foreldra til samboern min er skikkelig drittsekker mot han, har dere synspunkter?

[Anonym bruker]

Samboern min har 3 barn totalt. Pga jobb,skole,barnehage så har han ikke så mye tid med ungene desverre. Men den lille tiden han har med dem mens de faktisk er våkne, den vil han selvfølgelig bruke med ungene sine. Det er vel forståelig?

vel, så ringer mora hans da, og blir sur, fornermet og begynner å grine fordi han heller vil leke med barna sine der og da enn å prate i tlf, og han sier at de kan prates senere. For noe tull, svarer mora da, og legger på. Like etterpå ringer faren hans og krever at samboern min skal ringe opp sin mor igjen og si unnskyld, og at når mora ringer, så har han bare å svare. Alt samboern min gjør,sier, ikke gjør og ikke sier, er og har alltid vært galt i foreldrene hans sine øyne. De kjefter på han for alt, psyker han ned. De har aldri støttet han i noen av hans valg. Men de påstår at de har støttet han hele tiden fordi de har hjulpet økonomisk. Nå har dette pågått i snart 40 år, og nå i dag begynte samboern min å gråte, fordi han er så fortvilet. Hva gjør man med dette da? Lyst til å reise dit jeg, og si akkurat hva jeg mener, men den mora er så selvmedlidende,eiesyk og skal alltid ha vilja si, at ho hadde vel fått hjerteinfarkt hadde jeg gjort det. Det er tilogmed galt at vi prøver å lære barna normal folkeskikk som takk,unnskyld,kan jeg få o.l. Da driver vi diktatur! Jeg er så lei de folka nå, og lei av å se samboern min så lei seg, jeg støtter han fullt ut. Men vil gjerne høre hva dere syns?

[Anonym bruker]

Samboern min har 3 barn totalt. Pga jobb,skole,barnehage så har han ikke så mye tid med ungene desverre. Men den lille tiden han har med dem mens de faktisk er våkne, den vil han selvfølgelig bruke med ungene sine. Det er vel forståelig?

vel, så ringer mora hans da, og blir sur, fornermet og begynner å grine fordi han heller vil leke med barna sine der og da enn å prate i tlf, og han sier at de kan prates senere. For noe tull, svarer mora da, og legger på. Like etterpå ringer faren hans og krever at samboern min skal ringe opp sin mor igjen og si unnskyld, og at når mora ringer, så har han bare å svare. Alt samboern min gjør,sier, ikke gjør og ikke sier, er og har alltid vært galt i foreldrene hans sine øyne. De kjefter på han for alt, psyker han ned. De har aldri støttet han i noen av hans valg. Men de påstår at de har støttet han hele tiden fordi de har hjulpet økonomisk. Nå har dette pågått i snart 40 år, og nå i dag begynte samboern min å gråte, fordi han er så fortvilet. Hva gjør man med dette da? Lyst til å reise dit jeg, og si akkurat hva jeg mener, men den mora er så selvmedlidende,eiesyk og skal alltid ha vilja si, at ho hadde vel fått hjerteinfarkt hadde jeg gjort det. Det er tilogmed galt at vi prøver å lære barna normal folkeskikk som takk,unnskyld,kan jeg få o.l. Da driver vi diktatur! Jeg er så lei de folka nå, og lei av å se samboern min så lei seg, jeg støtter han fullt ut. Men vil gjerne høre hva dere syns?

 

Hadde jeg vert deg hadde jeg gjort som du har lyst til. Fortalt dem begge hva jeg synest om dem, og bedt dem skjerpe seg dersom de har noe ønske om å delta i livet deres. Slike negatide teite folk orker jeg faktisk ikke ha i livet mitt, nær familie eller ei! Be også moren hans om å søke psykolog, for hun kan ikke være riktig frisk!

[Anonym bruker]

Åchhhh. jeg hadde glefset det jeg var god til, om det gjorde at det ble slutt pÅ det der!

 

Og sagt at om de ikke tenkte litt lenger enn de gjør, sÅ GLEM kontakten som er! Vil de ha kontakt, sÅ er det Å skjerpe seg sÅ til de grader!

