Jeg er en taper av et menneske

[Anonym bruker]

Sånn kjenner jeg det ihvertfall, kort,feit,stygg taper som bare tar opp plass.

 

Jeg ble sammen med hva jeg trodde var en bra mann, nå er jeg alenemor til 2 på fulltid, da mannen tok en helomvending og ble både lat, uansvarlig og ikke minst voldelig.

Jeg sendte han på dør for å beskytte barna for snart 4 år siden og har vært alene siden.

Jeg har en enkel fagutdannelse som jeg ikke kan bruke på grunn av helseproblemer.

Annen jobb finner jeg ikke heller. Har altså ikke jobbet siden litt uti første graviditet det er over 5 år siden.

Så jeg er en av disse alenemødrene som alle ser ned på som går på nav.

Utvidet OS på grunn av mors helse.

Jeg kjemper med nav for å få lov å komme ut i tiltak om ikke annet, men når legen mener jeg ihvertfall ikke får jobbe mer en 25% så er det nesten umulig.

Jeg bor på landet og kan ikke flytte pga av et barn som har spesielle behov og alle sine resurrser her og om jeg flytter så vil det ta mnd vis å opprette dette et nytt sted så det blir sterkt frarådet.

Jeg har ingen venner lengre, alle tidligere venner er blitt bekjente med åra og uten mulighet for sosialt liv så blir det også umulig å bli kjent med nye.

Desutten blir det jo slik at skal jeg ungå å snakke om egen helse og barnet mitt så har jeg ikke annet. Føler jeg i disse åra rett og slett har blitt dum på alt som ikke har med barna å gjøre. Og jeg vil IKKE diskutere meg, barna og våre problemer med andre.

 

Når noen spør hva jeg driver med om dagen hva skal man svare liksom, jo jeg tar meg av barna også går jeg til behandling. for det jeg gjør hver dag er å prøve å komme gjennom. Jeg har timer hos DPS og timer til fysio og timer til smertebehandling, timer hos lege, møter med nav, møter med ppt, habliteringa, helsestasjonen, spesialister og alt mulig annet for det ene barnet mitt.

Når klokka er 8 og barna er i seng faller jeg om utstlitt 6 av 7 dager i uka.

 

Så et så enkelt spørsmål som hva jeg driver med blir super vanskelig å svare på. For jeg vet om jeg sier sannheten så er ikke sånn at den personen vil snakke med meg igjen.

Og kommer det fram at jeg ikke har jobb så er alltid spørsmålet hvordan klarer du deg økonomisk og samme hvor kort og forsiktig jeg svarer på det står personen igjen å tenker at jeg er en av disse snyltende..............

Ihvertfall er det slik det føles.

 

Jeg føler rett og slett at jeg ikke er en person lengre, jeg har ingen interesser lengre, jeg lever ikke jeg bare er.

Og det er vondt.

Så forsvant en dag til , en uke til , en mnd til, et år til og ingenting forandrer seg, bare barna blir større.

Behovene deres blir større og uvissheten om jeg vil klare å fylle de behovene de vil ha rett og slett.

 

Det eneste jeg føler meg som er verdens største taper, og hadde jeg ikke hatt ansvar for barna så hadde jeg ikke villet mer rett og slett da hadde jeg valgt å ikke ta opp plass her på jorden noe mer.

 

Det farlige, skummle er at jeg tar meg mer og mer i å tenke at barna sikkert hadde hatt det bedre uten meg, hos noen andre. Og jeg vet at denne tanken kommer av et ønske om å gi slipp. ikke på barna men på livet.

Det føles vanskelig når man egentlig i det største lever bare for å sikre at pappan ikke får ansvar for barna. Han tørr ikke prøve så lenge jeg finnes. men om jeg blir borte.......

[Bustehue]

Huffameg. Ikke noe godt å gå rundt å føle seg sånn. Det er veldig leit at enkelte utnytter systemet, slik at de som virkelig trenger det blir mistenkeliggjorte.

 

Finnes det ingen du kan snakke med om disse vanskene? Høres ut som du er deprimert og kanskje kunne hatt behov for terapi?

 

Bare se på alt du får til på tross av dine helseproblemer. Du tar deg av to barn, alene. Og ett av de har spesielle behov. Det er en vanvittig jobb i seg selv! Ikke rart du er sliten! Du er sterk som får dette til. Håper du kan, med hjelp fra fagfolk eller uten, klare etterhvert å se lysere på livet.

