har mistet min livs kjærlighet

[duplolego]

Jeg har alltid lurt på om det finnes personer som hører sammen. Finnes det virkelig noen par som er meant to be?Man vet jo når man elsker noen, og man vet om man vil tilbringe resten av livet med dette menneske, men tror dere at det finnes en dypere mening bak? Kan to personer faktisk høre sammen?Jeg tror det finnes par som er meant to be, som ikke kan tenke seg å tilbringe livet med en annen. Men hva skjer om man mister denne personen?Den personen du kan dele alt med og som er ditt liv? Blir det noengang det samme igjen?Jeg vet at dette er en trist tanke, men slike ting tenker jeg ofte på. For hvis det kun finnes en som det er ment at man skal være med, hadde hvertfall jeg vært livredd for å miste denne personen. Hva tror dere?

Jeg savner han slik. Det værste er at bruddet var min skyld.

[Anonym bruker]

Om dere var så pefekte for hverandre hadde dere vel klart å leve sammen med de fel og mangler dere hadde.

[Anonym bruker]

Hei, jeg er selv 36 år, mannen min døde brått av en hjertefeil for 11 år siden, rett etter at vi fikk vårt 2 barn.

Alle rundt meg maser om at jeg må gå videre, at han ville ha ønsket at jeg fant kjærligheten på nytt. Det de ikke forstår, er at jeg ikke kan gjøre det, jeg elsker fortsatt mannen min, enda det nå nærmer seg 11 år siden jeg mistet han, det finnes bare ikke riktig for meg å skulle finne en annen. Hvordan skal man vel klare å finne en annen, når man vet man ikke vil klare å elske noen andre? Jeg vil heller være enke resten av mitt liv, enn å gå inn i et forhold hvor jeg ikke kan gi noe kjærlighet i retur. Tro meg, jeg har testet ut det, det å date igjen, det å prøve å gi kjærligheten en ny sjans, men det blir bare for kleint og rart for meg.

 

Jo, jeg tror nok man kan finne den ene rette for seg, og ikke kunne finne noen andre etter at man mister den store kjærligheten sin. Jeg vil heller leve et godt liv sammen med mine to kjære barn, enn å løpe rundt å lete etter en kjærlighet jeg VET ikke finnes for meg lenger. Når jeg gravla min mann, gravla jeg mitt kjærlighets hjerte med han, han er den eneste jeg vil kunne elske, og mitt eneste håp er at vi finner hverandre igjen når jeg går bort.

[Melanie]

Jeg tror på at der finnes personer som man funker mye bedre sammen med enn andre, men om det nu bare er en i hele verden...det er jeg ikke sikker på. Sjansen ville jo liksom være ekstremt lite å finne den ene blandt 7 milliarder. Da hadde det vært svært få som får bli lykkelig noen gang.

 

Men må si at jeg føler at mannen ved min side er den ene for meg, det var tydelig det bare passede. Vi ble venner for 4-5 år siden. Han var single, datede bare av og til. Jeg hadde akkurat kommet ut av et forhold og var ikke klar for noe nytt i det hele tatt. Vi kunne snakke om alt og i timesvis, som jeg ikke kan med noen andre og vi følte med en gang at der var mer, men ingen av oss turde å risikere vennskapen, også pga avstand - 3000km mellom oss dengang.

 

Vi bodde i 2 forskjellige land, så det tok 3 år før jeg tok sjansen og flyttet til Norge for å være med han. Har aldrig angret på det og venter første barn til sommer. Jeg ville nok bli helt knust hvis det var forbi på et tidspunkt, så håper ikke det skjer.

 

Vi hadde alvorlige krangler flere gange hvor vi nært gikk fra hverandre, men vi kan liksom ikke uten hverandre. Så vi fikser det og går videre sammen. Så hvis dere er "meant-to-be", så er det verd å kjempe for det, så kan det være han har lyst å gi deg en sjanse til...

[duplolego]

Takk det gir håp i det håpløse.

Jeg vil ikke være desperat, tror han vet hva jeg føler.

