Til dere som går gravide og er alene

[Anonym bruker]

Jeg skal skrive min masteroppgave snart. Jeg er i fasen hvor jeg danner et kunnskapsgrunnlag og trenger å høre noen historier fra dere. Fokuset mitt vil være på hvordan det oppleves å gå alene gjennom svangerskapet. Dette vil jeg se opp mot utviklingspotensiale for svangerskaps- og fødselsdepresjon.

 

Dette er ikke noe jeg skal bruke, det er bare for å få et lite innblikk i vinkling av metode og materiale.

[Anonym bruker]

Hva vil du vite og trenger du noen er alene og gravide nå eller som har vært det?

Intr. problemstilling hvert fall.

[Koala *g07*]

Tror det kommer helt an på utgangspunktet for hvorfor man går igjennom alene. er man forlatt, velger det selv ol.

[Anonym bruker]

Tror det kommer helt an på utgangspunktet for hvorfor man går igjennom alene. er man forlatt, velger det selv ol.

Enig i dette. Jeg gikk gravid alene, ufrivillig. Men jeg gledet meg til barnet kom. Og det ble enda bedre enn jeg hadde forventet. Barnefar kunne være vanskelig til tider, men i dette tilfellet var det i forhold til at han ønsket mer samvær enn det som lot seg gjøre med en baby. Men ingen depresjoner.

[holahopp]

jeg ble gravid på pillen men klarte ikke å ta det vekk, hadde da en kjæreste som prøvde å få meg til å ta abort og hadde veldig truende oppførsel, han sa han hadde funnet en annen en da jeg var 3 mnd på vei og skulle flytte med henne. Veldig glad han gjorde dette. Men selve graviditeten alene var ikke så ille, selv om jeg kunne ønske jeg hadde en som støttet meg. Syns det var mer flaut egentlig...alle spurte om hvordan alt var og hvor bf var...

Jeg syns det var vanskelig for det var mye som skjedde fra bf-sin side mens jeg gikk gravid men har så og si ingen kontakt idag..

 

tør ikke skrive alt som skjedde for det var litt sykt..men hvis du lurer på noe bare skriv en pm

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Send med en PM du så kan jeg fortelle litt om hvordan det var for meg

[Mamman til Stella og Håkon]

Jeg ble gravid på sprøyten,

barnefaren va utro og stakk av, i tillegg har jeg ei datter på 1 år.

Det er tungt, og jeg er mulig på vei inn i en depresjon.

Og jeg synes det er flaut å snakke om det og gleder meg ikke over svangerskapet i det heletatt...

Skal ta kontakt med jordmor pga dette

[Tauriel]

Jeg kastet ut X-en da jeg var 2 måneder på vei. Det jeg slet med var frykt for X-en, og tanker om hvordan ting vil bli.

 

Enda går jeg på tåhev og kikker meg over skulderen i frykt for X-en, men har ingen deprisjon pga ungen.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk gjort det to ganger. Jeg og barnefar hadde i mange år et av og på forhold, om det sier deg noe

 

Vi er ikke på talefot i dag, og han har ikke samvær.

 

Jeg føler det har gått helt greit, for jeg vet jo ikke om noe annet. Og har ikke fått depresjoner av den grunn

[Anonym bruker]

Det er noen år siden jeg var alenegravid. Det var kanskje det tristeste jeg har opplevd. Får enda vondt inni meg av å tenke på den tiden.

 

Kjæresten min ringte fra jobb en ettermiddag, det var valentinsdagen, og sa han ikke kom til å komme hjem. Jeg husker det vrengte seg i meg.

 

Graviditetstesten jeg hadde tatt tidligere på dagen var positiv. Ble gravid på p-piller, og selv om det ikke var planlagt, tenkte jeg jo i utgangspunktet at det skulle gå fint - jeg var med kjæresten min på femte året, hadde såvidt passert midten av tjueårene og livet var ikke så verst. Trodde jeg. Det var da alt radte sammen.

 

Jeg lot ham flytte. Samlet tankene. Fortalte ham om graviditeten et par uker senere. Han krevde abort. Etter hvert som han innså at jeg hadde bestemt meg for å beholde og få barnet med eller uten hans hjelp, begynte han etter hvert å fatte en begrenset interesse for babyen i magen. Han var med på et par ultralyder og et svangerskapskurs. Vi hadde ingen særlig kontakt under graviditeten, jeg orket ikke. Vi hadde hatt et kortere brudd tidligere, og jeg følte vel at det å få ham tilbake i livet mitt ikke var noen kamp jeg orket kjempe. Jeg hadde gitt opp.