 

Klem..

[OssTre<3]

Leste gjennom inlegge ditt men må virkelig si jeg ikke vet hva jeg skal svare deg. Kanskje en grei psykolog kunne vært noe så du fikk pratet med noen om alt du tenker på? Om du forteller legen om dine tanker så vil du nok komme til med en gang pga barnas og din egen helse.

 

Og når det gjelder spm om hva du driver med. Det er ingen som forventer at du skal legge ut om alle dine plager første, andre eller tredje gang dere snakker sammen, det er heller ikke "normalt" begynn med å si at du er hjemmeværende, så kan du heller fortelle litt etterhvert:)

 

Det beste du kan gjøre er å være sterk psykisk selv, ikke gjem deg bort og føl synd på deg selv, det tiltrekker ingen. Det er lett og si, jeg vet det, men kanskje det hjelper deg ved å rette seg litt i ryggen, bruke 10 minutter ekstra forran speilet, spare litt og unne seg en tur til frisøren eller en ny bluse. Det som skal til for at du bare skal føle deg en smule bedre med deg selv, DET SYNS

 

Ellers vil jeg bare gi deg en varm klem og ønske deg lykke til. Du må noen ganger jobbe hardt for å få opp psyken, men det er verdt alt slitet og noen ganger så kan det være nøkkelen til så mye mer :-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver.Har det ganske bånn i bøtta selv også .jobber ikke og sliter med å ta meg av barna.Gjør ingen ting lenger.bare hviler og hviler når barna er i barnehage.Livet er fanske trist.Ikke har jeg venner heller.

[Anonym bruker]

Du er overhodet ingen taper!!! Livet ga deg noen utfordringer, og du bryr deg for mye om hva andre synes om deg!

Dersom du trenger å komme deg ut litt, og føle at du betyr noe for andre, hva med å jobbe litt som frivillig???

Vet jo ikke hvor du bor, men det er alltid muligheter! Hva med å ta kontakt med Røde kors, mulig kontaktperson for innvandrer familie eller en gammel enslig dame? Jobbe som frivillig på sykehjem og trille noen av de gamle i vårsola? Da har du mulighet til å få deg et nettverk, kontakter, og igjennom dette kanskje en deltidsjobb med tiden? Fretex butikk? Ting og tøy? Tilby litt hjelp noen timer i uka, du kommer deg ut, og glemmer deg selv for noen timer...

Stå på! Det er ALLTID noe positivt i tilværelsen! Er helt sikker på at barna dine er noen av dem??

Dersom du bodde i nærheten av mjøsa et sted : ) Så kunne vi ha vært støttekontakt for hverandre?!?!?! : )

Ha en glad dag!

Klem fra tre barns mamma som også har problemer med helsa...

[Anonym bruker]

takk for svar.

Jeg går til psykolog, Det er det DPS er.

Jeg skal begynne på medisin selv om jeg absolutt ikke ønsker det og er ekstremt skeptisk fordi jeg har hørt så mye om negative bivirkninger. Men jeg har nå bestemt å gi det et forsøk må bare få penger å hente de ut.

 

Nei jeg snakker ikke med andre om plager og problemer (annet en psykolog og lege da) jeg kommer heller aldri til å gjøre det. Problemet er at det er alt som er i livet mitt, jeg har på en måte blitt dum har ikke noe å samtale med folk om. Og jo jeg har prøvd å si jeg er hjemmeværende for øyeblikket eller arbeidsøkende men da blir det neste men du er jo ikke gift, og åja du går på nav da heller. Ja folk er faktisk såpass nedlatende her jeg bor desverre.

Jeg prøver å snakke med mennesker prøver å vinkle ting bort fra meg og over på dem. Men de merker jo fort at jeg ungår spørsmål om meg. Og om man ikke har noe å gi av seg selv går samtalen fort i strå.

Så de samtaler jeg har om dagen er i hovedsak med andre mammar i bhg om barna, eller været sånne helt greie overfladiske samtaler man har med bekjente.

For jeg snakker med folk i den grad altså.

 

å klippe håret og kjøpe et nytt klesplagg er sikkert et godt forslag men sånt har jeg overhode ikke økonomi til. Om det ikke er absolutt må ha så er det ikke aktuelt å bruke penger på det.

