Vanskelig forhold, depresjon, samboer som jobber mye.. (langt)

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har vert sammen i snart 4,5 år og har to små barn.

Han har alltid jobbet mye og vert mye borte.

Da jeg ble gravid med første hadde jeg hyperemesis og var ekstremt dårlig og tappet for alt. Han valgte da å være ekstra mye på jobb fordi han syns det var et ork å komme hjem til meg.

Da barnet kom ble ting litt bedre, men han jobbet fortsatt en del. Han sa da at han gjor det fordi han må (driver egen butikk) og ikke fordi han hadde lyst. Men i og med at han hadde sagt tidligere at han var på jobb for å unngå å komme hjem hadde jeg litt vansker med å stole 100% på det.

Har småkranglet en del gjennom årene som har gått og det blir liksom aldri helt bra mellom oss.

 

Vi hadde en veldig dårlig periode før jul i 2010. Hadde sex en gang og klarte da å bli gravid igjen (selv om vi brukte prevensjon). Vi valgte da å ta oss sammen for å få det til å fungere enda en gang.

Jeg ble selvsagt dårlig igjen og nesten innlagt pga hyperemesisen. Da hadde jeg i tillegg mye aleneansvar for eldstemann siden han jobbet en del.

Han ble igjen lei av at jeg var så dårlig hele tiden og fordi jeg var en del sint og oppgitt. Det har gjort til at jeg slet med svangerskapsdepresjon, trodde alt skulle bli bedre når babyen ble født (mulig jeg er en smule naiv), men den gang ei..

 

Da lillebror ble født begynte sambo å jobbe i en annen by som ligger nesten 3 timer unna. Det resulterte i at han så godt som aldri var hjemme. Kun noen helger i mnd. Svangerskapsdepresjonen utviklet seg til fødselsdepresjon, noe jeg fornektet og bare trodde jeg var ekstra sliten.

Nå 8 mnd etter fødselen har jeg utviklet panikkangst og angst for å være alene.

 

Min kjære samboer sier nå at han rett og slett ikke klarer å bry seg lenger (han er glad i meg, men at det har vert så mye i det siste at han gir litt faen), at han har gitt oss opp (men at han har et håp om at vi skal få det bra igjen, men vet ikke hvor lenge han holder ut slik som det er nå osv?!), at jeg ødelegger for han i jobbsammenheng siden han aldri får planlegge noe lenger og mye annet.

Nå føler jeg meg bare i veien og til bry. Har dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ødelegger livet hans.

 

Har ikke lyst å være i et slikt forhold og fornuften i meg sier at jeg ikke burde finne meg i det lenger. Men det er så vanskelig nå som jeg sliter med det jeg gjør :/

 

Jeg vet jeg klarer meg alene med barna, det har jeg mer eller mindre gjort siden de ble født. Men det er jaggu meg tungt og hardt osgå. De sliter med en del sykdom, astma, falsk krypp og er en del forkjølet pga de ikke tåler så mye. Jeg bor i en by hvor jeg ikke har noen venner, de er en time unna med buss. Har ikke lappen, men venter på å få komme til så jeg får begynt. Går til ukentlige samtaler med legen og føler jeg blir litt bedre for hver dag. Men har fortsatt en lang vei å gå og vet ikke om jeg kommer meg gjennom det alene. Han hjelper meg jo litt også. Tar barna mer enn før og er pittelitt mer hjemme. Men samtidig når han sier sånne ting føler jeg det ødelegger så mye for meg når jeg jobber så hardt for å komme meg..

 

Off, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget egentlig. Men godt å få skrevet ned og få det ut..

[Anonym bruker]

Ser sikkert litt rotete ut også, det beklager jeg for de som evt vil lese..

[Gjest akpa-usikker]

fy faaan, for en dårlig mann sier jeg bare !!! Unnskyld, men det er mine første tanker !!!

Mannfolk som ikke stiller opp for dama eller ungene sine har jeg null respekt for. .å når du lå dårlig pga et svangerskap, så skal han stille opp 110%, gjøre alt som han klarer i løpe av en dag. Ser bare mannen min,han har 2 timer reise hver dag på jobb, og når han kommer hjem, så er han sliten, men pga jeg er sengeliggende, så må han gjøre alt, å jeg har dårlig samvitighet for det, men han gjør det med et smil om munnen...:-) å det er slik det burde være.. Ikke at han flykter å forlater deg mer eller mindre...

Alle kan gjøre EN feil, men ikke gjentatte som det han har gjort...!!

Håper du finner ut av dette,sender deg en stor å god klem<3

[Anonym bruker]

Uff fikk vondt av deg

 

Det er ikke du som ødelegger noe som helst for han og at han legger skylden på deg er jo helt utrolig.

Jeg må nok si at du får det bedre uten han, du sliter og han prøver å psyke deg enda mer ned og legge all skyld på deres problemer på deg.

En mann som elsker sin partner stikker ikke av enten til jobb eller annet når hun er syk og trenger han og en far som elsker sine barn kommer hjem og tar seg av de og tilbringer så mye tid med de han kan.

 

Din samboer har rett og slett et ønske om at han skal få i pose og sekk, han skal ha alt han ønsker seg, han skal virke som en god familie far men samtidig ikke trenge å ta noe ansvar for barna eller støtte partneren sin.

Når han i tilegg np jobber i en by et stykke unna og knapt kommer hjem selv om han vet du sliter så ville jeg nok lurt litt på om det ikke er en annen dame i bildet der.

Eller flere tilfeldige, at han lever singellivet når han ikke er hos dere.

Sier ikke at dette er noe som foregår for jeg kjenner ikke mannen din men jeg sier jeg ville lurt på det om jeg var deg i dette.

 

Jeg tror du ville ha det bedre og mer oversiktlig om du valgte å faktisk være alene, noe du jo alikevel er.

Da vil du kunne forholde deg til at han skal ha samvær da og da. Du vil ikke ha ønsker og forventninger til han som han hele tiden ikke holder og du ville ikke ha en mann som skulle være den som støtter deg som istede bruker din sykdom mot deg.

Ja det er ikke lett å leve med et deprimert menneske men ærlig talt hva er det han har holdt ut og hvordan kunne han føle på det i hele tatt når han knapt nok er hjemme?

 

Lykke til samme hva som skjer. Fortsett å søk hjelp og ikke la han bryte deg ned igjen når du endelig begynner å komme ut av dette.

[Isola&Lille+julegave]

Du er jo sammen med verdens største egoist!!! Herregud for en fyr!!!

Du hadde garantert hatt det mye bedre uten han!! Du har jo alt ansvar uansett, så det blir jo ingen forskjell. Du slipper bare å bli skuffet for at han ikke stiller opp (igjen og igjen) og slipper dårlig samvittighet (som forresten er totalt uberettiget!)

Flytt til familien din! Kanskje det får han til å innse hvilken navlebeskuende drittsekk han er!

 

[Anonym bruker]

Takk for svar dere! Dere sier akkurat det samme som de fleste av mine venner sier. Skulle ønske det var så enkelt, det burde sikkert være det, men å forlate en man elsker, har barn sammen med og trodde man skulle dele resten av livet sammen med er ikke enkelt selv om det er slik. :/