Dere som har opplevd vold i forholdet

[Anonym bruker]

Hva var det dere ble utsatt for (fysisk)? Og hvordan hadde dere det i etterkant (redd, sint, i sjokk osv) ?

 

Mannen min gjorde mye vondt mot meg i natt. I hele dag har jeg ligget og sovet, jeg er helt tung i kroppen og i et eneste kaos innvendig. Det har jo skjedd før også, men ikke så voldsomt som denne gangen (han slo meg over ansiktet, lugget meg og holdt meg nede med kneet sitt på hodet mitt). Jeg vet at jeg må vekk. Eller at han begynner i terapi for sinnet sitt, aller helst begge deler. Han klikket fordi jeg sa i mot han da han beskyldte meg for noe. Jeg gikk ut og smelte døren igjen og det var nok for at han gikk til angrep.

[Anonym bruker]

hva hadde du gjort da? som han beskyldte deg for?

[Anonym bruker]

hva hadde du gjort da? som han beskyldte deg for?

 

At jeg hadde gjemt en lue som jeg ikke ville stebarnet hans skulle ha. Skjønner? Det er jo helt sinnsykt. Bare fordi rotehuene ikke finner tingene, så er det JEG som har gjemt den??! Dette var en episode vi egentlig var ferdig med å diskutere, mange uker siden. For leserne må jo dette høres helt sykt ut. Men sånn er det.

 

HI

[Gjest SHOC]

Jeg lurer på hvorfor du ikke dro første gang han var voldelig? Håper inderlig du kommer deg vekk før du blir alvorlig skadet eller drept. Tenk hvis han skader barna.

[Netti***]

Har ikke opplevd vold, men kjenner et par som brukte lang tid på å komme unna voldelig mann. Eneste å fokusere på er å komme deg fortes mulig unna han. Ting blir ikke bedre, bare værre. Å jo lengre du blir jo mere ødelegger han deg psykisk :-) du er værd mye mere enn å bli behandlet slikt.... Trøsteklem...

[Netti***]

Skulle ikke være smile ansikt der, men :-(

[Anonym bruker]

Har selv vært i et volderlig forhold, han startet i det små, dro til meg fordi jeg sa noe feil, gjorde noe feil eller fordi han var full, lovet bot og bedring rett etterpå, halvgråt og var fra seg for at han hadde gjort det. Jeg elsket mannen, og trodde han.. Trodde han og holdt ut videre vold, utviklset seg til at han rev av store hårtuster, forstuet fingrer på meg og annet. Jeg holdt fortsatt ut, for hver gang var det jo min feil.

 

Gikk ikke opp for meg hva slags fare jeg var i, før jeg lå på sykehuset, flere kutt på armene etter flaske, blåmerke etter kveletak på halsen, 4 brukkene ribben, sorte merker på hele kroppen (såkalt blåmerker, men de var helt svarte) og brann merker på begge ben, magen og ryggen + hjernerystelse (ble sjekket for kraniebrudd og hjerneblødning så fort jeg ble fraktet til sykehuset) Hadde jeg ikke klart å rømme over til naboen, så tror jeg han hadde drept meg til slutt (alt over en så idiotisk ting som at jeg hadde latt maten svi seg!)

 

I ettertid var jeg langt nede psykisk, ble lagt inn på psykriatisk avd. etter eget ønske, da jeg var redd egene tanket (tanker tilknyttet selvmord) Det tok mange år å bli "normal" igjen, og til og med nå, 7 år senere er jeg livredd for at han skal lete meg opp, finne meg og "avslutte" det han holdt på med.

4 år etter at jeg kom meg bort fra han møtte jeg min nåværende samboer, tok overraskende nok ikke så lang tid for meg å bli sammen med han, til tross for at jeg da i 4 år hadde holdt meg langt unna menn, livredd de alle, til og med min egen stepappa (bodde hos han og min mamma etter hendelsen, for å føle meg trygg)

Min kjære opplever til stadig ettervirkningene av hendelsen, om han er for brå i bevegleser eller løfter hånden nær meg, så kryper jeg sammen, livredd for slaget som "skal følge", enda jeg vet han aldri ville legge en hånd på meg for å volde meg smerte.

Jobber til stadig med å bearbeide det som hendte, går hos psykolog. Er først nå som vi har stiftet familie, at jeg opplever at den "gamle meg" returnerer.

[Anonym bruker]

Huff.. Har ikke vært i dine sko, men vet såpass at det ikke blir bedre. Han kommer nok til å love gull og grønne skoger, bot og bedring og at det aldri skjer igjen om han får en sjanse til, men det gjør det.

Du må anmelde. Tenk på barna hans (og dine?) og anmeld. De bør ikke vokse opp med et slikt forbilde..

Ring til noen du stoler på og be om hjelp. Anmeld.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd vold i et tidligere forhold. Har et barn fra dette forholdet.

Han drev med kamsport, og utøvde denne volden hjemme. Ikke så ofte riktig nok, men det skjedde likevel en del ganger. Det var ingen hindring om jeg var gravid eller ammet / bar på barnet. Volden ble utøvet fordi middag ikke sto fort nok på bordet, eller fordi jeg vekket ham for brått, hadde strøket brett i skjorta, eller at jeg forsvarte meg selv osv. osv. ( kan ramse opp i det uendelige). Etter slike opplevelser var jeg mest trist. Jeg var hele tiden klar over at det var ham det var noe galt med, men likevel prøvde jeg etter beste evne å følge reglene han satte for å unngå trøbbel. Jeg forsto tidlig at dette forholdet måtte avsluttes, men det var vanskelig å sette ham på gata ( ettersom han var arbeidsledig over lengre tid).

 

Etter fire år klarte jeg ikke lenger å leve på denne måten, og gjorde det derfor slutt. Jeg husker at jeg gruet meg for kjærlighetssorgen, men den kom aldri. Derimot fikk jeg en enorm lykkefølelse over å endelig være fri til å leve slik jeg ønsket. Det var en fantastisk tid.

Det var helt ok for min X at det ble slutt, hans syn var jo at det var jeg som hadde adferdspoblemer. Noe han gjerne reklamerte med etter bruddet.

Jeg tror mye av sinne hans var basert på sjalusi. Jeg var etablert med hus og bil da vi traff hverandre, og jeg var godt i gang med utdannelse. Han led av lav selvfølese. Han eide ingenting. Han studerter også, men kom seg ikke gjennom studiet sitt.

 

Etter 1,5 år som alene traff jeg min nåværende mann, som er fantastisk på alle områder.Likevel opplevde jeg også ettervirkninger, som nevnt ovenfor. Jeg forsto at jeg ikke hadde grunn til å frykte noe, men kunne ikke styre følelsene og var redd likevel. Det gav seg nok innen et år, men i perioder kan jeg fortsatt ha søvnproblemer ( traumer), og ligger da våken og tenker på ting som skjedde.

 

Jeg håper du kommer deg ut av dette forholdet snart. Forholdet er ikke sunt for hverken deg eller barnet. Barn oppfatter mye mer enn man tror. Mitt barn sov natten gjennom for første gang, den dagen Xen flyttet ut. Det var neppe tilfeldig.

Det er viktig å ivareta deg selv, slik at du også kan ivareta barnet ditt. Jeg er sikker på at dere vil få det godt alene.

 

Lykke til!