Han forlot meg, nå vil han plutselig tilbake..

[Anonym bruker]

For en måned siden kom samboeren hjem og sa han ville flytte, fordi det ikke funket mellom oss. Vi hadde da en baby på 2 mnd.., og vært sammen i ti år. Vi hadde ikke kranglet eller noe, så det kom som ett sjokk på meg. Jeg tryglet og ba ham om å bli, men han var fast bestemt..

For en uke siden tok han kontakt igjen, og begynte å komme på besøk og ringe hele tiden igjen. Da var jeg faktisk kommet til ett punkt der jeg hadde det helt fint, og klarte meg helt utmerket alene.

Når jeg nå er sammen med ham, kjenner jeg at jeg ikke savner ham i det hele tatt, selv om jeg kanskje savner noen å planlegge ting med og sånn.. Men ikke ham. Men samtidig tenker jeg jo på baby.. Hva hadde dere gjort? Tatt ham tilbake, eller bedt ham stå for sine avgjørelser?

[Anonym bruker]

Hadde ikke tatt ham tilbake.

 

Om han hadde kommet hjem en dag og sagt at det ikke fungerte og at vi måtte gjøre noe, få hjelp, kommunisere bedre osv. så ville jeg selvsagt vært villig til det og villig til å gjøre alt for å redde forholdet.

 

Men en fyr som plutselig kommer hjem en dag, sier at det ikke fungerer og så bare flytter ut hadde jeg ALDRI tatt tilbake.

Man kan ikke stole på slike mennesker.

[Anonym bruker]

Nei, det samme tenker jeg. Kanskje spesielt siden han så hvor jeg slet, men nektet å snakke med meg om det, i tillegg, men når han så hvor bra jeg hadde det etterhvert, ville han plutselig tilbake.

Men får så dårlig samvittighet overfor jenta mi.. Kommer jeg til å klare å gi henne alt hun trenger som alenemor? Eller burde jeg ofre min lykke for å gi henne en a4-familie?

HI

[2 hjertegull :)]

Jeg er enig med nummer 2 her.. Hadde han bedt om at dere prøvde å få hjelp til det han måtte se på som problemet, så hadde det vært èn sak.. Men å bare stikke av en mnd, for å komme krypende tilbake.. Neitakk!

 

Du kommer helt fint til å klare å gi henne det hun trenger.. Du trenger ikke han for å få det til, ikke når han er så uansvarlig og umoden, og frekk!

jeg skjønner hvorfor du tenker som du gjør, men hva om han plutselig bare forlater deg igjen når hun er noen år..? Det blir bra mye værre for henne det, enn å alltid ha hatt det slik..

Endret 23. mars 2012 av 1hjertegull+junispire

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det samme som du, eksen min bare stakk en dag. Vi hadde 2 barn, og alt var greit. Trodde jeg...

Etter et par mnd ville han tilbake, angret og gråt. Jeg tok han tilbake, men livet ble alt annet enn A4 som du sier. Jeg gikk konstant med frykt for at om han kom til å forlate meg og barna igjen,, gjorde alt for han.

Kort sagt så bodde han på hotell hjemme, jeg gikk på naler og hadde det alt annet enn bra. I dag er han eksen min.

 

Jeg sier ikke at det blir sånn til dere, men du må vurdere hvor sterk DU er som en person. Om du klarer å glemme?? En ting er å tilgi, men å glemme...

[Anonym bruker]

For en måned siden kom samboeren hjem og sa han ville flytte, fordi det ikke funket mellom oss. Vi hadde da en baby på 2 mnd.., og vært sammen i ti år. Vi hadde ikke kranglet eller noe, så det kom som ett sjokk på meg. Jeg tryglet og ba ham om å bli, men han var fast bestemt..

For en uke siden tok han kontakt igjen, og begynte å komme på besøk og ringe hele tiden igjen. Da var jeg faktisk kommet til ett punkt der jeg hadde det helt fint, og klarte meg helt utmerket alene.

