Jeg er så lei meg..har ingen venninner igjen.

[Anonym bruker]

Jeg ser på fb at de finner på ting sammen hele tiden, men jeg er aldri bedt. Det som er så rart er at de sier at de savner meg og at de vil gjerne gjøre noe med meg. Men jeg er alltid utelatt.

Jeg har virkelig forsøkt å spørre de, men nå har jeg gitt opp. De gangene jeg har spurt så skal vi liksom finne en dag, men det gjør vi ikke.

 

Var syk (og veldig usosial) i en lang periode, men jeg trodde at et ekte vennskap ville holde gjennom sykdommen. Tydeligvis ikke.

 

Skjønner ikke hvorfor de gir uttrykk for at de vil finne på noe med meg når de helt tydelig ikke vil?

 

Har lyst til å slette meg fra hele fb sånn at jeg ikke ser alt de finner på sammen, men det kan jeg jo heller ikke gjøre for da er det vel ingen som kommer til å huske meg.

 

 

Ser at jeg syter veldig her, men jeg mener det. Jeg er skikkelig skikkelig lei meg.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal svare på innlegget ditt, ble litt trist av å lese det Men sender deg en god klem

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om dette er sammenlignbart med din historie, men en av mine venninner var langt nede i en lengre periode, vi kan vel si at hun var syk. Alle venninnene stilte opp for henne, men hun avviste og var asosial. Det ble til slutt slitsomt å ta kontakt med henne, for vi visste at hun egentlig ikke ønsket å snakke med noen.

 

Nå er hun bedre, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg savner henne, det sier jeg til henne også, men hun viser ingen interesse selv for å finne på ting, så i vår gjeng blir det også ofte slik at noen av oss andre gjør ting sammen uten henne.

Vi har fått så mange avslag at vi regner med at hun selv kan si fra når hun er klar for å være med igjen.

 

Har du sagt til dem at de må si fra når noe skjer, for nå er du klar igjen?

 

Ingenting ville gledet meg mer enn å få den beskjeden fra min venninne!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om dette er sammenlignbart med din historie, men en av mine venninner var langt nede i en lengre periode, vi kan vel si at hun var syk. Alle venninnene stilte opp for henne, men hun avviste og var asosial. Det ble til slutt slitsomt å ta kontakt med henne, for vi visste at hun egentlig ikke ønsket å snakke med noen.

 

Nå er hun bedre, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg savner henne, det sier jeg til henne også, men hun viser ingen interesse selv for å finne på ting, så i vår gjeng blir det også ofte slik at noen av oss andre gjør ting sammen uten henne.

Vi har fått så mange avslag at vi regner med at hun selv kan si fra når hun er klar for å være med igjen.

 

Har du sagt til dem at de må si fra når noe skjer, for nå er du klar igjen?

 

Ingenting ville gledet meg mer enn å få den beskjeden fra min venninne!

 

Ja, høres nesten ut som min historie det der:) Bortsett fra at jeg har virkelig sagt i fra at jeg har lyst til å finne på noe. Opptil flere ganger. Jeg har spurt om vi kan gå på cafe, sagt at jeg er kjempeklar for litt vin på en bar. Jeg har spurt om vi kan ta lunsj osv osv.

Jeg har sagt at de må bare finne en dag som passer (de jobber, jeg er sykemeldt), jeg kommer og vil veldig gjerne!!

[moota m storebror&lillebror]

Spør mer direkte. Spør om det passer at du kommer bort tirsdag eller onsdag neste uke f.eks.

[Anonym bruker]

Spør mer direkte. Spør om det passer at du kommer bort tirsdag eller onsdag neste uke f.eks.

 

Uff, det tør jeg ikke:) Er så redd for avslaget. Men nå er det gått så langt at det ikke er naturlig lenger om du skjønner? Nå blir det bare dumt og jeg hadde følt at jeg presset meg på.

[Anonym bruker]

Inviterer du eller sitter du bare på gjerdet å venter på at de andre skal finne på noe morsomt for så å invitere deg med?

[Anonym bruker]

Inviterer du eller sitter du bare på gjerdet å venter på at de andre skal finne på noe morsomt for så å invitere deg med?

 

Jeg har spurt om de vil komme hjem til meg og jeg har spurt om vi skal møtes andre steder. Jeg har ikke kommet med noen konkret dato, men heller sagt at de må si i fra når de kan. Jeg har fri hele tiden, de jobber skift så de må alltid sjekke kalenderen før de kan avtale noe. Også kommer de aldri tilbake til meg.

