Trøbbel i familien

[Anonym bruker]

Må lette hjertet litt. Er noe innmari forbannet over min stesøster. Vi har vokst opp som søstre og gjennom barndommen og ungdomstiden har vi hatt god kontakt. Også da vi fikk våre to første barn var det god kontakt mellom oss. Men etter en kort stund så ble alt forandret der hun ALDRI kan fortelle noe før hun Må. Jeg er en "babbler" og forteller mye av selv til henne. De siste årene har vært veldig tøffe for meg med mye humper i veien for å si det sånn. Vi bodde ganske nærme hverandre inntil en kort tid tilbake og da vi bodde der var det aldri noe spm. om jeg trenkte hjelp til noe. Aldri. Der jeg sitter alene med tre barn, når jeg blir syk, de blir syke, eller når vi byttet fra leilighet til hus i samme kommune. Ikke ett eneste spm om jeg trenger hjelp.

 

Etter vi flyttet så har vi truffet hverandre en gang og det var i jul. Vi snakket nesten ikke sammen, sikkert fordi at jeg har fått nok å ikke deler mer av meg selv, da går det jo ikke an å snakke sammen, for hun gjør jo heller ikke det.

 

Jeg var også skuffet på den tiden fordi hun ikke har en gang kondolert til meg, vår felles søster og min mor/hennes stemor da min bestemor gikk bort. Ikke noe, ikke en sms, en telefon, ikke ordnet de blomster til begravelsen selv, å nei, de kom heller ikke i begravelsen (vi bor 45 min unna hverandre). Ikke kunne hun og familien komme på bursdag til barnet mitt for noen uker siden heller. Ikke en pakke i posten engang.

 

Nå har jeg fått kreft (mest sannsynlig har de fått den bort) og min stefar har fortalt dette til henne og sagt at hun kunne ta kontakt. Ikke hørt noen ting.

 

Både jeg og min mor synes det er synd på min stefar for dette sliter veldig på han. At vi ikke har kontakt. Dette med kreften har jeg selvfølgelig ikke fortalt henne da det kjennes helt unaturlig for meg å dele noe mer med henne, åkke som hvor alvorlig det er. Uten å gå nærmere inn på det her så føler jeg meg faktisk lurt av henne på noen områder, feks der jeg ble rådet til å ikke kjøpe ett hus hvorpå hun og familien går henn å kjøper det huset jeg tenkte på (de skulle bruke det til utleie).

 

Men alt dette som HAR vært syns jeg er småtteri ovenfor det som er nå. At hun ikke engang tar kontakt nå som situasjonen er slik den er. Jeg er skikkelig skuffet over henne og kommer til å bryte all kontakt med henne. Jeg tenker som så at jeg ikke vil ofre en krone på gaver og besøk til de nå mer når det er så jævla simpelt. Evnt. bare kjøpe noe småtteri til ungene til jul/bursdag. For jeg vil jo heller ikke være dårligere enn henne, pluss at jeg ikke vil at det skal gå utover mine tantebarn at hun er slik.

 

Men de kommer ikke til å få noe fra meg nå mer, jeg har fått nok.

 

I fjor så blogget jeg også, mye pga mine kroniske barn og den brukte hun for å snappe opp hvordan det var med oss, da hadde vi litt kontakt å det kom fram at hun brukte bloggen min å mannen hennes sin facebook for å snoke.

 

Er virkelig ikke ut etter råd eller noe men føler for å slippe ut "dritten" en plass!

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal di jeg Høres bare helt fjernt ut at en av dine nærmeste kan være så lite klår i hodet til å bryte seg ut slik. å ang din situasjon med beksjed fra sin egen far om å ta kontakt å ikke en gang gidde å gjøre det sier sitt om henen. Blåst!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner dette er sårt for deg, jeg gjør det.

 

Men sitter igjen med noen tanker. For her virker det som om du føler at hun ikke gir av seg selv siden hun ikke deler like mye som deg. Husk vi alle er forskjellige. Jeg er en person som ikke deler mye av meg selv, bare til min aller nærmeste venninne. Har også en søster jeg står veldig nær og en mamma, men de får ikke vite like mye om de indre følelsene.

Syns det er litt feil at du blir sur for at hun ikke deler så mye av seg selv.

 

En annen ting jeg ser du er lei deg for er at hun aldri har bett om å hjelpe deg. Har du noen gang spurt om hjelp?

