Dere med 4 barn (eller flere)

[Anonym bruker]

Vi fikk vårt 3 barn for 6 mnder siden, de 3 første mndene etter fødselen sa jeg til mannen min at jeg godt kunne tenkt meg en til. Han var da veldig negativ til det, og jeg slo det vel i fra meg ganske fort selv, i og med at vi er ung, og har enda litt tid. Nå har imidlertidig mannen min lyst på en til (!), han snakker faktisk om det hver dag, om vi ikke ikke bare kan få en til, men nå er det jeg som er i tvil, altså jeg er ikke i tvil på at jeg kunne fått en til, men helst om 4-5 år, men mannen min mener at om vi skal få en til bør vi gjøre det nå slik at det ikke blir så stor aldersforskjell osv.

 

Vår hverdag er jo ganske hektisk, med 3 som krever sitt, største er 7 år da, så det er ikke noe problem, men har en snart 3 åring, som er i trass. Babyen er supersnill, gråter nesten aldri, bare smiler dagen lang, og har aldri vært noe urolig, så det er vel ikke så ille Men spørsmålet her er jo om vi har overskudd til 4...(!)... Er det stor forskjell? Jeg skjønner det vil bli litt utfordringer i forhold til bil f.eks, men hva er de største forskjellene fra 3 til 4? Vi har stort nok hus, mulighet for å kjøpe større bil, og økonomi til det.

 

Jeg kunne også tenkt meg å jobbet litt, har vært mye i permisjon de siste årene, nå med babyen og med 2 åringen, så da rekker jeg vel nesten ikke jobbe (har en jobb som gjør at jeg må slutte når jeg er 4 mnder på vei), pluss at jeg har enda ikke sovet ei hel natt på snart 3 år!!!

 

Føler det er litt sånn nå eller aldri, da mannen mener det er uaktuelt om en 4 års tid.

 

Noen som vil dele erfaringer?

 

[Anonym bruker]

Det er kjekt med 4 barn. Men man går over en terskel fra 3 til 4 i andre sine øyne og du blir ærklært som litt sprø. 3 er maks innenfor normalen. 4 er begynnelsen til en hel bøling ;-)

Jeg angrer ikke på nummer 4.

Men man skal ha litt ressurser både økonomisk, plassmessig og psykisk for å ha 4. Så man ikke blir disse slurvete familiene som har rotete liv og føder ene ungen etter den andre og har i grunn mer enn nok med seg selv.

Vi har 4 på 6 år.

Man får en ok rutine på ting etterhvert og ting går fint.

Det største minuset er at man kan ikke ta med alle i badeland eller på et fly uten å få hjerte i halsen.

Og du må ha ny bil :-)

[Anonym bruker]

Det er kjekt med 4 barn. Men man går over en terskel fra 3 til 4 i andre sine øyne og du blir ærklært som litt sprø. 3 er maks innenfor normalen. 4 er begynnelsen til en hel bøling ;-)

Jeg angrer ikke på nummer 4.

Men man skal ha litt ressurser både økonomisk, plassmessig og psykisk for å ha 4. Så man ikke blir disse slurvete familiene som har rotete liv og føder ene ungen etter den andre og har i grunn mer enn nok med seg selv.

Vi har 4 på 6 år.

Man får en ok rutine på ting etterhvert og ting går fint.

Det største minuset er at man kan ikke ta med alle i badeland eller på et fly uten å få hjerte i halsen.

Og du må ha ny bil :-)

 

Altså, aleine på et fly eller badeland.

Sammen med far går det fint. Eller nokså fint

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg tenkt på, at det er en viss fare for å bli "stemplet". Vi bor på gård, og har stort hus (bygd da 7 barn var normalen ), så plass er ikke noe problem, vi har begge godt betalte jobber, mannen min har en ganske fleksibel jobb, der han kan ta seg en fridag ganske ofte om han vil.

 

Ser den! Bare det å gå på butikken vil vel bli et helt sirkus med 3 små. Tenker litt på om alle vil få den oppmerksomheten de krever. Vi har funnet en god løsning nå da minste ble født, slik at alle får fylt sine behov, men med enda en vil det vel by på noen utfordringer (?)...

