Inspirert - dere med fobier...

[Anonym bruker]

Det var morsom lesing, og jeg kan kjenne meg igjen i mye, og jeg kan forstå mange av fobiene selv om jeg ikke har dem selv. MEN...fobi mot å prate i telefonen var nytt for meg! Jeg kritiserer ikke, og er ikke ute etter å bli halshugd, jeg har bare aldri hørt om noen som har det! Det gikk liksom igjen i tråden, så det er tydeligvis noe flere sliter med. Er det noe dere har hatt hele livet? Eller er det noe som ligger bak/har skjedd som har ført til telefonfobi? Jeg spør av nysgjerrighet

[Mandalas]

Jeg har ikke lest den andre tråden, men jeg har skikkelig telefonfobi. Jeg har kommet litt over den nå, etter å ha vært fullstendig tvungen til å ringe x antall tlf pga ene barnet. Men syns fortsatt det er skummelt. Må ta en skummel tlf imorgen faktisk. Gruer meg..

 

Jeg tror ikke det har skjedd noe med meg og tlf egentlig Jeg tror heller det har med at man ikke ser den andre personen, og det er vanskeligere å gjøre seg forstått. Jeg syns jeg prater veldig tydelig, men det er ikke bare en gang personen i andre enden ikke har skjønt noe! Og det er bare så grusomt. Man føler seg så utrolig dum!

[Anonym bruker]

har telefonfobi fordi jeg jeg føler at jeg ikke har kontroll over situasjonen. Jeg kan ikke se den jeg snakker med, jeg vet ikke hvordan de reagerer, jeg ser ikke om de oppfatter det jeg sier rett.

 

Det begynte da jeg var ca 18 år og slo opp med en eks, som tok helt av og begynte å trakassere meg via telefon med anonyme sms'er fra diverse gratistjenester, samt telefoner fra ukjent nummer, ikke bare han men vennene hans og også hans nye kjæreste.

 

Jeg liker heller ikke å få sms'er eller noe annet pga dette, selv om han for lengst har sluttet.

[Den perfekte mor, påan igjen]

vi er faktisk flere på jobb som sliter med det... Men jeg klarer å ta meg sammen, selv om jeg heller sender en mail eller sms om jeg kan. Har ingen problemer med å snakke med venner, mannen eller andre kjente, men andre? Nei, da må jeg trekke pusten godt.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg vet om flere som sliter med det, uten at det er noe annet "galt".

Jeg er ikke så glad i det selv heller, med mindre jeg vet hva jeg skal snakke om, eller jeg kjenner personen veldig godt.

 

Feks kan jeg fint ta en formell telefon ang bestilling av legetimer, betjene kunder etc på jobb, og det går også helt fint å snakke med bestevenninna mi, foreldrene mine eller samboer.

 

Men jeg er altså ikke så glad i å snakke med folk "midt imellom". Ikke fobi, men jeg liker det bare ikke så godt.

 

Og jeg er en person som generelt er veldig utadvendt og ikke har noe problemer med å snakke med folk i virkeligheten.

[Anonym bruker]

Jeg er også redd for å snakke i telefonen men det er ikke en FOBI. Har fobi mot edderkopper og bare jeg ser en begynner jeg å hyperventilere, og hjertet banker kjempefort, og jeg griner så jeg ikke får puste, og det kan vare i timesvis. Får rett og slett et skikkelig angstanfall.

Jeg er IKKE redd for edderkopper for jeg vet at de ikke er farlige.

 

Jeg er redd for å snakke i telefonen, men det er ikke en fobi. Får ikke samme reaksjon som når jeg havner i en edderkoppsituasjon.

 

Grunnen til at jeg er redd for telefonsamtaler, er fordi jeg har, helt siden jeg var liten (barnahagealder, 3-4-5 år?) blitt mobbet pga stemmen min.Noen mener den er for mørk. Hater derfor å snakke for første gang med mennesker som ikke har hørt stemmen min før. Men det er ikke bare de som ikke har hørt stemmen min, om jeg nettopp har blitt kjent med noen, (samme om det er en mann elelr en ny venninne) så tar det mange mpneder før jeg føler meg trygg nok til å snakke i telefon.