Jeg kunne muligens ha purret, men jeg vil jo ikke mase.

[moota m storebror&lillebror]

Men tror du at de skal avslå? Kanskje du må bite tennene sammen og bare spør. De sier vel ikke nei om dere er venner!?

 

Jeg har også en venninne som jeg ikke er med lenger. Vi var bestevenninner før. Gjorde alt sammen og var sammen ofte og inkluderte hverandre i alt. Men nå er vi bare bekjente. Jeg har prøvd å få kontakt igjen, og hun kommer gjerne på besøk og jeg kan komme der og vi kan gå på kino, men jeg må komme på det og hun inviterer ikke meg bort. Så jeg har tatt hintet, selv om jeg synes det er dumt og savner henne

[Anonym bruker]

Så leit å høre.. Jeg har heller ikke mange venninner igjen, men jeg mistet dem under graviditeten. Jeg har et par venninner igjen, og dette var de venninnene jeg visste jeg kunne regne med. Orker ikke fortelle hele historien, men når jeg knapt fikk gratulasjoner av dem når sønnen ble født.. Jeg synes ikke de er verdt det, og har selv valgt å ikke ta kontakt med dem, de har heller ikke gjort det. Jeg har heller funnet meg noen nye venninner, truffet andre med barn (de gamle venninnene har ikke), kjempetrivelig!

Vet ikke om jeg kan hjelpe deg, men hva med å ta sjansen som ei over her sa, spør dem direkte. Lunsj kl. 11, et glass vin fredagskvelden e.l. Får du avslag, da hadde ikke jeg engasjert meg mer i dem.

Ta kontakt med andre gamle/glemte venner, eller stifte nye bekjentskaper? Det er ikke alltid enkelt, jeg vet, men kanskje du kjenner noen med barn på samme alder? Eller stifte nye bekjentskaper på treningsstudioet hvis du er medlem..?

Hvis du ikke synes det er naturlig å være med i "gjengen" lenger, kan det jo hende du kjenner noen bedre enn andre i gjengen, og ta kontakt med ei av dem istedet?

Kanskje du har en samboer som har venner med kjærester du kan bli kjent med? Inviter på en spillkveld som vennepar?

Var noen forslag, håper det ordner seg for deg!

Håper du får ei fin helg

[ariel78]

Hvis du skal gjenoppta kontakten tror jeg du bare må foreslå konkrete tidspunkter og invitere de eller foreslå ting.

Når man har barn og jobb går ukene veldig fort. Har flere jeg har lyst til være mer sammen med, men ukene bare flyr og det blir fort til at det går i glemmeboka selv om det er folk jeg gjerne vil være mer sammen med.

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Kunne virkelig vært meg som skrev det innlegget du skrev.

 

Jeg ser at folk finner på ting sammen. Jeg er ei nøytral grei vanlig jente, men blir ofte glemt.

Gamle gjengen fester sammen, drar på turer sammen osv, nesten litt i skjul også.

 

Siste håp var barselgruppa. Der har tre meldt seg litt ut, pga jobb osv, men de tre siste, altså meg og to til har vært ivrige, og nå finner de to andre på ting, uten meg. Ble utrolig lei meg. Jeg tok tak i det, jeg kommenterte det på fb at de kunne godt komme til oss å leke å spise middag en dag også. JAAA de stod på døra dagen etter. Koselig da. Jeg stod på å ordnet som bare det.

MEN blir jeg bedt til de? Nei, de ber hverandre, men jeg blir ikke bedt. Men de kommer gjerne hit hvis de blir bedt.

Hvis jeg sier til hun som leker min bestevenninne at jeg har pizza til middag, kommer hun. Jeg blir ALDRI invitert på middag, kaffe, eller skravling. Aldri. De vet jeg "lett" kan få bvakt også.

 

Føler meg venneløs. Pluss at jeg er alenemamma da.

Ingen vil ha meg som venn?

Jeg kan helt ærlig si at jeg er en helt vanlig jente, helt vanlig utseende, og normal kropp, velskapt barn på 1 år.

 

 

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør feil.

Jeg er midt på treet, og en kul og grei jente...............som alltid blir glemt :-( Så da er jeg kanskje ikke så kul alikevel da.

 

 

Nesten litt lyst til å signere med nick jeg.

[Anonym bruker]

Høres ut som om du beskriver min situasjon.

 

Selv er jeg en som inviterer og spør om vi skal finne på noe, de sier de savner meg men har aldri tid mens på facebook er de høyt og lavt og med alle andre. Da går det litt over i irritasjon fra min side, for jeg føler at de faktisk ikke vil være med meg. Nå har jeg rett og slett gitt opp etter en lang tid prøving med å opprettholde kontakten.