[Anonym bruker]

Anonym over her.

Du virker nå sporty og dere har det meste på stell.

Er du ikke skremt av 3 så blir ikke det så mye travlere med 4.

Synes se fleste som stopper er de som fikk sjokk med nummer en og omtrent møter veggen med nummer to.

De med 3+ klager sjeldnest.

Go for it! ;-)

[Anonym bruker]

Tror jeg ville ha ventet et år eller noe deromkring.

Men for all del, få en til hvis dere ønsker det. Høres jo ut som dere har bra med overskudd.Mange barn blir en livsstil.

[Anonym bruker]

Jeg venter nummer 4 straks og når som helst Men jeg har valgt å ha noen år mellom mine, da jeg synes det er best, har to år mellom 2 og 3 og det synes jeg var for tett. Er 4,5 år mellom nummer 1 og 2, og det var mer å foretrekke for meg. Alle har de hatt og har stor glede av hverandre fordi da Nå er de store begynner å bli, så gleder meg veldig til å få en liten atpåklatt De er 12,8 og 6, og gleder seg selv mer, klarer å delta mer og får mer seg mer av det å få et søsken. Selv er jeg "bare 33".

 

Synes absolutt du skal gå for nummer 4 om dere begge vil det, men tenk litt igjennom hvilken aldersforskjell som er ideel for dere!

 

God luck!

[Anonym bruker]

Man bør helst være ganske ressurssterk dersom man velger å få fire barn, og det later det til at dere er Vi fikk fire barn på under 7 år, og det er rimelig travelt til tider. Vi har blitt vunget til å bli svært organiserte av oss, og jeg er glad for at vi har mange ressurser å benytte oss av. Største utfordringen i hverdagen synes jeg er å få tid med alle barna på ettermiddagene. Vi har to skolebarn som skal følges opp, og det tar en del tid med lekser siden ene barnet trenger litt ekstra oppfølging. Så når vi er hjemme rundt kl 16, så skal lage middag og helst følge opp litt lekser og samtidig se de to små, så spise, så få unna resten av leksene, så gjerne avgårde på en fritidsaktivitet... ja, tiden flyr! Heldigvis har vi helger og ferier også Men de store barna sier selv at de er glade for at vi er så mange i familien, og de påstår nå i hvertfall at de føler at vi alltid har tid til dem og lytter til dem, så noe bra må vi jo ha gjort.

 

Det er litt travlere, litt dyrere osv med fire barn kontra tre barn. Det blir som overgangen deres fra to til tre, men nå blir det tre til fire i stede. En ekstra som trenger oppmerksomhet rett og slett. Men man kan heller ikke sammenligne med enebarn. De får jo bare oppmerksomhet fra foreldrene og evt annen familie/venner, mens søsken også får verdifull oppmerksomhet fra hverandre. Jeg tror det betyr vel så mye for minsten å få krype opp i fanget til eldstemann og få kos der, som at vi skal lese bok med henne.

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Jeg tenker også litt på hvilken aldersforskjell som er mest optimal. Syns det var helt supert med 5 år mellom de største, men skjønner mannen som vil "bli ferdig", og at de vil ha større utbytte av hverandre hvis de er tett. Diskuterte det litt med mannen i går kveld, og han syns det var helt greit å vente 1 år eller 2 hvis jeg ville det, men han vil ikke vente 5 år. Vi brukte lang tid på nr 2 og 3, brukte ikke prevansjon etter nr 2, siden vi ville ha en til ganske kjapt, og ble anbefalt av legen å ikke starte med noe siden jeg har potensielt vanskeligere for å bli gravid (har fjernet en eggstokk). Derfor ble vi også anbefalt å få de barna vi skulle ha innen en viss alder, og den alderen sniker seg innpå. Vanskelig dette, men vi er vel motiverte for å få en til, spørsmålet nå blir vel når

[Anonym bruker]

Jeg venter nr. 4. Som er godt planlagt. Fikk 3 barn da jeg var mellom 20-25. Og har nå bikket det store 30 tallet. Er samme pappaen på alle 4 barna bare så det er sagt.

