Hvordan klarte du å bli glad i deg selv?

[Anonym bruker]

Jeg er en kvinne på 31 år. Helt siden jeg kan huske har jeg alltid mislikt mye ved meg selv. Aldri vært fornøyd med mitt ytre, hatt komplekser. Med årene så har det ikke blitt bedre. Folk utad vil bli overrasket over at jeg tenker slikt om meg, for jeg har alltid hørt pent om mitt utseende.

Nå som jeg har begynt å bli eldre, ser jeg jo aldringstegnene. Jeg liker ikke det jeg ser i speilet. Det er ikke bare snakk om mitt ytre, men jeg har det ikke godt med meg selv.

Har ett barn, og graviditeten forandret jo kroppen endel (strekkmerker, løs hud, hengepupper). Jeg føler meg så lite sexy osv osv..

Jeg lurer på om det finnes andre som meg der ute..som ikke har det eller hadde det godt med seg selv. Hvordan snu dette? For jeg vet at det påvirker humøret mitt..når jeg går ut og jeg får blikk så føler jeg nesten som folk dømmer meg nord og ned. Jeg kan ofte være lei meg og gjemme meg i kriker og kroker hjemme, når tårene kommer. Gjemmer meg for barnet mitt, vil ikke at det skal se at mamma ikke har det bra med meg selv.

Listen er lang på ting som jeg ønsket å oppnå i livet jeg ikke har klart. Har ingen tro på meg selv lenger. Det er dager der jeg bare ønsker sterkt å dø. Selvmordstanker har vært tilstede, men skal ikke gjøre alvor ut av dem pga barnet mitt.

Lever i et ekteskap jeg føler er falskt. Forelsket i en annen. Ikke fått meg ordentlig jobb enda..osv osv. Går jeg 15 år tilbake så var jeg en jente med ambisjoner og mål for livet. Nå er det ingenting av det. Huff.. håper noen her kan komme med noen kloke ord, om hvordan skape et bedre liv med harmoni, glede, og ikke minst sette pris på seg selv slik man er..

[Anonym bruker]

Du er ikke alene... dette er nesten som å beskrive meg selv. Alt har gått feil i mitt liv, sitter nå med samboer jeg ikke elsker lenger, to stebarn og ett fellesbarn. Jeg har ingen venninner, ikke noe sosialt liv, stuck på ett sted hvor jeg ikke kjenner noen, får ikke til å bli kjent med noen heller.

 

Så ingen kloke ord herfra desverre.. Jeg har kastet bort hele livet mitt ved å være misfornøyd med meg selv, ekstremt lav selvtillit, redd for andre, mye alene..

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg, og jeg er "bare" 25 år. Har jo hele livet foran meg, men har ingen ambisjoner for livet, eller har en og det er å bli sykepleier, men den drømmen er umulig å oppnå, da jeg er 100 % alene med 2 barn og hvor den ene har en diagnose. Er umulig for meg å bli sykepleier som innebærer kveld og Helge jobbing. Strekkmerker, løs hud på magen, hengepupper u namn it, jeg har det! Er snart ferdig med en utdannelse jeg vet jeg kommer til å mistrives i, men kan jobbe man-fre 8-15.30 så dermed valgte jeg den. Livet ble virkelig ikke som jeg trodde da jeg var 19 år og barnløs. Jeg lever kun for barna mine!!

Er fælt å ha det sånn. Har ingen gode råd til deg, men jeg vet hvordan du har det og det er jævlig. Håper vi begge to klarer å komme oss ut v dette mørke hullet!

[UppsiDaisy]

Prøv Kinesiologi

[Anonym bruker]

huff det var trist å vite jenter. jeg leste noen kloke ord her om dagen. "Det er kun når du aksepterer og gir slipp på det livet du ønsket du ikke fikk at du kan leve det livet du har." Så kanskje det er snakk om å ta de små skritt og arbeide med seg selv.

Vet at man ikke kan legge skylda på andre, man er jo sin egen lykke smed. Det er bare det å komme seg dit. # 3: du høres jo ut som en sterk jente. Barna er de som holder motet oppe. Og det kanskje en trøst å vite at at man må være der for dem. Det er ingen tvil om at barnet mitt gir meg mye glede.

Men når hele ditt indre jeg skriker og sier "jeg vil ikke leve et falskt liv, få meg ut herifra" så er det vanskelig å bekjempe slike tanker.. nei ikke lett dette.. : (

 

HI

[Anonym bruker]

Hva er kinesiologi?!

[Anonym bruker]

Uff, det høres ikke noe godt ut. Det er jo ikke noe lett å gi råd over nettet, men det kan jo hende det kan være godt å høre andres tanker likevel - så jeg skriver noen ord!

Det ene jeg tenker, er at du bør snakke med noen, helst noen profesjonelle. Gå til legen og få en henvisning. Eller snakk med en prest, eller en psyk.sykepleier eller andre du kjenner og som du stoler på (men ofte er venner kanskje ikke så flinke til å gi gode råd, de kan bli for berørt av det du forteller, eller de kan begynne å snakke om seg selv, osv).

Det andre jeg tenker, er at du kan jo sortere tankene dine - kanskje det hjelper å skrive det ned? Hva er du fornøyd med? Hva er du ikke fornøyd med? Hva kan forandres? Hvordan kan det forandres (løsninger)? Det som ikke kan forandres, må aksepteres - ellers blir det til bitterhet. Og det forsurer livet ditt! Kroppen din er som den er. Den har født barn. Det er kanskje en klisje, men det er sant. Det finnes MANGE som vil synes du er sexy.

Kanskje kan du ta små skritt i den retningen du vil gå.

Og: Vær RAUS med deg selv! Hvordan skal livet ditt bli mer harmonisk når du rakker ned på deg selv? Det skjer jo ikke av seg selv? Ikke tenk at alt skal skje på en dag. Du kan ta små skritt. Noen ganger går man skritt tilbake, og en annen dag går man fremover.

Det er så veldig lett å grave seg ned, det kjenner jeg (altfor) godt til.

Du er verdt å ha det bra! Og det er bare du som kan begynne på den veien!