Dere som har hatt spontanabort...

[Anonym bruker]

Forrige uke måtte jeg ta en utskrapning etter en tidlig spontanabort som kroppen min ikke greide å ordne opp i selv(kroppen skilte ikke noe ut, det lå igjen i kroppen min).

 

Torsdag og fredag hadde jeg en grei følelse i kroppen. Trodde jeg var over verste kneika for hva sørging angår. Hadde visst om spontanaborten noen uker. Men i dag sitter jeg her igjen og tenker på termindatoen i oktober, hvem denne lille hadde blitt osv osv... Det er en veldig tom følelse.

 

Og så tenker jeg på hva sykhuset gjorde av embryoet de tok ut av livmoren min ved utskrapningen. Skulle ønske det var mulig å få lagt dette på en minnelund eller noe. Men nå er det for sent å tenke på slikt.

 

Flere med erfaringer? Felles skjebne, felles trøst? Eller kanskje ikke :`(

[Gjest Heartbroken]

Hva de gjorde med embryoet kommer nok litt an på hvor langt du var kommet. Siden du hadde termin i oktober, var du kanskje 10-12 uker på vei?

 

Jeg mistet tvillinger i uke 12, og de ble lagt sammen i en eske og begravet på minnelunden. Det er en god tanke for meg, og jeg skjønner at du sliter med tankene dine.

 

Du kan jo ta kontakt med sykehuset og høre hva som er praksis der? Men da må du jo også forberede deg på at de kanskje har behandlet det som organisk avfall.... Uansett hva som har skjedd, lever minnet om den bittelille spiren i hjertet ditt, og det er det viktigeste!

 

Du har det nok tungt nå, men jeg kan trøste deg med at det blir bedre etterhvert. Selv om man har vasker med å forstå at det kan skje, kommer det litt på avstand og man lærer seg å leve med det som hendte.

 

Min trøst er at siden de døde så tidlig, var det noe alvorlig galt og de kunne rett og slett ikke leve lenger.

 

Håper det går bedre med deg etterhvert.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hva de gjorde med embryoet kommer nok litt an på hvor langt du var kommet. Siden du hadde termin i oktober, var du kanskje 10-12 uker på vei?

 

Jeg mistet tvillinger i uke 12, og de ble lagt sammen i en eske og begravet på minnelunden. Det er en god tanke for meg, og jeg skjønner at du sliter med tankene dine.

 

Du kan jo ta kontakt med sykehuset og høre hva som er praksis der? Men da må du jo også forberede deg på at de kanskje har behandlet det som organisk avfall.... Uansett hva som har skjedd, lever minnet om den bittelille spiren i hjertet ditt, og det er det viktigeste!

 

Du har det nok tungt nå, men jeg kan trøste deg med at det blir bedre etterhvert. Selv om man har vasker med å forstå at det kan skje, kommer det litt på avstand og man lærer seg å leve med det som hendte.

 

Min trøst er at siden de døde så tidlig, var det noe alvorlig galt og de kunne rett og slett ikke leve lenger.

 

Håper det går bedre med deg etterhvert.

 

Klem

 

HI som svarer deg.

 

Takk for støtten. Så grusomt det må ha vært for deg å miste tvillinger i uke 12. Hjertet mitt gråter for deg også. Min lille spire rakk ikke å bli gammel. De kunne bare se noe bittelite som hadde utviklet seg på ultralyd(etter det hadde dødd). Kanskje var jeg bare kommet til uke 6.

 

Regner med det har blitt håndtert som biologisk avfall. Men inne i hjertet mitt er dette min lille vevre spire som ikke greide seg. Og jeg skal alltid huske på det at jeg har en liten en i himmelen.

 

Skjønner at det må ha vært noe alvorlig galt siden det ikke kunne leve lenger enn til uke 6. Det er en slags trøst det.

 

Lykke til videre i livet. Håper du får de barn du ønsker deg