eventuelt nye bonusmor! Flere av mine venninner og meg selv har opplevd at moren til barnet/barna ikke vil at vi skal ha noen kontakt med barnet i det hele tatt og blir sjalu når hun ser oss med barna. Blir glad når jeg ser at det finnes mennesker som deg som tenker på barnets beste istedet for seg selv:)

[Anonym bruker]

Jeg syntes det var kjempe kos i starten, barna stortrivdes med meg. Men så har de et troll til mor som var/er fryktelig sjalu, som har ødelagt enormt mye, dette merkes også ift far.

Etter 2 år er jeg så lei at jeg kan spy, og mor har vel sånn sett fått viljen sin, for jeg flytter ut med vårt fellesbarn nå, og flytter ikke tilbake før stebarna har flytta for seg selv. Selvom det er 10 år til, minst, før den yngste gjør det.

Orker ikke mer sure miner og hatblikk fra ungene, krangling med far fordi han ikke gjør noenting, ei heller snakker med mor.

Jeg har faktisk ikke gjort noe galt, jeg leste enormt om dette før jeg flyttet hit, og gjorde alt etter boka for å få et godt forhold mellom meg og stebarna, og det funket det, helt til mor begynte med tull.... Det startet da vi hentet barna hos mor og hun så at barna løp mot meg, hoppet opp og klemte meg og "hang" på meg med bena sine rundt livet mitt... Det tålte hun visst ikke...

 

Helt enig med ei over her som sier at det ikke er noen bonus. Det er søren ikke mye bonus når alt er negativt... Skulle ønske de ikke eksisterte! Så ille er det nå. Er selvfølgelig ikke barnas skyld dette, og jeg vet innerst inne at mitt ønske egentlig ikke gjelder barnas eksistens, men moren dems... Men de har blitt "hjernevasket" av mor....

 

Jeg skal aldri, aldri igjen, om det blir slutt i dette forholdet, bli sammen med en som har barn fra før.... ALDRI!

Og dere supre stemødre, og dømmende mødre, det er faktisk ikke alle stemødre som er like "heldige", det er ikke "bare bare" å gjøre noe alene med barna for å skape god kjemi,stemning og minner når deres mor stikker kjepper i hjulene hver gang.

[hurra1234]

Jeg har en bonusmamma som jeg har et kjempegodt forhold til. Nesten bedre enn til faren min. Men fikk henne da jeg var 16. Så det kan jo ha noe med det å gjøre.....

[ana baroma]

Jeg har vært stemor/bonusmor eller hva man skal kalle det i 6 år. Jeg er oppriktig glad i gutten heldigvis.

Vi gjorde og gjør mange grep for å få det til, og heldigvis har mannen en oppegående ex som det er mulig å snakke med.

Jeg etablerte et godt forhold til henne og hun til meg. Vi stoler på hverandre og diskuterer grenser osv sånn at det er omtrent likt med de basale tingene som leggetid, innetid, spising, grenser osv.

Vi har tatt for oss av kamelflokken, vi har diskutert og krangla om hva som er best for ungen. Men vi lever i samme gate og med samme nabolag og har VALGT å ha et godt forhold.

 

Hva meg angår - så synes jeg han som snart er tenåring er litt min også. Han har sin mamma og pappa, og de er viktigst i verden for han, men når slampen kommer og gir en klem, og synes det er litt kult med meg også, så blir jeg inderlig glad:) Vi har to barn sammen, og storebror er stor helt. Mye handler om flaks og noe om valg tenker jeg:)

Lykke til!