Jeg har en søster som er mye syk som har 3 på 5 år og som også ønsker seg en til. Men tenker at hun ikke vet hva hun går til.

 

Som ung mor så vet jeg at alle kan ta seg av barn når de er 0-1 år. Det er når de krever mere, fra 2-3 års alderen at du ser at de ikke har fulgt barnet opp, med grensesetting osv. Da blir det tøffere. Så blir det engentlig bare mere og mere utfordrende.

 

Alle våre 3 har 2 fritidsaktiviteter hver. Så blir mye kjøring. å det er jo ingen hemmelighet at vi med 3 barn er mye flinker og har mye mere tid en de som har enebarn. Så det blir oss som må stå for kakebaking, loddsalg og møter i både FAU, velforeninger osv.

I tillegg syns jeg man skal være flink å la barna få egentid med foreldrene. Man kan ikke se på en 2 åring å lure på om man har ressurser til flere. Det er de elste og de i skolealder som stjeler tiden din.

 

Ikke meningen å virke negativ, for er jo en god grunn til at jeg vil ha nr. 4. Men syns selv jeg har timet det veldig bra med tanke på at de elste er såpass store. å dere virker som dere har alt på stell. Men hvis dere sliter med dårlig tid med såpass små barn så kommer du virkelig til å få kjenne på dårlig tid om noen år Jeg elsker det, og vi er begge i 100 % jobb. Jeg med lederstilling og ekstra ansvar som følger med der å. Men sover veldig godt om natten

[Fire småtroll]

Vi fikk de to siste ganske tett, det er 21 mnd mellom nr tre og fire, eldstemann var 7,5 år da fjerde ble født.

 

Jeg er veldig veldig veldig glad for at de to minste har hverandre, de er virkelig som pseudotvillinger altså, alltid sammen. Nå er de 3 og 4,5 år og jeg har enda ikke opplevd at de leker i hver sin ende av huset, de leker alltid sammen. Klart vi er nok heldige som fikk samme kjønn og to med god kjemi til slutt, men vi sier det stadig, tenke så kjedelig det hadde vært om de bare hadde vært en "liten".

 

Nå er de to eldste skolegutter på 8 og 10 år, de har jo sine ting med lekser, vennebesøk, trening osv, og da har de to minste på 3 og 4,5 hverandre å leke med. Aldri noen som føler seg ensom her, de har utrolig mye glede og selskap i hverandre.

 

Som nevnt før i tråden her også er det ikke nødvendigvis så mye mer slitsomt å ha flere barn, de trenger ikke mammaen sin på samme måte som der det er bare et barn eller en veldig atpåkladd. Mine minste synes det er superkoselig å lese bok med en av de eldste, få leke med dem på rommet deres, sitte i armkroken å se barne-TV osv sammen med en storebror.

 

Min eldste på 10 år synes det er kjempekos å få legge en av de små og spør gjerne om å få gjøre det en gang eller to i uka. Da legger han seg ved siden av i senga, snakker og koser litt, og holder rundt en lillesøster helt til hun sovner. Ikke rart småjentene her er glad i storebror

 

Vi var helt klare på at vi ikke ønsket noen atpåkladd, vi ville ha de ungene vi skal ha på rappen. Neste fase er fasen med store barn, og alt fra aktiviteter, ferier osv kan da legges opp litt annerledes. Vi er veldig fornøyd med valget vi har gjort så langt.

[Singelmamma og banden]

Jeg er alene med 5 barn. De to minste er født med et knapt år mellom, ikke planlagt akkurat. Faren forlot meg knappe tre uker før fødsel av nr fem, og oppstillingsgraden hans er til å gråte av, han har ikke sett ungene sine på ca halvår nå...