 

Nå er jeg med i en gruppe som treffes så ofte det lar seg gjøre som skal føde i år, og håper jo på at det skal fortsette med treff etter alle har født, men det er jo ikke det samme som skikkelige venninner.

[salt_fisk]

Jeg har så lyst til å gi alle en klem!

 

Selv er jeg i samme situasjon, og har rett og slett gitt opp. Er og med i en gruppe som skal føde i år med treff så ofte det lar seg gjøre, men som du 13# skriver, det er jo ikke helt det samme som venninner man finner på ting med på fritiden.

 

Har en mann som ikke er så sosial av seg annet en pubrunder med arbeidsgjengen så ikke mange venner å hente inn der akkurat, jeg har meldt meg på kurser for å bli kjent med folk, og prøvd en del andre ting. Men nytter ikke. Har endt opp med at jeg en av dem som sitter på baken og er misunnelig på min mormor som fortsatt har venninnegjengen sin med kortspill og middager flere ganger i mnd, og som har holdt samme like lenge som jeg er gammel!

 

Selv er jeg en ålreit jente,forteller aldri om min fortid til nye mennesker eller bekjente - nettopp fordi de vennene jeg hadde snudde ryggen til meg, jeg er sporty og med på det alle meste og er livlig. Og jeg blir like knust hver gang jeg er innom facebook.

 

Tror faktisk jeg skal signere med nick.

[Anonym bruker]

Vi er mange i den situasjonen tror jeg...

Er vel ingen jeg har mistet sånn sett, men er en jente jeg ble kjent med for noen år siden..veldig grei, i begynnelsen spurte hun meg også om vi skulle finne på ting (gikk begge veier), men etter en stund var det var jeg som tok initativet..og 2 ganger passet det heller ikke for henne, så da trakk jeg meg faktisk litt bort..gidder ikke være med folk som ikke vil være med meg.

Men har alltid lurt på hva det er som gjør det..og hun er alltid slik når vi treffes: "åå lenge siden nå, må finne på noe snart"..neste gang hun sier det så kommer jeg til å si..ja værsegod, ta kontakt du:P

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hmm, på tide med en ny treff-tråd? Det var jo ganske mange i samme båt sist gang, selv om det bare var i Fredrikstad det ble treff...og vi fikk aldri höre hvordan det gikk med dem..skal etterlyse dem i en ny tråd ;-) Hvor bor dere andre da?

[salt_fisk]

Hører til i Bergen :-)

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Hører til i Bergen :-)

 

Jeg startet en treff tråd på Dib-treff Bergen, men det var kun jeg og en annen også tenkte vi å vente litt og se om det kom flere, men det gjorde det ikke. Vi kunne jo laget en gruppe på facebook også?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen og ser nå at det tydeligvis ikke er helt uvanlig at man på en måte "fryses" ut. For meg skjedde dette før man ble så aktiv på fb og det er jeg veldig glad for - pga. det så har jeg ikke den gamle jentegjengen som venner og slipper å forholde meg til de. Jeg bestemte meg for å kutte kontakten helt da det etter hvert ble som å være fjorten år igjen, når de andre inviterte alle på fest for så å sitte å fortelle etterpå hvor morsomt det var, men fikk bare ikke invitert alle. For så å oppdage at de andre faktisk visste om dette og unngikk å svare når jeg spurte om det skjedde noe til helgen... det er vondt der og da, men jeg fant ut at de var virkelig ikke verdt å holde kontakt med - gidder ikke å forholde meg til personer som viser at de ikke vil ha kontakt og antageligvis heller ikke liker meg. Jeg anser meg selv om helt normal og har mange venner. Bare nå så har jeg de spredt. Det er naboer, det er kollegaer, gamle kollegaer, venner gjennom samboeren osv. Jeg føler meg mye tryggere på meg selv som venn nå og er veldig glad jeg "ble kvitt" den gamle gjengen som jeg har hørt etterpå faktisk har skviset ut ei til... makan til fjortiser skal man vel lete lenge etter. Jeg har flyttet mye og har lært at man får faktisk nye venner, men det tar bare litt tid.

 

Lykke til med hva du enn går for - for mange er faktisk ikke de beste vennene de gamle fra skoletiden, det er nye bekjentskaper man møter på veien som ender opp med å bli de beste og kanskje mest langvarige vennene dine

 

Stor klem til deg!