Er så frustrert, lei og ensom...

[Anonym bruker]

Jeg er i starten av 20årene og gravid med førstemann, det var så absolutt ikke planlagt med tanke på at jeg fikk beskjed som 16åring at jeg var steril.

Jeg er ikke ferdig med vgs (har igjen påbygg/studiekompetanse), skulle begynne på det i høst men kom ikke inn på skole (selv med snitt på 5,3) og har i følge rådgiver ikke krav på skoleplass (selv om jeg bare har gått to år yrkesfag) før jeg har passert 25 og må ta voksenopplæring.

 

Jeg bor på et lite sted, og det er 1,5t med tog til nærmeste by, eneste jeg har fått av jobb her jeg bor er en tilkallingsstilling uten noe fast, samboer har fast jobb, men ikke den beste lønningen. Ikke har jeg lappen eller bil heller.

Nå har det kommet til det at jeg ikke klarer å jobbe pga kynnere, rygg og bekken plager. Og i følge arbeidsgiver har jeg ikke rett på tilrettelegging, i følge legen får jeg ikke sykemld og i følge nav har jeg hverken krav på svangerskapspenger eller dagpenger(ikke sosialhjelp heller for den saks skyld, siden jeg har samboer som ifølge nav har forsørgerplikt hvis han har utbetalt mer enn 9000 mnd) Alt dette fordi jeg ikke har fast stilling. Jeg detter da altså gjennom alt som er av hjelp å få...

 

Jeg føler meg så mislykka, uansvarlig og mindreverdig. Jeg er oppdratt til å forsørge meg selv, ta den jobben jeg får uten å stille krav til hva slags jobb eller hva lønnen er. Har heldigvis i løpet av høsten fått spart opp litt så jeg har fått kjøpt alt det vi trenger når nurket kommer, men nå er snart kontoen tom.

Min samboer er så utrolig lite økonomisk av seg og vil ikke prate om penger (brukte 1 1/2 år på å få vite hva han hadde i mndlønn) Vi leier en liten leilighet til 2500 i mnd og har ca 500-800 i strøm(kommer jo litt ann på årstid) Det betaler han, mens jeg har hele veien stått for kjøp av mat, klær (ja til begge to), husholdning, internett, tv og mobiler (jeg som og har betalt alt av babyutstyr). Han forventer fortsatt at jeg skal betale alt dette å nå sitter jeg igjen med 6000 på konto og har 7 uker til termin og da over 2 mnd til jeg får permisjonspenger. Jeg aner ikke hva han bruker penger på, vet ikke om han sparer eller bare bruker masse på ting jeg ikke vet hva er.. (Han er 32 btw)

 

Har nå i over et halvt år hørt med han om hva han gjør når vannet går og vi må på sykehuset (nesten 2 timer i bil) For han vil ikke kjøpe bil, for han mener det ikke er noe han vil ta seg råd til. Skal vi ta taxi/lokalbuss/tog som da ikke går ofte her jeg bor (4 ganger til dagen). Han sier hele tiden at joda, det fikser han når det først skjer... men nå når det faktisk nærmer seg, begynner jeg å bli litt engstelig for hvordan dette skal gå.. Det er ikke sånn at jeg kan kjøpe den bilen selv heller... ( Må og sies at jeg har flyttet hit til samboer fra andre siden av landet og kjenner ingen her foreløpig som evt kunna ha hjulpet med å kjøre osv) Ikke vil jeg flytte fra han første året til nurket og han har akkurat fått jobb.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men føler meg så alene og hjelpesløs i en situasjon jeg ikke vil være i..

 

Er det dyrt med billån feks til en bil på 20 000,-?!?

Hva hadde du gjort i min situasjon?!

[Anonym bruker]

Beklager langt å klagete innlegg, men må bare lette litt på trykket...

[Appelsinpiken]

Samboer har IKKE forsorgerplikt! Dette gjelder kun om man er gift.