 

Ja, jeg har gjort dette overfor periodealkisen "farfar" til mine unger. Han gadd ikke skjerpe seg, og der har ikke vært kontakt pÅ snart 17 År...... SÅ de yngste kjenner han ikke, pga meg og ikke sin far. Jeg nekter, for barna er ikke de som skal "lage broer" noe som helst slags sted. Vil farfar, sÅ kommer han slik barna fortjener. Og ikke bare slik han vil. Å dukke opp i dÅp beruset i kirketid, er bare nekt fra meg for resten....

[Anonym bruker]

Hvis dette har pågått i 40 år så er det lite trolig at moren hans noensinne kommer til å endre seg. Det er slik hun er, og noen har latt henne få bli...

 

Hva skal man gjøre med det?

Godt spørsmål som det nesten er umulig å svare på. Hvis jeg var dere ville jeg hatt kontakt på et minimumsnivå. Ikke reist på besøk mer enn et par ganger i året. Ikke inviter utenom barnas bursdager. Unngå å ta telefonen dersom hun ringer.

 

Mannen din bør også sette ned foten og gi henne beskjed om at han ikke orker mer. Hun kommer til å bli sint, men bare la henne sture. Ikke følg opp med å ringe og si unnskyld. Tror ikke det er noen god ide å reise opp dit og skjelle henne ut. Hun kommer helt sikkert krypende tilbake etter en stund, like blid og masete som før, plutselig var alt glemt.

 

Skjønner frustrasjonen. Lykke til, det går nok bra hvis dere står sammen og støtter hverandre

[Anonym bruker]

Hei dere, HI her, og takk for svar. Mora hans har holdt på med meg sånn også, til slutt sa jeg ifra, hun sa unnskyld etter 6mnd, men så fortsatte hun. Da sa jeg ifra igjen, så sa hun unnskyld, og fortsatte i samme spor igjen. Så da kuttet jeg rett og slett kontakt med henne. Samboern min forstår meg,og støtter meg i det. Men han klarer ikke å gjøre det,sier han. Han savner å ha en mamma som bryr seg, og gir vel ikke opp håpet om at det skal skje. Men dere har jo rett, hun kommer aldri til å forandre seg. jeg må jo støtte samboer i hans valg, men jeg trenger jo ikke like det... Jeg liker virkelig ikke å se han så såret og nedfor fordi mamma har gjort og sagt som hun gjør... Faren var enig med meg i begynnelsen, men så syns han jeg var urettferdig da jeg ikke gadd å bli tråkket på mer, så nå er han enig med mora...

[Anonym bruker]

Hei dere, HI her, og takk for svar. Mora hans har holdt på med meg sånn også, til slutt sa jeg ifra, hun sa unnskyld etter 6mnd, men så fortsatte hun. Da sa jeg ifra igjen, så sa hun unnskyld, og fortsatte i samme spor igjen. Så da kuttet jeg rett og slett kontakt med henne. Samboern min forstår meg,og støtter meg i det. Men han klarer ikke å gjøre det,sier han. Han savner å ha en mamma som bryr seg, og gir vel ikke opp håpet om at det skal skje. Men dere har jo rett, hun kommer aldri til å forandre seg. jeg må jo støtte samboer i hans valg, men jeg trenger jo ikke like det... Jeg liker virkelig ikke å se han så såret og nedfor fordi mamma har gjort og sagt som hun gjør... Faren var enig med meg i begynnelsen, men så syns han jeg var urettferdig da jeg ikke gadd å bli tråkket på mer, så nå er han enig med mora...

 

Mamma er mamma. Ikke så mye å gjøre med det

Du kan støtte din mann og si at det ikke er hans skyld at moren er som hun er. Prøv å vri det humoristisk. Kan dere klare å le av det dumme hun sier og gjør?

 

Mannen hennes fant vel fort ut at dersom han skulle overleve hverdagen med henne, så måtte han støtte henne og ikke deg. Han har det sikkert ikke lett han heller...

 

Hilsen anonym over