 

I løpet av månedene jeg gikk gravid gikk jeg ned nesten 20 kilo. Jeg var konstant kvalm, men tror ikke det var hormonelt betinget - jeg var bare så vanvittig lei meg. Mistet fullstendig matlysten. Jeg husker at jeg våknet natt etter natt av at jeg gråt i søvne. På dagtid gikk jeg på jobb, så gikk jeg hjem og la meg til å sove. Gråt meg i søvn, hylte i taushet ned i hodeputa kveld etter kveld. Jeg hadde så vondt inni meg. Hadde følelsen av en diger klump i brystet og magen min som strålte smertebølger ut i hender og føtter. Det var forferdelig. Faktisk kan jeg fortsatt kjenne den smerten når jeg tenker på den. Det var en slags sorg jeg ikke har kjent på verken før eller siden..

 

Sånn gikk nå dagene. Jeg trakk meg helt inn i meg selv. Moren min og tanten min var de eneste av mine jeg fortalte om graviditeten på lang, lang tid. Jeg var seks, nesten syv, måneder på vei dag jeg fortalte det til et par venninner. Da lysnet det faktisk litt. Så godt det var å ikke bære alt inni seg!

 

Så fødte jeg, da. Jeg skrek meg gjennom fødselen og det krympet på et vis sorghullet inni meg. I armene mine fikk jeg nydelig, skrukkete og liten bylt som elsket meg uten forbehold og med hele seg - bare for at jeg var mamma. Noen reell fødselsdepresjon fikk jeg aldri. Jeg koste meg som mamma. Jeg elsket den lille krabaten. Jeg gråt mindre etter hvert, men sorgen bar jeg med meg i flere år. Sorgen, som var en blanding av nederlag over å ha blitt så respektløst dumpet og skamfølelse over å være alenegravid og senere alenemamma. Jeg følte meg liksom ikke som "en sånn". Altså, som en løsaktig (ja, jeg vet det ikke er 1950, men allikevel...), som en snylter...

 

Hadde etter hvert noen kortere forhold, men jeg brøt alltid med dem. Jeg stolte ikke på dem eller jeg følte ikke nok eller jeg var redd for smerten. Jeg har nå flere barn og samboer som jeg er veldig glad i. Men jeg er fortsatt redd for å elske ham uforbeholdent. Jeg er så redd for å bli såret igjen.

[Anonym bruker]

#10 her; tilføyelse:

 

Har i dag et brukbart forhold til barnefar. Innerst inne er jeg nok bitter, men utad og overfor barnet vårt ville jeg aldri tilkjennegi det. Vi samarbeider godt, han har tross alt stilt opp for barnet uten forbehold, og dels for meg også. Han kan ikke for at han ikke elsket meg, og jeg skal ikke la det gå utover barnet mitt.

[Anonym bruker]

Jeg ble forlatt etter 6 års ekteskap, og "vi" (eller sikkert bare meg) prøvde på nr 2 - noe som klaffet på første pp. Han forlot meg samtidig som at jeg fant ut på menstruasjonsdagen at jeg ikke ville få noen mens fordi jeg var gravid. Skummelt ja, men jeg hadde håpet så intenst at jeg hadde rukket å bli gravid. Jeg ønsker/ønsket meg flere barn, og er glad for at jeg er snart 34 år og skilt med to barn, enn 34 år og skilt uten barn! DET hadde vært en enorm strssfaktor for meg.

 

Bruddet kom ikke pga graviditeten så det er sagt. Jeg har rast, skreket og vært bunnløst fortvilet, men sorgen over at kjærligheten min dro fra meg, er ok å bære nå, 6 mnd etterpå. Faktisk. Jeg har en flørt eller to, og det hjelper meg! Jeg har lite nettverk og liten familie, men de jeg har setter jeg stor pris på. Jeg har igrunnen ingen som jeg kan regne med å få hjelp av (ikke pga uvilje), men jeg ser lyst på livet for det. Det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det som er det viktige. Jeg kan bli redd og ha tyngre dager, men stort sett føler jeg meg lykkelig. Jeg er ikke lykkelig hele dagen, men jeg føler lykke hver eneste dag. Og jeg er takknemlig for det jeg har. Og elsker lille jenta mi over alt på denne jord, og gleder meg til gutten min kommer!

 

Min eksmann og jeg har denne tiden vært opp og ned, vi har av og til ikke vært på talefot, men nå er vi heldigvis på et godt sted. Jeg føler ingen bitterhet eller sinne HELDIGVIS, og jeg er glad i ham. Selv om han ikke stiller opp. Jeg er lei meg for barna sin del, men han kommer iallefall på besøk noen ganger i året selv om han ikke skal ha samvær.