Er bare redd jet skal gå på tryne

Hi

[Anonym bruker]

Jeg har alltid lurt på om det finnes personer som hører sammen. Finnes det virkelig noen par som er meant to be?Man vet jo når man elsker noen, og man vet om man vil tilbringe resten av livet med dette menneske, men tror dere at det finnes en dypere mening bak? Kan to personer faktisk høre sammen?Jeg tror det finnes par som er meant to be, som ikke kan tenke seg å tilbringe livet med en annen. Men hva skjer om man mister denne personen?Den personen du kan dele alt med og som er ditt liv? Blir det noengang det samme igjen?Jeg vet at dette er en trist tanke, men slike ting tenker jeg ofte på. For hvis det kun finnes en som det er ment at man skal være med, hadde hvertfall jeg vært livredd for å miste denne personen. Hva tror dere?

Jeg savner han slik. Det værste er at bruddet var min skyld.

Kjære deg, hvis bruddet er din feil, og han er ditt livs kjærlighet. Kan du da fikse det?? Hva skjedde som kan gjøre til at det ikke kan fikses??

[duplolego]

Jeg tok noen dumme valg. Var ikke utro. Angrer så utrolig , vet ikke hva jeg kan gjøre slik at det kan bli godt igjen.

Jeg vet ikke hva han føler eller hva han tenker om meg.

Har jo ikke noe å tape slik det er nå, men vel gjøre de rette valg.

Hi

[duplolego]

Dytt

[Lille♥mitt]

Du bør ihvertfall ikke mure deg inne i din egen elendighet. Kom deg ut, finn på ting, lev livet ditt. Dersom du har gjort noe som har gjort han sint eller såret, tror jeg du bør holde en lav profil i forhold til han en liten stund, til han får roet seg litt.

 

Det er mange som finner tilbake til hverandre etter en tid. Jeg kjenner ei som har to barn med samme mann, så ble det slutt mellom dem. Hun var helt knust men fikk seg etterhvert ny kjæreste, det varte i et halvt år. Så ble det også slutt, og rett etter det fant hun tilbake til barnefaren igjen. De giftet seg veldig fort fordi de ikke ville miste hverandre igjen. Nå lever de som en lykkelig familie. Ikke mist håpet

[Anonym bruker]

Jeg har lyst til å tro på at det finnes noen som er "meant to be".

Men jeg vet ikke helt. Jeg går rundt å tenker på en spesiell hver eneste dag. Det har jeg gjort i ni år nå, enda jeg har ikke snakket med han på omkring fire år. Det er nok bare fantasien for min del, hva som kunne blitt. Hadde jeg ikke vært så dum, såret han skikkelig..

[Anonym bruker]

Jeg har alltid trodd på "den ene rette" og at mannen min er mannen i mitt liv... Vi er fortsatt sammen altså, etter veldig mange år. Nylig traff jeg helt tilfeldig en annen mann jeg hadde kjempegod kjemi med. Vi pratet mye sammen, og jeg innså at denne mannen kunne jeg blitt forelsket i hvis jeg hadde tillatt meg selv det. Det var på en måte en slik "sjelevenn"-følelse... Så nå har jeg altså endret oppfatning. Antakelig finnes det ikke en rett, men kanskje noen få som kan være rette for deg... Problemet er bare å finne disse, da. Både mannen min og denne mannen jeg traff nå nylig, traff jeg helt tilfeldig.

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er helt sikker på at samboeren min og jeg er ment for hverandre, og på skikkelig klisjeaktig vis kan vi ikke leve uten hverandre.

 

Vi møttes av flere tilfeldigheter satt sammen. Vi var begge forelsket samme helg og vi var sammen i tykt og tynt etter det. Når vi hadde vært sammen i 7 år og hadde 2 små barn gikk jeg fra han. Det var situasjonen og livet vårt som gjorde det mer enn han personling, men han ville ikke ut/vekk. Det ville jeg. Etter litt frem og tilbake og hver vår smakebit på en ny fant vi ut at vi ikke kan leve fullverdig uten hverandre og ordnet og ryddet opp slik at vi kunne være sammen.