For etter husleie, strøm, lån ,bhg,telefon og utgifter til behandling,og medisin så må resten gå til mat og hva barna trenger.

Vi klarer oss (fordi vi er så heldige å bo i Norge) men å kjøpe noe for jeg har lyst på det, reise på ferie og alt annet slikt er det ikke penger til.

Noe man jo heller ikke kan forvente når man ikke selv jobber for penga.

Vil ikke at folk skal tro jeg er utakknemmelig for det jeg faktisk får av hjelp.

Men skulle så gjerne vært i jobb, tjent mine egene penger, i det minste ha sosial omgang med andre på jobb.

Og slippe å føle at man var en byrde for samfunnet og ikke noe verdt.

 

Og jeg skjønner jo selvsagt at vanskligheter for å få venner kommer mye av netopp det at jeg føler at jeg ikke har noe verdi som menneske lengre.

Men det blir en rundans, jo mer som en taper man føler seg jo vanskligere er det å kunne finne kjæreste og venner og jo mer ensom føler man seg. Og jo mer ensom man føler seg jo mer føler man seg som en taper.

Jeg kjemper en kamp med alt hver dag og jeg er redd for at jeg ikke skal klare å kjempe i lengden. Det er å kjempe en kamp jeg ikke har lyst å vinne fordi jeg vet jeg Må vinne den.

 

Takk for dere som tok dere tid til å lese og svare.

Føler meg dum som skrev her til å begynne med, det gjør jo ingen nytte til eller fra å klage. jeg vet ikke lengre

[Anonym bruker]

Vet du, jeg synes du høres ut som en smart, oppegående,ressurssterk jente.

Selv om livet ikke har blitt det du håpet, er det ikke for sent!!!

Er det noe som helst du kan gjøre ift jobb? Om det så er, søk NAV om støtte til utdannelse, evt nettbasert.....kom deg inn på en annen retning. Søk barnevernet eller kommunen om avlastning så du kan komme deg ut litt!! Begynne på et kurs e.l?

Ang økonomi, har du grunn/hjelpestønad fra NAV?? Hvis ikke, SøK!!!

Let etter en livsledsager som kunne gjort livet lysere for dere!

 

Bare noen forslag, vet ikke nok om deg til å vite om noen av de er relevante:)

Men vil gi deg en klem og lykke til på veien..... )

 

Hilsen ei som også har hatt tunge perioder i livet.

[Gjest Heartbroken]

Jeg får helt vondt av deg når jeg leser det du skriver. Det kan ikke være lett å finne de positive tingene i livet når man føler seg på bånn.

 

Men jeg får hvertfall inntrykk av at du er en ressurssterk og klok dame, men at du ikke klarer å se hvilke ressurser du sitter inne med. Selv om du ikke får input gjennom et arbeid, betyr ikke det at du er dum! Om du følger med i lokalavisen og på nyhetene, finner man ofte ting man kan snakke om der.

 

Du tar deg av to barn helt alene, tilogmed et barn med ekstra behov, og dette gjør du selv om du sliter med helsen. Det er ikke et aller verst dagsverk bare det!

 

Jeg skjønner at lista for å komme i kontakt med andre mennesker blir høyere og høyere jo lengre tid du er borte fra det sosiale samspillet, men vet du om det finnes en lokal Mental Helse i nærheten av der du bor? Her jeg bor vet jeg at det er en svært aktiv forening hvor all slags mennesker treffes, både de som sliter psykisk og de som bare trenger et sosialt samlingssted. Der blir man møtt med åpne armer og åpent sinn, de har plass til alle.

 

Kanskje dere har en Frivillighetssentral e.l. der du bor? Da kan du kanskje hjelpe eldre med å handle, lese avisen eller følge til lege/tannlege. Dette er ulønnet arbeid, men du kan gjøre bare akkurat så mye som du makter, og så kommer du deg ut et par ganger i uken.

 

Jeg håper det går bedre med deg snart, og at du innser hvor mye du har å bidra med!

[Anonym bruker]

Du sier at andre ser på deg som en snylter og at du gjerne skulle vært i jobb; jeg skjønner hva du mener, men du er faktisk i jobb! Du tar deg av to barn helt alene, og ett av dem har til og med spesielle behov. Jeg har stor respekt for deg og skulle ønske at du kunne se hvor verdifull jobben (!) du gjør er!