Noen har nok med sitt, og jeg tenker siden hun ikke er en som deler av seg selv til deg så kan det jo hende at akkurat i denne tiden så hadde hun det vanskelig selv, eller at hun rett og slett ikke er en person som er så glad i å stille opp for andre.

 

Det med at du har kreft er veldig synd, fint å høre at du kanskje er på bedringens vei. Dette må ha vært en tøff tid for deg. Skjønner veldig godt at du syns det er ekstra trist at hun ikke har ringt. Men her tenker jeg at kanskje hun føler seg litt utenfor siden du ikke har ringt henne selv. Kanskje hun syns det var ekkelt at du plutselig ikke snakker med henne lengre,. vil nok tro at hun har merket du har trekt deg unna henne. Og da er det naturlig at hun snoket på både facebook og bloggen din for hun var nok nyskjerrig på hvordan det gikk med deg. Dette ser jeg på et godt tegn, hun bryr seg fortsatt om deg. Men virker som om hun syns det er vanskelig å være den som åpner seg. Så da er det nok vanskelig for henne å ta den telefonen når hun har merket du har trekt deg unna.

 

Kanskje du skulle ringt henne, åpnet deg igjen, sagt du føler deg litt trist over å ikke ha hørt noe og at du savner henne.

[Pigalopp:-)]

Tror jeg ville spurt henne på en ok måte hvis jeg hadde vært deg : " Jeg lurer på om jeg har gjort noe galt mot deg, fordi jeg føler at du ikke vil ha kontakt og aner ikke hvorfor".

Det kan jo hende at du har gjort noe som hun har tatt skikkelig ille opp uten at du har den ringeste anelse om det...

Hvis hun svarer at det ikke er noe, så kan du jo spørre rett ut om hun ikke vil ha noe kontakt med deg?

Det er vel bedre å få det avklart enn å gå sånn og lure på hva som skjer?

[Anonym bruker]

kan det være at du rett og slett har delt for mye på grensen til sutring og at hun har blitt litt lei?

[Anonym bruker]

For å si det sånn da. Hun deler INGENTING av seg selv før hun Må. Når hun er gravid så går hun så langt at hun forteller det før vi får vite det på bygda! At de kjøper seg hus, forteller hun like før de flytter inn. Hun er bevist på å ikke dele noe av seg selv. Hun sa det rett ut til meg at hun måtte fortelle det å det, fordi hun ikke skulle få dårlig samvittighet da jeg hadde delt med henne noe av det samme. å dette med huset var skikkelig sleipt syns jeg. å rakke ned på huset om hvor dårlig det er osv og så går de der å kjøper huset selv.

 

Jeg har tidligere ringt henne, for en del år siden å sagt meningen min men det funker ikke. Vi har barn på samme alder, som gikk i samme klasse og det var vanskelig for mitt barn da hennes barn var så dominerende ovenfor han at han gikk i to år uten å kunne få seg venner fordi hennes barn truet med å få noen til å banke han. Barnet der var voldelig å psykisk dominerende. Vi prøvde å ta det opp med skolen (men det hjalp lite med en tafatt lærer). Så prøvde jeg å ta det opp med henne selv også, men hun skyvde alt i fra seg å nektet å snakke om det (hun trakk seg bare unna).

 

Ja jeg har faktisk spurt henne om hjelp. Da jeg fikk omgangsyka da minsten var baby. Hun kunne ikke komme innenfor dørene fordi hun kunne bli syk! Jeg satt der alene med to barn å null nettverk som kunne hjelpe meg. å da spør man kanskje ikke igjen.

 

Hun bryr seg ikke, når du skriver dette med bloggen og fb. Det var tidligere, før kreften. Bloggen var brukt til mye om det som skjedde i hverdagen vår, utenom dette med kronisk sykdom,(noe som hun forøvrig aldri har spurt om osv i forbindelse med sykehusopphold på ungene osv). Bloggingen dabbet av med tiden å hun mente at jeg måtte blogge mer så hun kunne følge med meg. Da bor vi 2 min unna hverandre med bil. Jeg har avlastet henne med å passe hennes barn, med overnatting osv. Mine har aldri ligget over til de (å ja de har plass).

 

Men det er jo ikke bare med meg. Hun har brytt all kontakt med HELE slekten sin på sin fars side. Nærmeste nabo av våre foreldre er hennes tante og onkel. Hun har ikke snakket med de siden en konfirmasjon for 5 år siden.

