Dere med tre barn - hjelp meg!!!

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp testet positivt og vi ser nå ut til å vente barn nummer tre. Til tross for at jeg er godt oppi trettiårene, var ikke dette helt planlagt (jeg vet det høres idiotisk ut). Jeg hadde slått meg til ro med mine to herlige jenter og syntes det var alt jeg hadde kapasitet til.

 

Plutselig lyser testen gravid, og jeg går inn i sjokk. Gråter de neste dagene selv om jeg prøver å skjule det for mannen, for han sier "men du ville jo ha en til?".

 

Er det andre som fikk voldsomme følelser da de oppdaget de skulle få nummer tre? Føler meg nesten deprimert, føler jeg såvidt takler hverdagen med to små på 2 og 4 år (men "Når skal jeg lære de å svømme, sykle.." masse krav til meg selv i hodet mitt).

 

Nå tenker jeg at vi kanskje må flytte (bilen tror jeg akkurat skal holde).

 

Hvor mye plass har dere andre som har tre barn. Føler alle har palasser og store hager? Var det noen som var i tvil, men som kom seg følelsesmessig? Eventuelt IKKE kom seg??

 

Jeg blir veldig glad for tilbakemeldinger, føler meg veldig alene og skyldbetynget med disse følelsene.

[Anonym bruker]

Dette høres kjent ut:) Mine jenter var bare knapt 1 og 3 år da jeg testet positivt igjen. På det verst tenkelige tidspunkt, både økonomisk, helsemessig og forholdsmessig.

Vi bodde i en leilighet på 2 soverom og 70m2 og en bitteliten gang det første halve året, det ble for lite. Nå har vi 3 soverom, bi inngang og 115 kvadrat, og en liten hage. Da går det mye bedre.

Er en helt eksemplarisk liten minstemann vi fikk som nummer 3. Enkleste ungen vi har hatt:)

Under graviditeten var jeg i kjempedårlig form, ble sykemeldt når jeg bare var 14 uker på vei. Det var en tung tid. Jeg gledet meg slett ikke til å få en til, jeg var så sliten konstant. Men når han ble født, ble jeg like glad i han som søstrene!

Kunne aldri vert uten denne lille klumpen! Er så glad hverken jeg eller mannen aldri såg på abort som et alternativ, for da hadde vi vert uten denne lille gledessprederen. Nå virker det å "bare" ha to som litt "tomt" i forhold:)

 

Dette fikser du!

[Anonym bruker]

Det går så fint så.

Jeg fikk også en reaksjon når testen viste gravid og vi hadde allerede tre barn og største var ikke begynt på skole.

Kan legge til at vi brukte prevensjon og var veldig forsiktig.

Klarte ikke helt å glede meg siden vi allerede hadde armene fulle med de tre andre som var ganske små.

Men naturen svikter ikke. Ble bare så forelsket i babyen når den kom og etter kort tid var det den største selvfølgelighet at vi hadde 4 barn.

Nå er minstemann vokst, stamper rundt med bleie og snakker som en foss og er verdens herligste.

Og er så utrolig glad vi fikk enda en til :-)

Siden jeg blir ekstremt lett gravid har mannen sterilisert seg. Så nå er det stopp. Men får hjertesukk når jeg ser på minste og vet dette er siste "babyen" min.

[Anonym bruker]

gled deg dette går bra.. jeg bodde på 80 kvm og tre soverom fra de var 0 år 2 år og 4 år til minste var 2 1/2 år..de minste trenger ikke så mye plass, og elsker å dele rom..og det er så gøy med en søskenflokk klart slitsomt i blant men det går bare du får inn igode rutiner..og klart 3 barn kan ikke ha 4 aktiviteter hver som du skal følge opp, de må lære å vente og velge hva de helst vil og de blir gjerne mer selvstendige fordi foreldrene kan ikke være der for dem hele tida...

Gled deg dette blir bare spennende og mye kos

[Anonym bruker]

Fikk sjokk, brukte prevansjon og det var ikke planlagt å få nr 3. Har en sønn som vil være 4 år og en sønn på 18 mnd når nr 3 kommer.

Var veldig fra meg, gråt, torte ikke si det til mannen, men samtidig hadde jeg ett ønske om nr 3. OM noen år!!!!

For meg er abort uaktuelt, hadde ikke klart å levd med meg selv. Så vi ble tilslutt enige om å beholde, og vet vi går inn i en stressende periode for noen år.

 

"Problemer":

- får vi alle i bilen, neppe, har helt ny bil og må nok bytte den ut. - Har ett lite hus, så nå må vi begynne å se på romløsningene, da vi bor i ett gammelt, men stort sett nyoppusset hus med mange rom.. Så sommerferien blir brukt til oppussing.

- økonomisk skal vi klare oss, men får noen trange år med tre barn i barnehage..

- Vi bor på gård, men har ikke den største hagen og er stadig stor kjøretøy i omløp, skal bygge ny veranda og ordne hageløsningen, men når får vi råd til det?

- Hva når de blir større, den ene skal hit og den andre dit.!

- Ferie med tre barn, svindyrt! Må nok vente noen år før vi kan dra på ordentig ferie, men barn krever ikke mye og vi skal skape gode minner, ta dem på turer i nærområder, bruke telt og hytter, lære om friluftslivet og bruke de ressursene vi har til å skape gode minner, noe jeg tror vi skal klare uten sydenturer osv med det første..

 

Men alt løser seg, det går og vi skal få det til på ett vis, selv om det kan ta sin tid å få gjennomført alt, noe Må vi ordne, mens andre ting kan utsettes, Hadde jo så mange planer, men alt i alt så blir de jo gjennomført med tiden og ingenting materielle ting kan erstatte det å få ett til barn :-) Storgleder meg nå, og tenker det at barna kommer til å ha så utrolig stor glede av hverandre med tiden. Heller dette enn å gjøre som ei bekjent som har fått tre barn med 5 års mellomrom mellom alle... Nei, jeg sier meg fornøyd med dette, det blir som det blir og jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste mammaen de kan ha, skal stille opp og være til stede for de. Og jeg skal vise de hvor høyt de er elsket, kommer ikke til å være den perfekte mammaen, men jeg kommer til å være den perfekte mammaen for mine barn ;-)

[Netti***]

Jeg har alltid ønsket meg nr. 3. Men ikke mens nr. 2 var baby. Rakk aldri få tante rød så merket at jeg var gravid på at jeg alltid måtte kaste opp etter amming. Men de to minste er så tette at de alltid har delt rom. Selv i dag når vi har større hus så sover de på ett rom og har eget lekerom med sofa. Men jeg ble lettere sjokkert da jeg oppdaget at jeg var gravid men gikk ikke mange timene før jeg var håpløst forelska i reka i magen...

[MathildeC]

Takk for svar alle sammen. Veldig hyggelig å høre at det går bra med de fleste :-)). Jeg er likevel redd for at dere er gode mamma-emner, mens jeg er relativt god mamma til de to jeg har (er ikke så flink til å ta de med ut og sykle og slikt men er "god" på det kulturelle og føler selv vi har et godt forhold selv om hun minste er ganske temperamentsfull) - men takler jeg en til uten å bli en deprimert surpomp??

 

Bare etter at jeg har fått vite at jeg er gravid, føler jeg at humøret er på bunn og strever for ikke å vise det ovenfor barna, men brister jo ut i gråt uten den minste grunn (ikke når de ser det).

Men jeg tviler på at vi noensinne får til å diskutere abort som et alternativ, så jeg får bare jobbe med eget tankesett..