Du veit du er stemor når...

[Bee&Alie]

..far mener du skal hjelpe til å bake stebarnets bursdagskaker (og ellers kjøpe,ta ansvar,passe på og hjelpe til), samtidig som stebarnet sitter å legger ut om at "mamma og pappa passer bedre som kjærester enn du og pappa!" ....noen flere?

[Anonym bruker]

Når du skal stille opp og handle klær, kle på barna, leke ute, ta de med på turer og betale ferier + + alt annet morro.... MEN holde munn og ikke si noe om du mener motsatt av mor - for da er du bare stemorra! å hakke no å si!!!!

[Vimmel]

Når barna venter til far backer deg opp på at de f.eks skal legge seg eller rydde, for det du som stemor sier, gjelder liksom ikke. Og når stebarnet er trassig om kvelden, og du strekker ut "et kinn" fordi søstera som har oppført seg nettopp har fått nattaklem - også får du slengt et rungende nei tilbake med et "ikke engang du pappa". Da er det tydelig hvor på rangstigen du er plassert: nederst.

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder dere? Ingen mann er verdt dette. Og når mennene deres lar ungene sine behandle dere på den måten de tydeligvis i mange tilfeller gjør, så kan jeg ikke helt skjønne at de er noe å spare på heller.

[Anonym bruker]

Signerer dere over. Det er en dritutakknemmelig jobb! Kanskje den betaler seg senere i livet? Tenker på livet som i faser for å overleve dette her. Nå er det stress, men kanskje det blir bedre med tiden.

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder dere? Ingen mann er verdt dette. Og når mennene deres lar ungene sine behandle dere på den måten de tydeligvis i mange tilfeller gjør, så kan jeg ikke helt skjønne at de er noe å spare på heller.

 

Man gjør det vel fordi man virkelig elsker mannen, og man vet at barna ikke blir boende hjemme for alltid.

Om man overlever 10 år med bonusbarn, så flytter de ut, og selv om de aldri forvinner, så behøver man ikke bo med dem. Er jo det som oftest er greia, man vil ikke ha bort barna permanent, men at det hadde vært godt å slippe å bo med dem. Men jotakk, det er en skikkelig utakknemlig jobb. Man får alt det negative med mannens barn, men ikke så mye av de gode, nære, koselige sidene.

Eller så er det jo ganske vanlig å sitte i min situasjon -man blir ene og elene fordi man har felles barn. Man var naiv da man ble gravid med mannen, ting gikk greit, og man var litt for raskt ute med å få barn. Så vips! sitter du der med et barn og føler at du ikke kan dra.

[Vimmel]

Hvorfor gidder dere? Ingen mann er verdt dette. Og når mennene deres lar ungene sine behandle dere på den måten de tydeligvis i mange tilfeller gjør, så kan jeg ikke helt skjønne at de er noe å spare på heller.

 

Hehe Jeg skjønner utsagnet ditt godt, men du må huske på at ingenting er sort-hvitt her i livet. Det finnes gråsoner. Noe er dritt og noe er bra. Hadde alt vært dritt, så hadde det nok vært svært få stemødre her i verden

 

Dette forumet er ofte for utblåsning og råd i fra andre som sliter i samme situasjon. Det viser ikke de gode stundene man har med sin kjære , de som gjør livet som stemor verdt å leve. Og det viser ikke de gode stundene man har med hans barn.

 

Ellers så tror jeg at mange sliter i rollen som stemor fordi det er unaturlig fra naturens side å være en voksen omsorgsperson for barn som ikke ser på deg som en respektert og kjærlig forelder - men mer en venn eller en de bare må forholde seg til som kjæresten til pappa. Stebarna ser ikke alt det stemor gjør for dem, og kan derfor heller ikke være takknemlig for det eller respektere stemora mer for det. De har alltid blitt tatt hånd om av voksne, og ser ikke stemors omsorg som en begunstigelse, men mer som en rett siden stemor er voksen og bor sammen med stebarna. Og barn har jo generelt rett på å bli tatt hånd om av voksne. Om de hadde skjønt alt det de krever og alt det de voksne setter eget liv til side og gir av seg selv til dem, så hadde de fort følt seg til bry og hatt dårlig samvittighet. Men heldigvis har ikke naturen lagd dem slik at de forstår

 

Dermed mistrives ikke de fleste stemødre fordi kjæresten eller barna er slemme, og det vet nok fleste stemødre. Dessuten kan alle mennesker være vanskelige å forholde seg til, til tider - og å gå fra ett grønt gress til et annet er lettere sagt/tenkt enn realitet. Alle relasjoner har sin pris og sin glede.