Vi har nå startet på nytt, kjøpt hus sammen og skal gifte oss neste år. Jeg har full tro på at vi skal bli gamle sammen

[Netti***]

Jeg elsker mannen min og vil gjerne bli gammel med han. Vi har vært sammen alle 20-åra og begynt på 30 åra i lag nå. Samtidig så vet jeg at hjerte mitt er stort nok til at jeg vil finne meg en ny om han skulle falle fra. Har snakket med barna om dette da de spurte om hva som skjer om mamma eller pappa dør. Da sa jeg at jeg ville nok finne en ny etter noen år og at jeg håpet pappa ville det fordi jegønsker ikke at han skal være ensom i flere ti-år om jeg dør. De fleste trenger en voksen å dele hverdagen med på godt og vondt... Selv for barna virket dette logisk og trøstende. Ikke minst at de alltid vil være elsket av oss...

[duplolego]

Takk for svar jeg vet han er min livs kjærlighet

Jek kan se på andre og tenke at de et kjekke å snille, men

Det er ikke det samme uansett

 

Vil så gjerne spørre på en sms eller noe om vi kan treffes

 

Er bare så redd for å bli skuffet

 

Hi

[Rosalinda]

Hei, jeg er selv 36 år, mannen min døde brått av en hjertefeil for 11 år siden, rett etter at vi fikk vårt 2 barn.

Alle rundt meg maser om at jeg må gå videre, at han ville ha ønsket at jeg fant kjærligheten på nytt. Det de ikke forstår, er at jeg ikke kan gjøre det, jeg elsker fortsatt mannen min, enda det nå nærmer seg 11 år siden jeg mistet han, det finnes bare ikke riktig for meg å skulle finne en annen. Hvordan skal man vel klare å finne en annen, når man vet man ikke vil klare å elske noen andre? Jeg vil heller være enke resten av mitt liv, enn å gå inn i et forhold hvor jeg ikke kan gi noe kjærlighet i retur. Tro meg, jeg har testet ut det, det å date igjen, det å prøve å gi kjærligheten en ny sjans, men det blir bare for kleint og rart for meg.

 

Jo, jeg tror nok man kan finne den ene rette for seg, og ikke kunne finne noen andre etter at man mister den store kjærligheten sin. Jeg vil heller leve et godt liv sammen med mine to kjære barn, enn å løpe rundt å lete etter en kjærlighet jeg VET ikke finnes for meg lenger. Når jeg gravla min mann, gravla jeg mitt kjærlighets hjerte med han, han er den eneste jeg vil kunne elske, og mitt eneste håp er at vi finner hverandre igjen når jeg går bort.

 

Jeg er også 36 år og enke, men ikke så lenge siden jeg mistet mannen min. Vi var som han selv sa "ment to be".. Vi hadde begge vert gift før og ikke noe lykkelig ekteskap av grunner at en bare fulgte en slags steam...Alle andre gjorde det..Det ene fulgte det andre og etter ca 10 år hver på hver vår kant...Ble begge skilt. Vi var begge alene og begge hadde vert ensomme i våre ekteskap. da jeg såg den flotte mannen for første gang var jeg solgt. Jeg kjente ikke meg selv igjen. det samme sa han. Ingen av oss hadde lidt av sjalusi før og ingen av oss hadde kjent på de heftige følelsene før... Det var rett å slett stort.

 

Vi fikk noen fantastiske år sammen og ble gift fikk barn, kjøpte oss båt var på turer og nøt livet. Vi var kommet dit hen at vi trivdes godt i tosomhet bare oss. Kunne elske og kose oss i hverdagen. Ja nesten som en roman... vi pleide å fleipe litt om det at det var nesten for godt til å være sant. Det kila i magen min hver dag da jeg så han enten om han gikk ute, sov eller spiste. Elsket hver eneste cm av han. nøt synet av han og de fantastiske øynene hans. åh jeg savner den mannen så sinnsygt. det er ikke en dag uten tårer og han er min store kjærlighet.

[Anonym bruker]

Jeg er helt sikker på at vi har endel folk som kan fungere som "den ene". Vi får aldri bare en sjanse.

[Anonym bruker]

Jeg tenker om at dere virkelig er meant to be så hadde dere ikke gjort det slutt.

[Anonym bruker]

Jeg tenker om at dere virkelig er meant to be så hadde dere ikke gjort det slutt.

Jeg tenker om at dere virkelig er meant to be så hadde dere ikke gjort det slutt.

 

I mine øyne var vi "ment to be" og det var ikke jeg som gjorde det slutt.

 

Jeg mener fortsatt vi er det om vi hadde fått sjansen

 

 

HI