Når jeg nå er sammen med ham, kjenner jeg at jeg ikke savner ham i det hele tatt, selv om jeg kanskje savner noen å planlegge ting med og sånn.. Men ikke ham. Men samtidig tenker jeg jo på baby.. Hva hadde dere gjort? Tatt ham tilbake, eller bedt ham stå for sine avgjørelser?

 

For meg hadde det hatt alt å si om han hadde hatt datet, klina med, hatt sex med andre i den perioden vi var fra hverandre.

Om han hadde det så ville jeg antatt at hans store behov for frihet var egentlig et ønske om å ha sex med andre og jeg hadde IKKE tatt han tilbake.

 

Om han ikke hadde vært bortpå andre hadde jeg muligens vurdert det, men ikke bare latt han flytte inn igjen under noen omstendigheter, det ville tatt masse samtaler om hva som egentlig skjedde. Og jeg ville kjent veldig på om jeg fortsatt ønsket å dele livet med han og om jeg kunne stole på han igjen.Og under alle omstendigheter fikk han jobbe for å vinne tilbake både meg og tilitten min

 

Men det er meg da, du må se på hva som er best for deg.

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Ja, det er egentlig det jeg også tenker.

Og jeg kan jo aldri stole på ham mer uansett, for å forlate meg i en så sårbar situasjon da jeg trengte ham som mest, er jo egentlig helt utilgivelig. Og det er jo slettes ikke umulig at han gjør det samme om noen år, nei.. Og da sitte og oppleve at jenta mi er lei seg over noe som jeg kunne unngått, det blir nok for j...

 

#5, Hva gjorde at du til slutt fant ut at du hadde fått nok?

Ja, du har nok rett i det du skriver. Jeg kommer nok aldri til å glemme, eller stole på han igjen.. :/

[Anonym bruker]

Det går jo også ann og gå til terapi sammen uten at dere flytter sammen igjen? Slik at du får bygd opp en tillit til ham igjen.

 

Vet ikke hva jeg hadde gjort. Men han måtte få slite masse for og komme tilbake slik at jeg var sikker på at han var seriøs. Tror også jeg hadde krevd terapi i så fall.

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Ja, det er egentlig det jeg også tenker.

Og jeg kan jo aldri stole på ham mer uansett, for å forlate meg i en så sårbar situasjon da jeg trengte ham som mest, er jo egentlig helt utilgivelig. Og det er jo slettes ikke umulig at han gjør det samme om noen år, nei.. Og da sitte og oppleve at jenta mi er lei seg over noe som jeg kunne unngått, det blir nok for j...

 

#5, Hva gjorde at du til slutt fant ut at du hadde fått nok?

Ja, du har nok rett i det du skriver. Jeg kommer nok aldri til å glemme, eller stole på han igjen.. :/

 

Jeg fant ut at han hadde forlatt oss for en annen dame, å når det ikke var gøy å "leke seg" på den andre siden, så ville han hjem igjen.

Jeg hadde vel egentlig ikke fått nok, men måtte ut av forholdet for å berge meg selv, for å bli den personen jeg var før bruddet pga barna mine. Jeg kunne ikke gå hjemme å være redd for å bli forlatt igjen, det fortjener ingen.

[Anonym bruker]

Jeg hadde startet med å gå i terapi bla for å finne ut hvorfor han gikk i første omgang. Det kan jo hende at han har vært litt deprimert (fedre kan også få en slags fødselsdepresjon) og fant ut når han fikk ting litt på avstand at ting kan ordne seg. Jeg ville ikke latt han flytte inn igjen med engang og jeg hadde heller ikke "sluppet han til i senga" med det første. Før dere kan bli kjærester og samboere igjen må han vise deg at du kan stole på han og du må få vite årsaken til at han flyttet ut.

[Anonym bruker]

Tenkt på barnet og tatt ham tilbake. (tror jeg)

[Anonym bruker]

Jeg syns egentlig du skal snu litt på det jeg:

 

Du har det helt fint, du savner noen å planlegge ting med, men ikke ham. Dette forteller iallefall meg at dine følelser for mannen allerede er ødelagte.

