Spm om oppdragelse av 3åringer, hvor streng er du?

[Nummer tre <3]

Har en gutt på 3 år som begynner å forandre seg litt og teste litt grenser. Han har begynnt å slå litt, ikke mye og ofte men jeg sier jo fra til han når han gjør det. Da må han si unnskyld og dette er han ganske flink til. Føler noen ganger at det blir litt automatikk i det for så går det kanskje en liten stund også slår han litt igjen.. Hvor strenge er dere? Er det time-out etter første slag? Han har en periode nå som han "hører ekstremt dårlig" så føler jeg må bli litt strengere og tydeligere. Som høygravid har jeg ikke akkurat veldig god tålmodighet om dagen. Hvordan forholdene dere dere til unger som ikke hører?

[magica fra tryll]

Jeg er vennlig og tålmodig. Bruker mye avledning og skifte av fokus på så små barn. Så bruker jeg mye kroppskontakt. Går bort og flytter han vekk, stiller meg mellom(ikke roping og kjefting).

[Fru.Vestavind]

(har ein på 3år 5mnd).

Er ikkje sånn superstreng, men dersom han slår seg heilt vrang og slår, ropar og kastar ting, blir han tatt med ut på gangen/ut av romet. Forteller han at om ein ikkje kan oppføre seg, så får ein gå ein anna plass til ein er blid igjen. Forklarar at om mor/far er sint, så må vi gjere det same. Det at ein er i dårleg hummør/sint, skal ikkje måtte gå utover andre. Oppfører ein seg som eit troll, så får ein halde seg vekke, til ein er seg sjølv igjen.

Dette forstår han, og no går han faktisk ofte ut av romet sjølv, om han blir sur. Så kjem han inn igjen litt seinare, og då er "trollskapen" lagt bak oss og vi kan ha det hyggeleg:)

 

Har forklart han at eg er kjempe glad i han uansett kva som skjer, men at eg ikkje er like fornøgd når han blir eit troll. Det er jo godguten min eg vil ha, ikkje eit troll som kastar ting, ropar, slår og skjer grimasar. Det er lov å bli sint, men ikkje å vere fæl mot andre.

På same måte som at han ikkje lika om eg blir sint.

 

Kjenner til det med å vere gravid og ha tressig unge, det kan ta på. Det vikitgaste her i huset er vel at om ein hever stemma til kvarandre/kranglar, så må ein (oftast begge) seie unnskyld etterpå og gjerne forklare kvifor ein reagerte som ein gjor.

 

Med tolmodigheit skal kampen vinnast;) Men fy så travelt det kan vere når det står på som verst!

 

Er vikt å lære dei frå dei er små, at ein må kunne oppføre seg for å bli "akseptert" i samfunnet. Ein skal få ha eigne meiningar og ha lov til å vise følelsar (også sinne), men ein må gjere det innan "bestemte normer". Blir ikkje lett å få venner om sinne er einsbetydande med å kaste/slå/klore f.eks. Det beste er å lære andre måtar å takle frustrasjon og sinne på.

Det å trekke seg litt tilbake, tenke seg om og gjerne prate med noken om det, er ei fin løysing for vår 3åring:) (lite framgang i starten, men ved å gjennta dette og vere konsekvente er det stor forskjell. Sjølv om ein aldri kjem heilt i mål med oppdragelse:P Det er jo ein læreprosess, som er meint for å vare).

I barneahge, skule og vaksenlivet vil ein uansett møte reglar og forventingar, då er det greit å få opplæring i dette tidleg (sjølvsagt tilpassa alderen).

[Anonym bruker]

Her har det vært beskjed om å slutte og forklaring første gangen det skjer. Andre gangen er det det samme, men også beskjed om at skjer det en gang til så får han gå en annen plass. Gjør han det på nytt da følger jeg han ut av rommet og forklarer hvorfor han måtte sette seg for seg selv. Når han har sittet litt forklarer jeg igjen hvorfor, sier det ikke er lov å slå, kaste ting (det som er grunnen til at han måtte sitte for seg selv). Han bruker å si unnskyld, vi gir hverandre en klem og saken er ute av verden.

 

Han hadde en tendens en periode til å slå seg veldig vrang når han måtte sitte for seg selv, og kunne gjerne finne på å teste grensene og slå enda mer (utrolig hvor hardt disse barna kan slå når de går inn for det) og jeg fikk meg noen slag i ansiktet innimellom, men han lærte etterhvert det at jo mer han slo og var vrang jo lenger ble han sittende.

Det kan virke strengt, men når han la den siden til så var han verdens staeste og hadde et enormt sinne.

 

Han har akkurat blitt fire år og jeg kan ikke huske sist dette skjedde. Som regel nå så er det nok at jeg sier ifra en gang. Han er en veldig snill og harmonisk gutt, noe han har vært stort sett hele tiden bortsett fra en periode da mamma virkelig skulle testes ut!

 

Jeg tror ikke det finnes noe fasit på hva som er riktig å gjøre, men at man må se det an i forhold til hva som blir riktig for akkurat dere.

[Anonym bruker]

For en 3 åring må man være tydelig. Jeg synes du gjør mye riktig. Time out er jo ikke så "riktig" mere i dag. Men bare vær konsekvent. Med den der unskyld greia er jo sånn at han har lært å si det - da blir det mere unskyld uten å mene noe mere.

Ei sier her at hun flytter de ungene som "bråker" og ikke sier noe strengt... men en 3 åring må få et klart beskjed hvorfor. Han skjønner det alerede. Man må jo ikke pakke dem inn i ull!