[Gjest yrild]

Når du er yndlings (ste-)bestemor i ung alder og stebarna dine kommer til deg om råd i livet når de har blitt voksne fordi de sliter sånn med å snakke med sine egne foreldre ;-)

 

(Bare for å si det fra stebarnets synspunkt! Elsker stemoren min :-))

[ღLykkelig mღmmღ til to:)]

Har det visst ganske bra her vi seg jeg:) Føler ungene respekterer meg, takker når de får noe, og de sier selv at jeg har like mye å si som pappa.. om ikke mer. Hender de spørr pappa om han kan spørre meg om lov..hehe.. Minstemann som nå er 10 år husker nok ikke annet enn at jeg og pappa har vært sammen. De maser på at vi må gifte oss snart - så tror de er fornøyd. Eldstejenta blir 13 år nå til høsten, så syntes årene har gått fort. Husker godt da jeg hentet de i barnehagen etter skolen eller jobb. Nå har jeg vært stemor i 6 år (siden jeg var 19), har to fellesbarn på 2 år og en på 4mnd, og vi storkoser oss alle man. Nå har vi andre året på rad som far reiser på påsketur med sine barn så de får litt alene tid med pappa.. så kommer jeg etter med våre barn etterhvert. Fungere kjempefint da alle ungene er på forskjellige stadier, meg forskjellige behov. Vi har forresten ungene 50%. Så jeg ser de da likeofte som mor.. hvis ikke enda mer nå om dagen, da jeg er hjemme med de etter skolen. Mor jobber mye kveldsvakter da de er hos henne.Jeg har utdannet meg slik at jeg har skulle få mulighet til å skaffe meg en kontorjobb i nærområdet, slik at vi skal få mest mulig tid sammen. Her sitter jeg med baby'n på fanget, og leser gloseprøver med de eldste, mens middagen koker på oven - og en gjør seg klar til trening.. sånn er hverdagen her..

 

Så ungene er det minsteproblemet...

Men man vet man er stemor når man ikke kan planlegge noe som har med ferier å gjøre.. det er mor og far som avtaler alt som har med samvær å gjøre.. det er bare å henge med, og telle ned til mor ikke kan bestemme alt og far bare nikker og sier greit fordi han ikke tørr å si i mot på noe til eksen fordi han avskyr krangling. Da krangler han heller med meg etterpå i stedet. Så er redd for at en dag så sprekker den fasaden hos meg.. mye jeg skulle ha sagt til a mor! Men er vel best å holde munn og bare smile. Mor er veldig hyggelig hun når alt går hennes vei.. noe det alltid gjør..

[Jodla]

Kjære stemødre.

Lenge siden jeg har vært her inne nå. å være stemor er vanskelig.

Jeg har til dags dato "overlevd" 3 stedøtre. Det har vært tungt, men jeg ville ikke gi opp. Jeg var/er glad i faren deres, selv om han mange ganger ikke fortjener det. Alle disse jentene har jeg vært i "krig" med. Første gang jeg møtte dem var de 8, 12, og 14 år. Nå er de 20, 23 og 25 år. Jeg har blitt behandlet som noe ubetydelig av dem alle sammen, men etter at de flyttet hjemmefra, forsto de at jeg ikke var så verst allikevel. Nå kontakter de meg når de ikke kan snakke med foreldrene om ting. De forteller "alt" til meg og jeg støtter dem så godt jeg kan. Jeg har fått sms der de skriver at de trenger meg. De har også sagt at de angrer på det de gjorde mot meg når de bodde hjemme.

Mannen min har ikke alltid støttet meg, han har helst trukket seg bort og latt ungene styre. Men vi har gått igjennom så mye, jeg har nesten hatet han, men i og med vi fikk et barn sammen, ville vi ikke gi opp. Vi er glade i hverandre og vi giftet oss faktisk i fjor, rett før den siste dattera flyttet ut.

 

Råd jeg kan gi til stemødre som sliter:

Finn ut om du vil satse på faren deres, vil du ha et liv med han?

Hvis ja, ikke la han utnytte deg ved at du kjøper inn ting til hans barn, forsaker ting pga. hans barn. Gi klar beskjed. Hvis han ikke respektere det, ok, ikke gi deg.

Ungene: Unger er forskjellige. Det er vondt når de avviser deg, men en dag slutter de med det.

 

Sett foten ned overfor faren, det er hans unger og han får stille opp.

 

Mange fedre skal "skåne" barna for alt mulig, f.eks. å hjelpe til hjemme. Jeg har opplevd dette med disse 3 jentene, men nå skal sønnen hans flytte inn, han blir 17 år i år. Jeg har snakket med han og fortalt hva jeg forventer av han når han flytter ned. Heldigvis er han en fornuftig gutt og har virket positiv, men jeg tar det ikke for gitt. Jeg har også sagt til han at vi må aldri bli uvenner og at vi må ha et godt forhold for at dette skal gå bra, det er han enig i.

 

Så jenter, stå på. Ikke la dere utnytte, sett foten ned når det blir for mye. Far vil ha barna hos seg, ok, da får han ta arbeidet og oppdragelsen også.