 

Jeg er i permisjon med mitt ene barn, jeg er ikke fysisk syk men har slitt likevel. Du er nok en sterkere person enn meg!

 

Jeg tror du er for langt nede til at noe av det jeg sier egentlig har noen betydning, men bruk DPS for alt det er verdt! Vær ærlig med dem, psykolog hjelper ingenting om man ikke forteller om tankene sine. Samme hvor vonde og fæle de er, de har hørt dem før!

 

Dersom det er mulig; bruk noen av tipsene til de over her om frivillig arbeid, det er så avgjørende for psyken å komme seg ut litt!

[Anonym bruker]

En taper setter ikke barna først! Tapere søker ikke den hjelpen og støtten de trenger og har krav på, de ser ikke sine egne svake sider og gjør det de kan for å bygge dem opp.

 

Du er ingen taper, og det vil du aldri bli, du er rett og slett for ressurssterk!

[#Ariadne#]

Jeg syntes du høres ut som en reflektert og smart dame!

Vil bare ønske deg lykke til, det er lys i enden av tunnelen.

 

Og bor du i nærheten av meg, tar jeg gjerne en kaffekopp med deg!

Trenger du noen å lufte tankene dine med, skriv en pm til meg :-)

[Anonym bruker]

Takk alle sammen

 

HI

[Gjest SHOC]

Bor du i nærheten av meg, vil jeg gjerne være venninnen din. Send meg gjerne en PM.

Er ikke vanskelig og bli kjent med, egentlig er jeg vel ganske snill og grei.

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri dømt deg om du hadde fortalt om deg selv, og det du opplever/gjør til daglig. Du virker som en super dame som har mye i topplokket!

Er trist at man skal gå rundt og føle det slik du gjør!! Håper det snur seg litt for deg!

[Virginia.]

En god klem til deg HI .

[Anonym bruker]

Om det er noen trøst så er jeg også det.

[Mrs Smith]

Du høres slettes ikke ut som en taper. Derimot så virker du som en oppegående, reflektert og god person ! Tenk deg du tar deg av to barn alene ! Det i seg selv gjør deg til en heltinne i min øyne. Det har stoppet litt opp på Jobbfronten, helsa di er ikke så god, men jeg er sikker på at det finnes noe du kan gjøre etterhvert ? Kan du gå til psykolog, coats, få avlastning med barna, bruk apparatet rundt deg. Klem og lykke til..

[Virginia.]

Synes du er tøff HI. Hold ut, bedre dager kommer din vei også

[Anonym bruker]

Du kan være nesten helt hundre prosent sikker på at barna dine ikke vil får det bedre uten deg.

Fakta er at de SANNSYNLIGVIS vil bli delt i to ulike fosterhjem, en eller begge kommer sannsynligvis til å ha hyppige fosterhjemsbytter, og mulig institusjonsplass til de er over 20 år.

 

Barna dine har det helt klart best hos deg, og jeg mente ikke at de har det best hos deg, fordi det offentlige barnevernet og tilbudet der suger. Jeg mener virkelig at barn har det best sammen med mammaen sin. Og for dine barn er det DEG!

 

Fortsett slik du har det, og søk eventuell uførepensjon om du ikke kommer deg i jobb. Attføring vil jo sikre litt økonomi, det må man ha først, og så kjenner du nok til sosialkontoret. Stå på, barna dine er enda små, du er sannsynligvis enda ung.

 

Jobb hardt for å komme deg, om du ikke blir høy, så kan du bli sunn. Det er viktig å prioritere helse om man er alene med omsorgen for barn. Man er da ekstra sårbar. Dette fikser du!

[Anonym bruker]

Du er absolutt ingen taper, men skjønner godt at du må være dødssliten og sliter med selvfølelsen.

Du lever jo bare for barna dine akkurat nå høres det ut som.... Du må huske at alt er midlertidig, og ting forandrer seg - også barna blir større og mindre avhengig av deg etterhvert.

Det er klart at når alt du gjør er for barna, så får du heller ikke gjort noe av det som gir DEG energi.

Vanskelig situasjon, som gjør at du nok er kommet inn i en ond sirkel. Tror ikke at folk dømmer deg slik du tror selv, men ikke legg frem det du gjør på en negativ måte.

