Og prisen for verdens verste mamma går til meg:/

[Anonym bruker]

Jeg skrek "hold kjeft" til gutten min på 15 måneder:/ Ikke bare hevet stemmen, men brølte skikkelig... Så at han ble kjemperedd. Plukket han opp fra stellematta og lempet han i senga. Etter en uke med skrik, hyl, slåing og biting sprakk det for meg, men det her var ikke greit av meg, Er min jo min jobb å beholde roen:/

 

Lille gutten min jo:/

[Anonym bruker]

Gratulerer med den tittelen. Vel fortjent.

[#Ariadne#]

Du, begeret kam renne over for selv den beste. Ikke vær for hard mot deg selv!

 

 

[Anonym bruker]

Hadde du vært den verste mammaen i verden tror jeg den hadde vært et ganske så fint sted å være for barna våre

 

Ta det med ro; av og til renner begeret rett og slett over og man reagerer på en måte man vet man ikke burde. Det kan skje med oss alle

[Anonym bruker]

Gratulerer med den tittelen. Vel fortjent.

 

Så tåpelig av deg, annie.

 

Du hi, jeg har dårlig samvittighet også fordi det sprekker for meg i blant. Jeg NEKTER å tro at alle er så fordømt perfekte til enhver tid! Glem det, si unnskyld og gå videre. Ikke dvel mer ved det! Barnet vet at du elsker ham.

[Elin snart mamma til 3]

helt enig med de 2 over og helt uenig med den første som kommenterte. Herre min hatt.. vi er da bare mennesker. noen ganger er man brøleaper uten at det er meningen! En god mamma gjør feil også og kan se selv at det ikke var meningen uten å få det forklart.

[Anonym bruker]

Du, ikke klandre deg selv. EN eller annen gang trenger begeret å flyte over. Helst selvsagt alene , men nå var det ikke slik. Begeret rant for første gang over her i dag også til 17 mnd gammel jente, har en liten trass fase , og jeg hadde mega dårlig tid, gravid, og stress hormoner på topp i tillegg til mye annet. Jeg måtte slå knytteneven min i gulvet for å få ut min egen frustrasjon i dag. Så sikkert latterlig ut men guud så godt det føltes å få roen tilbake etterpå.. Sikkert 17 mnd til neste gang

[Anonym bruker]

Huff, jeg har gjort omtrent det samme. Det er så jævlig!

Ungen min hadde hyla (trass) natt etter natt, og en natt sprakk det for meg. Røska ungen opp av senga, så strengt på den og brøla: "Nå er det fan meg nok! SOV!!!" Så lempa jeg den hardhendt nedi igjen og gikk ut.

Så la jeg meg i senga og gråt....

Gikk inn igjen til ungen, som var stille og tok den opp.

Holdt den tett og vsa unnskyld, jeg er så glad i den, mammas skatt osv.... Det er så jævlig å sprekke på den måten!

Mårran etter var ungen like glad for å se meg som alltid. ;-)

takk og lov for gullfiskhukommelse.

[Anonym bruker]

Gratulerer med den tittelen. Vel fortjent.

 

Så tåpelig av deg, annie.

 

Du hi, jeg har dårlig samvittighet også fordi det sprekker for meg i blant. Jeg NEKTER å tro at alle er så fordømt perfekte til enhver tid! Glem det, si unnskyld og gå videre. Ikke dvel mer ved det! Barnet vet at du elsker ham.

 

Kall det gjerne tåpelig, men jeg mente det faktisk. tenker på den stakkars lille gutten som ble kastet i seng av en sint og ukontrollert mamma. Sånt er ikke hyggelig.

Som mamma må man svelge en del kameler, og å skrike til barnet sitt er bare et tegn på at man er i ubalanse spør du meg. (Men det gjør du selvfølgelig ikke)

[Anonym bruker]

haha, jeg slår deg glatt :-)

 

men jeg jobber iherdig med meg selv for å¨ikke klikke. har skreket, eller brølt er vel en mer riktig betegnelse, litt for mange ganger desverre. det har sine årsaker, men jeg jobber veldig for å unngå det videre. for meg har det blitt lettere med tiden.

[Anonym bruker]

Gratulerer med den tittelen. Vel fortjent.

 

Så tåpelig av deg, annie.

 

Du hi, jeg har dårlig samvittighet også fordi det sprekker for meg i blant. Jeg NEKTER å tro at alle er så fordømt perfekte til enhver tid! Glem det, si unnskyld og gå videre. Ikke dvel mer ved det! Barnet vet at du elsker ham.