 

Når jeg var mindre fikk jeg ofte høre at jeg hørtes ut som en mann. Og til og med familiemedlemmer, besteforekdre som ringte veldig ofte klarte ALDRI å høre om det vr meg som tok telefonen. de trodde alltid det var en av brødrene mine... til og med telefonselgere trodde jeg var mannen i huset... ER DET MULIG?! Jeg var et barn, herregud, hvor fæl var den stemmen? Det har i hvert fall bygget på seg til å bli verre og verre.

 

Og dette gjelder ikke bare telefon, Jeg nekter å legge igjen beskjed, og jeg hater dørklokker der en må snakke før de åpner for meg! Jeg NEKTER å snakke i de, så de får bare åpne uansett! hehe

[Anonym bruker]

Alltid vært redd for å snakke i tlf, spesielt om det er jeg som skal ringe, har det faktisk helt fælt på innsiden dersom jeg må ringe for å bare avbestille en time, så må ofte få samboer til og ringe eller tekste min mormor (som heldigvis er våken til alle døgnets tider hehe).

Da jeg var 19 jobbet jeg som telefonselger, med denne skrekken, og klarte ikke overvinne frykten for å snakke. Det var slik at jeg ville krepere, enkelte dager var det såpass gale at jeg hadde spyøkter og skikkelig vond mage før jeg gikk hjemmefra fordi jeg gruet meg sånn. Så det gikk dårlig på den fronten for å si det slik.

Så nå har jeg bare gjort frykten min enda verre.

[Anonym bruker]

Alltid vært redd for å snakke i tlf, spesielt om det er jeg som skal ringe, har det faktisk helt fælt på innsiden dersom jeg må ringe for å bare avbestille en time, så må ofte få samboer til og ringe eller tekste min mormor (som heldigvis er våken til alle døgnets tider hehe).

Da jeg var 19 jobbet jeg som telefonselger, med denne skrekken, og klarte ikke overvinne frykten for å snakke. Det var slik at jeg ville krepere, enkelte dager var det såpass gale at jeg hadde spyøkter og skikkelig vond mage før jeg gikk hjemmefra fordi jeg gruet meg sånn. Så det gikk dårlig på den fronten for å si det slik.

Så nå har jeg bare gjort frykten min enda verre.

 

Sliter forøvrig også å være midtpunktet i samtaler, og det og holde en framføring - da dør jeg rett og slett. Hatt det slik i alle år.

[Gjest Miryks]

Jeg misliker det sterkt siden jeg stammer noe grønnjævlig.

For meg hjelper det å ha blikkontakt med den jeg prater med, og det sier jo seg selv at er vanskelig å få til over telefon.

Også har jeg fått beskjed om å slutte å tulleringe. Vedkommende i andre enden trodde jeg tulleringte siden jeg stammet sånn og ikke fikk frem noe annet enn "He-he-he-hei".

[Magia]

Jeg vet egentlig ikke helt hva som gjør det for min del. Tror kanskje det startet etter jeg dret meg loddrett ut på telefonen i 10-års alderen. Jeg skulle ringe til et lite kjøpesenter og spørre om vi kunne stå der og selge muffins til inntekt for SOS-barnebyer. Når de tok telefonen sa jeg "Hei det er .................... (Har veldig langt navn også. hehe) vi er to jenter som lurer på om vi kunne fått lov til å stå og selge muffins inne på senteret mandag tirsdag og onsdag neste uke vi kommer til å ta med alt selv og vil sette opp et bord ved inngangen bla bla bla osv osv" i ett uten å puste eller ta pauser. Når jeg var ferdig med den lange monologen min hørte jeg i andre enden: "beklager, men du har nok ringt feil". Hahahah...

 

Her kriger vi om hvem som må ringe når det er noe som angår oss begge, fordi jeg er så uheldig at samboeren min også har telefonskrekk. Kjedelig når vi må ringe legevakta pga barnet, eller andre nødvendige telefoner. For den av oss som "taper" kampen og må ringe, må forberede seg skikkelig mentalt. Føler meg teit, men sånn er det nå...

 

tør ikke bestille pizza over telefon en gang. Heldigvis kan man bestille pizza på nettet på peppes

[Tauriel]

Ble truet av en kunde på tlf da jeg jobbet i butikk... Siden da unngår jeg mest mulig og ringe/svare ukjente nr.

 

Har blitt verre etter X-en klikka