Hvis du tenker på alt det du faktisk gjør, som noe positivt og omtaler det positivt så kanskje du selv ser hvor stor verdi det faktisk har! Det har utrolig mye å si for barna at du står på slik du gjør!

Men, samtidig må du begynne å tenke litt på deg selv.

Kanskje du bor ved en videregående skole som har frisørfag? Du kan sende en mail eller ringe og snakke med læreren, så får du kanskje en real makeover gratis? Det er ingen skam å fortelle at økonomien ikke tillater det på en vanlig salong.

 

Vil sterkt anbefale at du prøver å komme inn på et ARR-kurs (arbeidsrettet rehabilitering) gjennom NAV. MAS på dem om det! NAV kan ofte tilby mye, men da må du noen ganger vite hva du skal be om. Fortell dem om situasjonen din.

Det er aldri ønskelig at noen skal falle helt ut av arbeidslivet, og si at du trenger hjelp Nå for å se hva slags muligheter og ressurser du har.

[Anonym bruker]

Du er da slett ikke en taper, du er motsatt. En helt!

Du tar vare på de som trenger deg mest, nemelig barna dine!

Hadde du vært en taper så hadde du ikke brydd deg om barna dine, gitt opp alt og handlet deretter.

 

Du er bare deprimert kjære deg, og jeg det kan jeg forstå. Har ingen gode råd til deg, men ta vare på deg selv og barna dine på best mulig måte, prøv å finne små lysglimt i hverdagen, og tenk hvor heldig barna er som faktisk har DEG, når de ikke har en far som er tilstede i livet dems.

 

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

#20 her igjen :-)

Ville du syns det hadde vært ok å fått kontakt med noen fra forumet her? Hvis du sier hvilken kant av landet du bor på så er det sikkert flere som ønsker venner...

Selv bor jeg i midt-Norge :-)

[Anonym bruker]

Kjære HI. Du er på ingen måte noen taper. Ser dog at du har møtt en del utfordringer i livet ditt. Stå på overfor NAV, be om kurs eller andre tiltak de kan tilby. Kanskje du kunne ta et kur i regi av friundervisningen eller noe sånt? Da får du litt påfyll til deg selv og får noe å prate om.

Ellers så tror jeg ikke at andre tenker negativt om deg, alle har vi ting som gjerne kunne vært anderledes i livet. Selv de som virker mest "vellykket" har ting de sliter med.

God klem!

[Soleie m/3 gull :)]

Uff jeg får helt vondt når jeg leser det du skriver Men som de andre over her skriver, Du har faktisk en jobb. Du tar deg av 2 Barn alene i tillegg til alt du sliter med selv. Hvor bor du? Kanskje jeg kan hjelpe deg med noe? Bare send meg en PM

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si takk igjen, det er godt med gode ord. det er veldig hyggelig at flere tilbyr seg kontakt. Det er bare at jeg syntes det er veldig vanskelig å la andre mennesker vite så mye om meg og det faktum at jeg sliter, en ting å tørre å skrive det når man er anonym men om jeg tar kontakt må jeg ut med hvem jeg er.

 

Ordene varmer iallefall,

Jeg kan ikke kjøre desverre og derfor er det lite jeg kan gjøre i forhold til frivillig arbeid og hjelpe andre. Men jeg driver å styrer med nav for å få de til å få meg ut i tiltak en dag eller to i uka om mulig. Jeg har skjønt på min kontakt person der at de har flere ting som kan prøves men det virker som det ofte blir med snakk. Selv om jeg presser på så er ho litt usikker på om jeg ikke vil ha det best med å bare forholde meg til det med barna og å bli frisk for det er mye. Mens jeg prøver å få fram at jeg faktisk trenger noe å forholde meg til utenfor det å være syk og ha et syk barn. Jeg bryr meg lite om hva det er bare det er noe.

Jeg trenger å føle at jeg faktisk gjør noe at jeg klarer noe.

 

Idag skal jeg hente ut antidepresive, har ikke lyst er så skeptisk men jeg ser jeg ikke har noe annet valg en å teste de ut nå.

Fikk resepten sist uke men har gått litt fram og tilbake med meg selv om jeg virkelig skal ta sjangsen på å ta de. Da en del medisiner gjør meg veldig syk. (ppiller, antibiotika og mer.)

Men jeg får ta sjangsen og håpe at det ikke gir for store bivirkninger på meg og at det hjelper.

 

HI