 

Min mor skyver hun bort og viser tydelig at hun ikke er likt. Min mor har vært stemoren hennes i 28 år.. (altså fra tre års alderen). Viser tydelig via gaver osv. Når min mor inviterer på middagselskap så kan de ikke komme, oftest så sier hun ikke ifra før like før middagen. Ungene deres får kun komme til besteforeldrene når det passer de (altså om de skal på selskap, fest, turer o.l). Det spiller ingen rolle om min mor er syk, operert, jobber..u name it.

 

En ting er om at hun har vansker med å åpne seg men hvorfor skyver hun vekk alle irundt seg da?

 

Er jo ikke så enkelt å fortelle å forklare alt over internett. Men slik det har stått på de siste 7 årene så er det virkelig trasig. Og det sårer meg over å se hvordan det er ovenfor min stefar.

 

å jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken på å ringe hun ang kreften engang, det var helt borte for meg. Nå er det jo ikke lenge siden jeg selv fikk vite det for å si det sånn og de dagene her har vært veldig vanskelig for meg. Mine mor å stefar har vært i nord norge og jeg har fått en diagnose hvor ingen kan fortelle meg noe da det er så sjelden type kreft. Jeg har vært helt ifra meg over dette, livredd om jeg kan si det slik. Men det vet jo selvfølgelig ikke hun.

 

Men å ha kontakt med henne, å snakke med henne når hun bare sitter der å tarimot informasjon å man ikke kan få høre noe fra henne hvordan hennes liver osv. Det blir bare feil. Skal man dra opp se å hør da å diskutere kjendiser eller hotell cæsar liksom? Det finnes jo mellomting mellom å dele intime detaljer fra livene sine mot ingen verdens ting.

 

Hi.

[Anonym bruker]

#5.

 

Mer tvilsomt. Ting har vært tøft, ja men jeg har virkelig ikke suttret ovenfor henne. Jeg kan ikke gå innpå hva som har skjedd gjennom årene osv. Men hun slipper hvertfall å høre mere "sutter" om det er det det har vært.

 

Når jeg sier dele av meg selv så mener jeg ikke alt negative som har skjedd. Det har ikke vært mye negative ting å hendelser i livet mitt men det har vært STORE ting som kanskje er naturlig å snakke om med sin søster (for det har hun jo vært for meg i hele livet).

 

Da tenker jeg at hun er lei av sutteret til alle de andre også da, vår fellese søster som bor her jeg bor, som hun ser en gang i året. Ungene hennes kjenner ikke tanten sin engang. Minste barnet aner ikke hva tanten heter.

 

Lei av sutteret på sin stemor å far også da? Hun skyver jo unna de også. å alt av tanter,onkler og søskenbarn.

 

Hi.

[Anonym bruker]

#4

 

Det er mulig det går an å gjøre men det er også blitt gjort tidligere. Ikke av meg men min mor. Det var ikke noe svar å få på det. Blir hun spurt direkte om sånne ting så pakker hun halen mellom bena å drar sin vei, eller er det via telefon så får hun det travelt å skal ringe tilbake men gjør det aldri, å kommer med forklaringer som at hun hadde glemt det.

 

Jeg kjenner at en grense er nåd, egentlig for en stund tilbake. Men jeg syns det er trist at det skal splittes slik når man er voksne mennesker.

 

En ting at hun putter meg i samme bås som resten av slekt/familien sin men hun kunne holdt ungene utenfor hvertfall. En liten opperksomhet til barnet mitt sin bursdag eller å komme en annen dag når det ikke passet den dagen de ble bedd?

 

Er ikke akkurat slik at hun ikke har fritid og ikke vet hvor vi bor.

 

Hi.

[Pigalopp:-)]

Høres ut som du er litt "stuck" i å være frustrert over henne. Du kan uansett ikke forandre henne. Du kan bare forandre deg selv.

Så kan du jo velge om du vil fortsette å bruke energi på frustrasjonen, eller gå videre. Med tanke på din situasjon og kreftsykdommen vil jeg anbefale det siste alternativet.

[Anonym bruker]

Det er en periode nå hvor jeg er frustrert. Men det er ikke pga forholdet mellom meg og henne men hvordan forholdet hennes til alle oss og henne som er så dårlig at det påvirker min stefarn. Min stefar er verdens beste far (har vært som far for meg siden jeg var bitte lita) og bestefar. Han gjør alt for barnebarna sine, og barna sine også. Jeg og mine barn har nok vært de som har stått henne "nærmest", om man kan kalle det det, fra hennes far side, å nå faller vi ifra henne også. Han er fullstendig klar over hvordan hun er og at hun bare skyver folk unna seg, hun gjør jo det mot han også ved å avvise hans kone å det så tydelig at man må være blind for å ikke se det. Hennes "dilemma" for min mor påvirker ungene deres så til de grader at de skyr henne. De gjør masse faanskap som å ødlegge eiendeler som hun er glad i. Sist for 6 mnd siden, der min stefar tar opp med henne hva barnet hadde gjort (barnet er ca 10 år å vet godt hva h#n har gjort), verken hun eller barnet tar kontakt med min mor for å be om unnskyldning for ødleggelsen.

