mest behagelig å være deperimert

[Anonym bruker]

Høres sikkert veldig rart ut for mange men tror jeg synes det er mest behagelig å være deprimert enn lykkelig.

 

Alt ligger til rette for meg nå, jeg har alt jeg noen gang har drømt om men klarer ikke finne roen.

 

Tror jeg tenker sånn at når ting ikke går som det skal og jeg er langt nede så kan det som regel bare gå en vei og det er oppover. (derfor er det mest komfortabelt)

 

Når jeg er lykkelig (som jeg egentlig burde være nå) så blir det omvendt da føler jeg at det bare kan gå nedover.

 

Er livredd for å miste det jeg har nå og tror jeg styrer meg selv til å være deprimert så ikke nedturen blir så lang.. vet ikke. Hvordan skal jeg klare å bryte ut av dette vonde mønsteret og sette pris på det jeg har og bare være lykkelig?

 

Flere som har det som meg?

[n74]

Jeg tror du ER deprimert nå, og at det føles verre når du ikke kan finne noe negativt å skylde på. Er du redd for lykkefølelsen så er det i seg selv et tegn på depresjon.

 

Har du noen gang fått proff hjelp til å håndtere dette? Hvis ikke foreslår jeg at du tar kontakt med fastlegen din, forteller hvordan det er og så kan dere sammen finne hva slags hjelp som passer deg best. Håper du Etterhvert finner roen til å nyte livet:-)

 

Hilsen en som har mange depressive perioder i livet.

[Anonym bruker]

Nei, ikke fått hjelp for depresjon. Jeg er gravid og redd for at om jeg kontakter lege for psykiske problemer vil jeg kanskje få problemer med barnevernet. (vet jeg kommer til å bli en god mor og jeg elsker barnet i magen allerede ) hørt noen skrekkhistorier om dette tidligere, at så fort det er snakk om noe psykisk vil alle være veldig på vakt og betvile mine evner som mor... trenger ikke dette problemet i tillegg..

 

hi

[salt_fisk]

Hi, ta kontakt med lege og fortell om problemene dine. Jeg var livredd for å fortelle min behandler om at jeg var gravid (hadde og bare hørt skrekkhistorier), men da jeg turte fikk jeg ikke annet enn masse støtte! Sliter selv hardt psykisk (bipolartype2 og borderline), og får god oppfølging, og masse støtte!

 

Var og redd for at de skulle betvile mine evner som mor, men la en lege eller behandler bli kjent med HVEM DU ER, så skal du se det går rette veien for deg.

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Tro meg, barnevernet kommer ikke løpende bare fordi du starter hos psykolog når du er gravid Startet selv hos psykolog når jeg var 3,5 mnd på vei med første barnet, slet med deprisjoner før jeg ble gravid, men tok det som en "fille ting" og gjorde ikke mer med det, men når jeg plutserlig ventet barn, så endret det seg, man vil jo det beste for barnet, og det kan da ikke være fint å vokse opp med en depresiv mor. Så der satt jeg da, første møtet med psykolog, og livredd for det samme som deg, at barnevernet ville blande seg inn før jeg rakk å komme i 4 mnd.

Tok opp dette med psykologen først, før jeg aktet å si noe som helst, men hun beroliget meg, hun fortalte at barnevernet kommer ikke inn i bildet, så lenge psykologen ikke finner noen grunn til å gi dem en beskymrings melding, og om hun skulle ende opp med å gjøre dette, måtte det være et høyt nok grunnlag for å gjøre det. (redsel for at den vordene moren ikke vil klare livet som mor ol) Når de ble kontaktet, kom de ikke for å ta barnet, de kom for å være en støtte for en nybakt mor, gi veiledning, råd og en morsomsorg, de kunne hjelpe moren med å finne gode løsninger, som avlastning om det trengs ol, det skal vist mye til for at barnevernet fratar deg barnet.

Ei venninne av meg fikk barnevernet "på døra" 3 uker etter fødselen, det kom en hyggelig dame til henne, som pratet med henne om den første tiden, hva hun fant vanskerlig ol, hun fikk etter noen samtaler tilbud om avlastning en gang i uka, og hun fikk også komme inn på kursing i forhold til bra stell av barnet (da hun følte seg konstant usikker på om hun gjorde det riktige) Etter 6 mnd tett samarbeid med barnevernet, ønsket de henne lykke til, og sa hun nå var mer enn klar for tiden som kom henne i møte (da var hun akuratt blitt gravid med nr 2, noe barnevernet fikk vite med det samme).

Jeg fikk ikke barnevernet "etter meg" fordi jeg gikk hos psykologen, og venninna mi som gjorde det, sitter stor fornøyd med to nyderlige barn nå

[Anonym bruker]

takk for svar. skal vurdere det om det ikke bedrer seg

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg ble skikkelig deprimert under svangerskapet med barn nr to. En dag holdt jeg ikke ut mer og tok motet til meg og ringte hs. Helsesøster var ikke inne og jeg måtte legge igjen beskjed om hva det gjaldt. Jeg visste jeg bare måtte hoppe i det og sa jeg trodde jeg var deprimert. Etterpå hadde jeg en blandet følelse av skrekk og glede. Hs ringte tilbake etter en halvtimes tid og hadde alt klart for meg. Jeg fikk kjemperaskt tid hos en jordmor som også var utdannet innen psykiatri. Der gikk jeg hver 2.uke. For meg var det helt toppen og jeg er så glad jeg ringte. Barnevernet etc ble aldri nevnt. Syns virkelig du burde be om hjelp med dette.

[n74]

Barnevernet kommer ikke pga en mor som er deperimert, ikke bruk det som unnskyldning for å kontakte hjelp.

 

Jeg tror deg 100 prosent når du sier at du elsker barnet i magen, og jeg tror du helt fint kan ta vare på det.

 

Men det er viktig å ha balanse i livet, sånn at du ikke bruker opp all energi på å ta vare på barnet, så sitter du ikke igjen med noe overskudd til deg selv. Da vil du sakte med sikkert miste alt overskudd.

 

Det er ikke sikkert du skal gå til psykolog heller, kanskje holder det med fastlegen, eller som noen andre har svart, den hjelpen du kan få på helsestasjonen. Det viktige er at du snakker med noen:-)