Jeg sitter her på dib/bim...

[Anonym bruker]

Jeg har et veldig lite krevende barn selv, men har jobbet med vanskeligstilte barn og barn med adferdsvansker.. Jeg kan komme med råd og tips til foreldre som sliter fordi jeg har erfaring, men det er alltid lettere å oppdra andres barn enn sine egne...

 

Jeg har en mann som jobber borte, jeg føler meg som en gift alenemor.. Jeg og barnet mitt er alene hele uka, og til sommeren kommer det et barn til...

 

Jeg er deprimert. Begynte på medisiner før svangerskapet, men sluttet da spiren satt, i samråd med legen selvsagt. Jeg går til oppfølging og samtaler hos psykolog..

 

Jeg hadde fødselen fra helvete sist, som endte i hastekeisersnitt etter mye om og men, og nå når det begynner å nærme seg fødsel igjen, så kjenner jeg på angsten. Jeg har drøftet både vaginalfødsel og planlagt ks, og vet at dersom jeg går over tiden, så blir det keisersnitt igjen, fordi jeg i utgangspunktet har en risikofødsel og ikke skal bli igangsatt..

 

Men dette innlegget skulle handle om oppdragelse, ikke alt annet.. Fingrene bare løper over tastaturet, og det jeg tenker kommer på trykk...

Jeg kommer ikke til å signere med nick, for da kommer vel ingen til å høre på meg igjen

 

Jeg har for tiden kort lunte. Jeg er sliten, og lei meg, mye uten noen "grunn".. Jeg føler at jeg har lite tålmodighet med mitt barn for tiden, og kan snakke høyt og hardt til barnet. Jeg vil ikke si at jeg roper eller brøler, men snakker med sint stemme.

I kveld derimot, under "jeg-vil-ikke-gjøre-som-du-sier-mamma" seansen, så ble jeg ikke sint, bare utrolig lei meg. Det var en uvant følelse, selv for en som er så mye lei seg. Jeg klarte ikke å koble på sympatien da barnet slo foten.. Jeg ga utrykk for at jeg hørte hva h*n sa, men klarte ikke å gi trøst slik jeg pleier.. Jeg pussa tenner, og h*n bare gråt fordi jeg sa at det ikke ble lesing denne kvelden. Jeg sa at h*n hadde brukt tiden på å tulle, og da ble det ikke lesing. Jeg er konsekvent, og hadde gitt beskjed om dette tidligere på kvelden, og da står jeg på det jeg har sagt..

 

Da vi gikk inn i senga bare gråt barnet på grunn av dette med lesingen, og jeg begynte å gråte selv også. Jeg satt på sengekanten og hulket. Dette er jo strengt tatt noe barnet ikke skal trenge å se, jeg vet det..

"Hvorfor bare sitter du der, mamma, jeg har ordnet plass til deg.."

Jeg svarte at jeg var lei meg, og at mammaer av og til også blir lei seg.. Jeg sa at jeg ikke helt viste hva jeg skulle gjøre bestandig, med at h*n ikke ville høre etter meg, men at jeg er veldig veldig glad i barnet uansett.

"Jeg vet det mamma!" svarte h*n..

 

så lo h*n litt og sa "Mamma, du har glemt å synge nattasang og kose med meg.. Du har glemt det mamma".

Jeg pleier å ligge sammen med barnet å synge og kose før h*n skal sove.

Jeg la meg ikke ned, men la en hånd på barnet og sang nattasangen. Da jeg ikke klarte å fullføre første verset på grunn av gråten som satt i halsen, så avsluttet h*n det for meg. Så sang jeg andre verset, og før jeg var ferdig sov h*n..

 

H*n var ikke lei seg da hun sovnet, og h*n sovnet vel vitende om at h*n har en mor som elsker seg!

 

Likevel har jeg en grusom følelse i kroppen. Gråten klarer ikke å slippe taket, og dette er veien jeg kan få det ut på.. Jeg vil ikke ringe til min mann å klage å gråte.. Jeg føler meg så alene om alt ansvar. Og for han å bytte jobb er ikke et alternativ, da han i hans bransje vil reise like mye uansett..

 

Føler meg litt roligere nå, etter å ha fått satt dette på trykk... Takk til de som giddet å lese..

[Gjest Kira med en av hver]

For det første, for et fantastisk lite barn du har (og det sier jo noe om deg som mor!) og for det andre sender jeg deg en god klem

[Anonym bruker]

Tårene bare renner på meg her... For et nydelig barn. Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver. Jeg ble forlatt av mannen min gjennom flere år, og rakk å bli gravid med nr to først... Jeg er glad for graviditeten, men gud så sliten jeg er noen ganger!!! Og jeg har null avlastning. Barnet mitt er 2,5 år, og kan også være litt sånn som ditt barn. Stryke meg over kinnet, le og smile selv etter at jeg har vært irritert, sier jeg unnskyld så hender det at hun sier "jada, mamma", også vil hun liksom gjøre noe annet. Viser tydelig at hun elsker meg, og sier "mammaen min!" høyt i barnehagen, henvendt til ansatte, foreldre og andre barn, mens hun knusekoser meg.

[Anonym bruker]

Takk dere!!!

H*n er et helt fantastisk barn, jeg vet det, og samvittigheten over den korte lunta mi gnager hver en j*vla dag!

 

Jeg håper jo jeg gjør noe riktig som mor, siden h*n er så omtenksom og snill, og håper ting skal bli bedre for meg selv når fødselen er overstått og jeg kan begynne på medisiner igjen..

 

Takk for hyggelige svar! Tårene mine har stoppet, for nå..

 

HI

[Nikamo]

Vil bare sende deg en klem jeg

Og barnet ditt er tydeligvis et trygt og empatisk barn, og h*n hadde ikke vondt av å se at mamma også kan være lei seg.

[Anonym bruker]

Jeg leste alt, men vet ikke helt hva jeg skal skrive.... Kan starte med at du er bare et menneske og du har helt tydelig en smart unge.

Kjenner meg igjen i mye du skriver med reisende mann og manglende lunte.

Så lenge det ikke skjer hver dag og hele tiden tror jeg at det på en måte kan være sunt for barnet å se at mamma også kan være både trist, sint og frustrert, det gjør deg bare mer menneskelig:) Er langt ifra noen ekspert, men dette kan jo også være med på å utvikle barnets empatiske evner.

 

Min datter ser tvers igjennom meg så jeg kan ikke skjue noen ting. Prøver å "rette opp" dette med at jeg alltid forteller henne hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og hun er en empatisk og omsorgsfull liten jente så jeg har da enda ikke klart å "ødelegge" henne.

Vet ikke om du klarer å finne noe fornuft i eller mellom linjene her, men jeg føler i alle fall med deg og kjenner igjen mye:)