Du har allerede vært igjennom ett brudd med denne mannen, hvorfor bli sammen med han igjen for så å bryte opp igjen om en stund.

Hvis du kun ønsker å være sammen med han pga barnet så vil forholdet uansett sprekke en gang, og du har levd med en mann du egentlig klarer deg uten for, bare for barnets skyld.

 

Bedre at det ender nå enn at det ender når barnet er stort nok til å forstå.

[Isola&Lille+julegave]

Jeg ville ikke tatt han tilbake.

Når han ikke engang vil snakke med deg om hvorfor han dro og hva i alle dager han tenkte på, så tyder jo ikke dette på god kommunikasjon fremover......

OG nå kommer ikke babyen deres å merke noe av om han bor der eller ikke. H*n er jo så liten. MYE verre hvis han plutselig stikker når hun er større, skjønner mer og er mye mer knyttet til han.

Hadde ikke tatt sjansen......

BRA du har det så bra alene. Fortsett med det!

[Anonym bruker]

Menn kan vel og få fødselsdepresjon? Kan det være det som rammet han?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du ikke bør ta han tilbake, for hvis han plutselig forlot deg for 1 mnd siden da dere hadde det helt fint, og du allerde er kommet deg videre så er dette ikke den store kjærligheten for deg eller han.

[♥Nemi♥]

Du savner en mann, men ikke ham. Jeg ser på dette som sjangsen din til å faktisk finne den ene mannen du ikke kan være foruten:-)

 

Jeg ville ikke ha tatt ham tilbake. Ingen kan fortelle meg at et barn har det bedre med foreldre som er sammen for barnets skyld. Det kan hende dere får et skikkelig negativt forhold.

[Anonym bruker]

mamma dro fra pappa når jeg var 2 måneder, lot meg og søsknene mine være igjen hos pappa,mens hun bare dro. hun kom tilbake og han tok henne tilbake. han hadde ikke så mye valg, for han måtte på jobb og jeg hadde ikke barnehage da jeg bare var 2 måneder.

 

det er 28 år siden... han kjenner fremdeles på sviket selv om de er sammen enda.

[Gjest Antarctica]

Hvis folk "kjenner på sviket" etter 28 år, er det fordi de velger å dyrke det.

 

Syns dere er kategoriske. Tror jeg ville ha bedt mannen om en MYYYYE grundigere forklaring enn at det ikke funket. Og ja, menn kan få fødseldepresjon og feige ut.

[Anonym bruker]

Hvis folk "kjenner på sviket" etter 28 år, er det fordi de velger å dyrke det.

 

Syns dere er kategoriske. Tror jeg ville ha bedt mannen om en MYYYYE grundigere forklaring enn at det ikke funket. Og ja, menn kan få fødseldepresjon og feige ut.

 

å fortelle andre at de dyrker svikfølelsen, uten at du vet noe som helst om den personen, familieforholdet eller situasjonen bortsett fra noen få konkrete linjer er ganske kategorisk og lite forståelsesfult.

 

du vet ingen ting om hvordan du hadde reagert om du hadde vært i hans situasjon - for du har ikke vært der.

[Gjest Antarctica]

Nesten 30 år der han ennå ikke lagt sviket bak seg - ergo, han er syk. Og jo, jeg har vært forlatt med baby sjøl, så det er nok du som vet for lite om min familiehistorie! Hvis jeg mot formodning skulle ha fått lyst til å ta eksen tilbake etter DET, så ville jeg nok ha måttet jobbe litt med viljen og evnen til tillit i de 28 åra som kom deretter... Men du har jo bestemt deg for at mor var dum, far var en martyr. Kanskje er det en del ting om mor og far du ikke vet selv heller?

[Anonym bruker]

Nesten 30 år der han ennå ikke lagt sviket bak seg - ergo, han er syk. Og jo, jeg har vært forlatt med baby sjøl, så det er nok du som vet for lite om min familiehistorie! Hvis jeg mot formodning skulle ha fått lyst til å ta eksen tilbake etter DET, så ville jeg nok ha måttet jobbe litt med viljen og evnen til tillit i de 28 åra som kom deretter... Men du har jo bestemt deg for at mor var dum, far var en martyr. Kanskje er det en del ting om mor og far du ikke vet selv heller?

