Tenker dere på den forestående fødselen, junidamer ?

[optimist77]

Hei,

 

det begynner å nærme seg for mange av oss Selv er jeg 27+5 idag ! Syns tida har gått fort siden jeg passerte halvveis. Jeg venter nr 2, så jeg har erfaring fra en fødsel tidligere Den varte i 15 timer, var vondt, selvfølgelig, men, han kom alikevel ut raskt (på andre presset), så jeg følte jeg hadde en flott fødselsopplevelse Har begynt å tenke på neste fødsel nå, og må si at forrige gang, så visste jeg ikke hva jeg gikk til, men det gjør jeg forsåvidt denne gangen selv om folk sier at fødsler aldri er like. Merker at jeg er veldig spent, samtidig som jeg faktisk gruer meg. Ikke for smertene, for dem VET jeg jo at ikke er farlige i seg selv og at smerten fører med seg noe godt (barnet), men jeg er redd for at jeg skal få panikk og at noe uforutsett skal oppstå...Egentlig en lei tanke, men, nå skal jeg til jordmor til uka, så da håper jeg at jeg kan snakke litt med henne om disse tankene.

 

Hvordan er det med dere da ? Ser dere fram til fødselen og føler dere at dere er "forberedt" ?

[Månefeen ♥]

Siste to ukene har jeg tenkt masse på fødselen, men jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg.

Min første fødsel gikk over all forventning, fødte på storken i Bergen. Hadde en fantastisk jordmor fra tiden jeg kom inn, og til lillemor ble født. Fødselen gikk raskt, uten smertelinding og uten en eneste rift (holdt igjen de tre første pressriene for å la alt utvide seg naturlig).

 

Det eneste jeg har i tankene, er at keisersnitt er noe jeg over hodet ikke ønsker. Det blir isåfall dersom noe går galt, og det skremmer meg litt.

 

Tenker også på tiden etter fødselen. Sist fikk familierom og tilbud om jordmor hjem, så reiste vi hjem på kvelden første dagen. Min mann var hos oss hele tiden, og lillemor hadde det trygt hos oss hele veien (trengte ikke avlastning).

Så jeg er litt redd for det motsatte, at vi må være der noen dager UTEN mann og at noen andre må ta babyen. Hvis noe skulle gå galt meg eller at babyen må observeres.

 

Men går inn i dette med åpent sinn, og gleder meg til opplevelsen Har god erfaring fra opplevelsen sist, og mest sannsynlig går dette bra som med første

[Kaktus_86]

Den siste uka har jeg lest mye fødselshistorier og sett en del på ulike fødestillinger. Rundet 30 uker på fredag, så føler at det begynner å nærme seg. Jeg gleder meg mer enn jeg gruver meg, selv om jeg er fryktelig spent på hva jeg har i vente!

 

En ting jeg bekymrer meg litt for er at jeg har panikkangst, som utløses av klaustrofobiske situasjoner. Dersom jeg føler at jeg ikke har kontroll lenger, så er jeg redd for at det kan utløse anfall under fødselen :/ Nå er det lenge siden jeg har hatt anfall i og med at jeg har lært å takle det veldig bra. Noen som har erfaring med dette?

 

Ellers tenker jeg at smertelindring tar jeg som det kommer Er åpen for epidural dersom fødsel er langvarig. Tar gjerne i bruk både badekar, akupunktur, massasje og lystgass! Hvorfor ha mer vondt enn man trenger? Og så langt ser det mest "behagelig" ut å føde knestående eller sideliggende. Men, har null erfaring, så regner med at jeg må ta det også som det kommer!

[Leirha]

Beveger meg inn i min 30 uke nå, så fødselen ligger i bakhodet ja.

Men jeg har litt blandede tanker angående det.

Jeg er så heldig å ha født to barn, dette er tredjemann.

Fødslene har vært fine, raske, altfor raske etter egen mening, det blir litt sånn fødselssjokk kastet over meg når det første begynner for det har vært så intenst.

 

Jeg tenkkte ikke så mye på første fødsel, for jeg var så heldig å ikke vite hva jeg gikk til

Den andre gangen ble jeg ganske stresset på slutten, men mest fordi jeg gikk to uker over termin, og fikk ikke sove i redsel for at det kunne strate når som helst. Så var jeg redd for å revne like mye som med første ( noe jeg ikke gjorde)

Denne gang vet jeg ikke.... Jeg har ikke hatt tid til å gruble over hva jeg tenker egentlig.

 

Men en tanke som slår meg rimelig ofte, det er hvor uvirkelig dette faktisk er,det er som om jeg ikke helt klarer å faktisk sette meg inn i at jeg innen rimelig tid skal føde. Andre ja, men jeg? Neeh, tror ikke det.. Det er mer de tankene. Ikke fordi jeg ikke VET jeg skal føde, men rett og slett så føles det litt uvirkelig.

[Mamma til to guttegull]

Jeg tenker også mye på fødsel. Har termin 6. juni, så er vel ca uke 30 tenker jeg. Har en gutt på snart 21 mndr fra før.

 

Forrige fødsel var tøff, synes jeg. Langvarig, masse smerter og endte helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Trodde jeg skulle klare meg fint uten smertelindring og at jeg skulle være en "fødemaskin". Resultatet var en fødsel som varte (fra 4 cm til baby'n var ute) fra kl 23:00 til kl 15:21. Fikk epidural, riestimulerende drypp, og etter én time med pressrier hvor jeg ikke fikk presse fordi baby'n lå feil, og ennå én time og femten minutter med pressing, ble jeg klippet og gutten min ble dratt ut med en liten sugekopp. Tjo og hei! Belønningen var jo helt fantastisk selvfølgelig og ett tiendels sekund etter han var født, var smertene glemt.

 

Noe av grunnen til en langvarig fødsel var nok en stor gutt; han veide 4005 g og var 38 cm rundt hodet. I tillegg kom han med knyttet neve under haken, noe som gjorde at han ikke roterte slik han skulle i bekkenet + at han skled tilbake/inn igjen etter hver pressrie. Regner med at alt dette kan være annerledes denne gangen.

 

Jeg er ikke så bekymret for selve fødselen. Tenker at jeg har jo klart det en gang før. Det som bekymrer meg er hvis noe går galt underveis. I tillegg har jeg en mann som er innlagt på sykehus. Han har vært inne i ca 3,5 uker nå og slipper nok ikke ut på lenge ennå. Kjenner at dét stresser meg mye! Kunne godt tenkt meg å være sikker på at han er frisk nok til å være med på en fødsel + avlaste meg i tiden før og etter. Men, så enkelt skal det ikke være denne gangen.

 

Jaja, jeg satser på at alt ordner seg for snille jenter, denne gangen også!