 

Jeg tenker ikke så mye på dette, å derfor jeg ikke tenkte tanken på å ringe heller ang kreften. Helt til min stefar spurte om jeg hadde fortalt henne det, ble helt tatt på senga for jeg hadde ikke tenkt tanken en gang. Så på ett vis så har jeg jo gått vidre. Bare denne hendelsen her får ting til å blomstre opp litt akkurat nå for det er tydelig hardt for min stefar at kontakten er blitt slik. Nå er det kun han som står der fra hans side som har delvis kontakt med henne. Han prøver å prøver, stiller opp uten å få noe tilbake, hjelper til med alt det han kan uten å få noe tilbake for det, å både jeg og min mor har behandlet henne som vår biologiske søster/datter å nå er vi også ut av bildet for henne.

 

Vår felles søster er en del yngre enn oss og har fra hun var tennåring ikke hatt så mye kontakt med sin søster.

Hun sender henne aldri sms på bursdag, jul, eller som feks når vår (ikke hennes) bestemor døde (å ja, min bestemor brydde seg om henne og deres barn også).

 

HI

[Pigalopp:-)]

Skjønner at det er mye spørsmål i bildet, og håper dere får svar og oppklaring.

Jeg har opplevd noe lignende og tenker at jeg får bare være her når den personen evt. tar kontakt igjen. Det ligger sikkert noe bak som jeg ikke vet noe om, men jeg kan ikke gjøre noe med det så lenge denne personen ikke ønsker kontakt eller å fortelle hva det er.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Syns hun høres helt korka ut jeg da!

[valkyrien]

Hvorfor MÅ hun ha kontakt med familien hvis hun ikke vil?

 

Blir sÅ provosert over de som mener at man er pliktig Å ha kontakt med familie....

[Anonym bruker]

Da kan man være voksen å fortelle det da? Eller...

[Anonym bruker]

Til #13.

 

Man trenger vel ikke å sette opp ungene mot "mormor" å ha en så avvisende og barnselig holdning ovenfor de som det der da. Det er ikke akkurat slik at de kom inn i livet til faren hennes mens hun var ungdom,voksen. Men hun var ett lite barn på knappe 3 år da de ble innvolvert i livet hennes. Jeg lurer på hvorfor tanter og onkler på hennes mors side, pluss søsken er bra nok men de på faren sin side blir helt ekskludert. Vi (jeg min, søster og mor) blir ikke lenger såret, dette har pågått så lenge at vi har innfunnet oss med at kontakten får bli med å se henne en gang i året (julemiddag, å den kommer nok ikke jeg til å delta på mer for den siste var skikkelig ubehagelig). Men å se hvor såret hennes far blir er ikke noe godt. Det er jo ikke bare jeg som gir å gir av meg selv men hennes far også, han får ikke en døyt tilbake han heller, før hun Må fortelle eller gi tilbake.

 

Jeg blir flau på hennes vegne.

 

Tidlig i tennårene så var hun veldig VELDIG frekk. Klaget på alt hjemme hos min mor og stefar. Sengene var harde, bare en ostehøvel, ting står ikke i stil, skittent osv osv. Ble hun innvitert til middag så kunne hun bare komme om det var DEN maten hun ville ha (akkurat den bite gjelder nå også).

Det som var/er litt spesielt er jo at hjemme hos henne/de så ser det jo ut som en svinesti å så går hun rundt å klager på ting som faktisk ikke er reelt hjemme hos sin far. Barna kunne ikke ligge på gulvet da de var små for det var skittent (å da var det vasket til helgen liksom).

 

HI

[valkyrien]

Man kan ha mange grunner til å kutte kontakt med familie. Siden hun er en som ikke deler alt med alle, så kan det være mye du ikke vet. Det kan være vanskelig å være en reservert person i en setting hvor alle er veldig åpne/vil at alt skal deles.

 

Du sier selv at du er en babler, og da synes jeg ikke det er rart at hun ikke deler ting med deg.

 

Jeg har kuttet kontakten med hele morssiden av familien, uten at det er mange som vet grunnen til det...