 

nei, du har ikke vært der. for alle historier er ikke like. og selv om jeg har blitt voldtatt og greid meg fint, betyr det ikke at andre som blir voldtatt må takle det like bra som meg - ellers er de syke. det er ganske mange ting som påvirker en situasjon.

 

og det er ikke sånn at han tenker på dette daglig, men det er et stort svik han alltid kommer til å ha med seg. og det gjør ikke faren min til noe martyr eller moren min til dum. det er hun ikke.

[Anonym bruker]

Nesten 30 år der han ennå ikke lagt sviket bak seg - ergo, han er syk. Og jo, jeg har vært forlatt med baby sjøl, så det er nok du som vet for lite om min familiehistorie! Hvis jeg mot formodning skulle ha fått lyst til å ta eksen tilbake etter DET, så ville jeg nok ha måttet jobbe litt med viljen og evnen til tillit i de 28 åra som kom deretter... Men du har jo bestemt deg for at mor var dum, far var en martyr. Kanskje er det en del ting om mor og far du ikke vet selv heller?

 

Jøss, skal si du satt med fasitsvaret! Det er jo soleklart at fordi du ble forlatt så vet du hvordan alle andre som noengang har opplevd noe lignende må føle. Stå på!

[Lillababy]

Hei!

 

Så vondt at du opplevde dette.

 

Her inne er det umuleg å henta svar meiner eg. Me veit for lite. Du har ti år med denne mannen. Eg kjenner nokon kor mannen utan forvarsel og utan vilje til å jobba berre forlot mora og deira barn på 1,5 ca. Det gjorde meg sint. Skilsmisse papira var underteikna- eg var vitne for venninna mi. Det såg ut som at det var umuleg at det ville ordna seg. Så like plutseleg - et halvt år seinare tok han kontakt og sa han ville gjera alt som sto i hans makt for å få henne tilbake. Hadde ho skrive her inne hadde ho sikkert fått mange råd om å ikkje ta han tilbake.

 

Kvifor er det så lett å vera svart kvit på andre sine vegne? Ho er ei av mine næraste, og ho elska han enno, så eg- i motsetning til mange andre støtta begge to, og at ho tok han tilbake som ho ønskte. Dei har det veldig godt igjen, og eg tenker ikkje for eit augeblikk at det er større sannsynlighet for brudd der enn andre plassar. Eg stolar på han og syns han er ein flott mann for henne.

 

å gå frå nokon, og iallefall med små barn, er det ultimate sviket. Men menneske er komplekst. å forsøka å ta rede kvifor det skjedde er vesentleg. Denne mannen hadde fått det eg oppfattar som et "illebefinnande" nesten. Ting hadde bygd seg opp- utan at ho visste det, utan at han kalrte setja ord på det. Ikkje fodi han er dum eller feig, men fordi han ikkje klarte. Alle veit at småbarnsfasen er kritisk for forhold. Eg for min del syns det e rutruleg at nokon her inne kan sei at ei dama etter ti år med ein mann skal stilla seg avvisande til å forsøka- iallefall med et lite barn involvert.

 

Kjære HI: Eg forstår deg om du er for såra, kun du veit kva de har hatt og kva mann du har. Du står no i et viktig vendepunkt. Tenk deg godt om, hør kva han har å sei. Finn ut om han vil tola at du ved ei gjenforening vil ha store tillitsproblem ei tid, om han er kalr for å kjempa og bevisa, om han no har kapasitet til det. OG sjå kva hjerta ditt då seier. Og ingen vil klandra deg om du tar han tilbake og så går det ikkje likevel. Då har du gitt det ein real sjanse. Det kan du om du vil. Barnet ditt kjem kanskje til å ha ei meining ein gong også, at pappa ikkje fekk koma tilbake. Lykke til!