 

Kall det gjerne tåpelig, men jeg mente det faktisk. tenker på den stakkars lille gutten som ble kastet i seng av en sint og ukontrollert mamma. Sånt er ikke hyggelig.

Som mamma må man svelge en del kameler, og å skrike til barnet sitt er bare et tegn på at man er i ubalanse spør du meg. (Men det gjør du selvfølgelig ikke)

 

Dette handler ikke om å være ukontrollert eller hvorvidt man kan svelge kameler. Unger kan være en håndfull og av og til blir det rett og slett nok. Om dette skjer en gang i blant ser jeg ikke helt problemet der. Tror vel heller de som aldri kjefter på ungene sine er litt FOR kontrollerte - og ikke er jeg sikker på om jeg tror på at det går an heller.

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntring.. Samvittigheten er meget sort, vel fortjent. Men å ha kastet ungen i seng vil jeg ikke ha på meg altså, mener nå selv at det er en forskjell på å lempe og å kaste. Men det er nå så.

 

Det her skal nå uansett ikke gjenta seg.. Antar at det er et sunnhetstegn at jeg føler meg som søppel.

 

HI

[Anonym bruker]

Gratulerer med den tittelen. Vel fortjent.

 

Så tåpelig av deg, annie.

 

Du hi, jeg har dårlig samvittighet også fordi det sprekker for meg i blant. Jeg NEKTER å tro at alle er så fordømt perfekte til enhver tid! Glem det, si unnskyld og gå videre. Ikke dvel mer ved det! Barnet vet at du elsker ham.

 

Kall det gjerne tåpelig, men jeg mente det faktisk. tenker på den stakkars lille gutten som ble kastet i seng av en sint og ukontrollert mamma. Sånt er ikke hyggelig.

Som mamma må man svelge en del kameler, og å skrike til barnet sitt er bare et tegn på at man er i ubalanse spør du meg. (Men det gjør du selvfølgelig ikke)

 

Jadajada, blablabla, så alle mammaer som av og til mister besinnelsen er i psykisk ubalanse? Men så flott for deg da, at du er så balansert hele tiden Gratulerer!

[Anonym bruker]

Jeg gråter en liten skvett nå, fordi jeg også følte meg som verdes dårligste mamma her om dagen, eller natten. Sa høyt til min 7mnd gamle gutt at jeg var dritt lei av han, dumpet han på mannen min og gikk ut av soverommet. La meg på sofaen og gråt i et par min før jeg ruslet tilbake og sa unskyld til både mann og barn... Hadde vært noen tøffe netter og lange dager. Håper jeg aldri gjør det igjen! Men tror de aller fleste kan dyttes over kanten så de gjør dumme ting en gang inni mellom.

[Gjøkeredet③]

Haha.. For et par uker siden ble jeg så forbanna på mine to på 2 og 3 år som kjeglet og kjeglet og kjeglet, at jeg til slutt brølte så høyt på de at begge gikk å satt seg på sofaen og bevegde seg ikke på nesten en halvtime..

Kjære Hi: Shit happends Forgive and forget!

[Anonym bruker]

Husker dere ikke en eneste episode fra da dere var små, en eller annen episode hvor en av foreldrene deres, eller andre omsorgspersoner, klikka? Tenker dere på dem som verdens verste foreldre?

 

Personlig husker jeg blant annet en gang mamma løp etter meg inn på rommet mitt mens hun fektet etter meg en skjevle. Jeg tror ikke ho traff mer enn så vidt over skinka, uten at det gjorde vondt. Ikke ble jeg redd heller, men jeg fikk mye mer respekt for ho, fordi ho viste seg som et ærlig menneske! Og ho er så langt derifra noen dårlig mamma, nei.

[Gjest Antarctica]

Vi har husregler hjemme, vi. Ungene har bestemt mine. Der står det "ikke rope og kjefte" og "lese bok om kveldene"

 

På ungenes regler fikk jeg ha litt påvirkning også: "ikke ødelegge ting", "ikke klage ved matbordet" og "husk innestemmen"

 

Så vi er vel temmelig i slekt, jeg og mine høymælte barn. I prinsipp er jeg sterkt imot kjefting som metode, men jeg har jo eksplodert.

[Anonym bruker]

Du kan jo trøste deg med at en og annen slik hendelse ikke skaper varige men. Hva husker du selv fra du var 2 år? 3 år? 5 år?

 

Det er kranglene i tenårene en husker, og da er velg hukommelsen VEL selektiv da også, og foreldre har jo ALLTID feil.