 

Jeg håper og tror at jeg vil finne en ny mann med tid og stunder, jeg gleder meg til å være mamma til 2 barn, og jeg elsker livet. <3

[Liv & Røre]

Jeg var gravid og alene etter en one night stand. Ikke det stolteste jeg har gjort og jeg var mye flau over situasjonen mens jeg gikk gravid. Barnefar tok det heldigvis bra og vi har samarbeidet veldig bra under både svangerskap, fødsel og i årene etterpå. Jeg fikk ingen depresjoner, men det skyldes nok i stor grad det gode samarbeidet vi har.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Jeg ble gravid og barenfaren stakk på P***tur til Ibiza. Det var beintøft å være gravid alene. Jeg var kejmpeglad og trist på engang.

Jeg gledet meg sånn hver eneste dag til å bli mamma, men syntes det var veldig tungt å se så mange lykkelige par overalt for de var jo plutselig overalt. Jeg valgte å være mye alene denne tiden, både for å kose meg med magen min, mens også for å dra meg ned i kjærlighetssorgen til barnefaren og lå mye på sofaen med mammafilmer og håpet på en lykkelig slutt, noe det ble bare helt anderles enn jeg hadde trodd..

 

Jeg var veldig bitter og fæl mot barnefaren denne perioden, men han var ikke bedre så vi var veldig umodne begge to.

 

Men nå er jeg veldig stolt for at ejg gjorde alt dette alene, innredet barnerom, var på UL. Eller alene var jeg ikke, jeg har en fantstisk sterk familie og noen fantastiske venner.

Barnefaren angrer i dag på at han ikke stilte opp for meg for barnet sin del, han gikk jo glipp av hele starten og flere måneder av livet hennes.

 

Jeg fikk en mild fødselsdeprisjon, den gikk heldigivs ikke utover min datter, men meg, jeg følte meg ubrukelig og fikk en "kjærlighetssorg" over at det gamle livt mitt var over, noe som igjen ga meg skyldfølelse.

Denne deprisjonen gikk over av seg selv da jeg fikk litt overskudd igjen og kom meg ovenpå. Da møtte jeg også en super fyr helt uplanlagt som jeg nå er kjæerste med, som har tatt på seg farsrollen.

 

Spør om du lurer på noe mer da, dette ble vel ikke så mye kun og svangerskapet, men litt om alt..

[Anonym bruker]

Mannen min forlot meg, vårt barn på 5 år, og den ufødte babyen i magen min, da jeg var tre mnd på vei. Han forsøkte å true meg til abort. Jeg skulle egentlig ta abort, men jeg dro ikke til sykehuset den dagen. Han hadde forlatt meg ei uke før, og jeg innså at jeg tenkte å ta abort bare pga han, og at jeg skylte ikke han det i det hele tatt. Så jeg valgte å gå gjennom svangerskapet alene.

 

Det var et tungt svangerskap, samtidig som jeg gledet meg til å bli mamma igjen. Jeg gråt mye. Jeg kjørte 20 min i bil hver vei til jobb, og jeg gråt, hulket og skrek begge veier. Det var den tiden jeg hadde alene. På jobb virket jeg som den sterke jenta jeg alltid var. Når jeg hentet barnet mitt i barnehagen, tok jeg meg sammen, og gav alt for å være supermamma i de timene jeg hadde til legging.

 

Husker også jeg begynte å grine på venterommet på fødeavdelinga. Jeg var der en dag i uka og fikk akupunktur. Den ene gangen brøt jeg helt sammen da jeg så et par som sammen gikk inn til time. Mannen holdt kjærestens hånd, åpnet døra for henne, strøk henne over magen. Alt det jeg forbandt med svangerskap fra mitt første.

 

Flere ganger begynte jeg å gråte i situasjoner der jeg ble påmint hvor fint det er å være et par som venter barn sammen.

 

Jeg hadde nok en form for depresjon innser jeg i ettertid...

[Lille- MO]

Jeg var 17 uker på vei da kjæresten min ble drept. og det var babyen i magen som hjalp meg igjennom sorgen, og jeg fikk ingen depresjon. Men det var et tøft svangerskap.. å ikke få dele ting med pappaen, ultralydene og fødselen. Under fødselen gråt jeg bare av sorg(og smerte) først, også av glede så fort jeg fikk se lillegutt. å gå gravid er det største og beste som har hendt meg og samtidig noe av det tristeste. For meg så tok det ikke mange dagene før jeg forstod at jeg kom til å fullføre dette alene. men jeg var fast bestemt på at jeg skulle klare det, jeg MåTTE jo klare det. Og det har gått veldig bra.

men skulle såklart heller hatt den fantastiske personen som er pappan her hos oss.