 

Og det har vært knalltøft! Særlig siden nav innførte nye regler som sa jeg måtte være i aktivitet utenfor hjemmet for å ha rett på overgangsstønad etter at yngste fylte ett år. Regneskapet med utgifter til bhg er noe ganske annet enn når man går hjemme. Tre barn fullt i bhg, en i sfo, 80% stilling for å klare arbeidsdagene innenfor åpningstider i bhg er ikke for pyser, men det går rundt.

 

Og likevel... Hadde du spurd meg for 6 mnd siden hadde jeg kanskje vurdert å gi deg en av de to minste? Bare tull selvsagt, men så tøft var det. I dag: Å si at alt bare er fryd og gammen er å lyve, men det er så mye mye bedre etter at yngste begynte å gå og ikke lenger henger på armen. At jeg slipper å bære to barn hele tiden. Og nå har de mye glede av hverandre. Alt i alt er jeg i dag veldig glad for at jeg har alle 5. Det er rutiner, rutiner og atter rutiner, jeg har aldri tid til meg selv, og jeg stuper i seng kl ni hver kveld så det sosiale livet er satt litt ut av spill, men det kommer, det kommer :-)

 

Å ha to tette er etter min erfaring svært krevende det første året, og det hører jeg fra andre også. Men etterhvert som ungene blir større kommer også historiene om hvor fint det er å ha tette barn, barna har hverandre, og glemt er det første året.

 

Antall barn er opp til hver familie, og noen egner seg bedre som mangebarnsforeldre enn andre. Jeg kunne aldri hatt "bare" to barn ;-)

[Anonym bruker]

Jeg er alene med 5 barn. De to minste er født med et knapt år mellom, ikke planlagt akkurat. Faren forlot meg knappe tre uker før fødsel av nr fem, og oppstillingsgraden hans er til å gråte av, han har ikke sett ungene sine på ca halvår nå...

 

Og det har vært knalltøft! Særlig siden nav innførte nye regler som sa jeg måtte være i aktivitet utenfor hjemmet for å ha rett på overgangsstønad etter at yngste fylte ett år. Regneskapet med utgifter til bhg er noe ganske annet enn når man går hjemme. Tre barn fullt i bhg, en i sfo, 80% stilling for å klare arbeidsdagene innenfor åpningstider i bhg er ikke for pyser, men det går rundt.

 

Og likevel... Hadde du spurd meg for 6 mnd siden hadde jeg kanskje vurdert å gi deg en av de to minste? Bare tull selvsagt, men så tøft var det. I dag: Å si at alt bare er fryd og gammen er å lyve, men det er så mye mye bedre etter at yngste begynte å gå og ikke lenger henger på armen. At jeg slipper å bære to barn hele tiden. Og nå har de mye glede av hverandre. Alt i alt er jeg i dag veldig glad for at jeg har alle 5. Det er rutiner, rutiner og atter rutiner, jeg har aldri tid til meg selv, og jeg stuper i seng kl ni hver kveld så det sosiale livet er satt litt ut av spill, men det kommer, det kommer :-)

 

Å ha to tette er etter min erfaring svært krevende det første året, og det hører jeg fra andre også. Men etterhvert som ungene blir større kommer også historiene om hvor fint det er å ha tette barn, barna har hverandre, og glemt er det første året.

 

Antall barn er opp til hver familie, og noen egner seg bedre som mangebarnsforeldre enn andre. Jeg kunne aldri hatt "bare" to barn ;-)

 

Wow! Da jeg leste innlegget tenkte jeg dette kunne jo vært meg, så ser jeg på datoen, og leser hele innlegget og ser at jo det var jeg som skrev det, he he. Vel, her sitter jeg med nr 4 som nå har blitt 3 uker, så det ble sånn

 

 

 

Anonym poster: 65a304cdf0db7dbdf2cadb8c09a286c7

[Countess]

Jeg er alene med 5 barn. De to minste er født med et knapt år mellom, ikke planlagt akkurat. Faren forlot meg knappe tre uker før fødsel av nr fem, og oppstillingsgraden hans er til å gråte av, han har ikke sett ungene sine på ca halvår nå...

 

Og det har vært knalltøft! Særlig siden nav innførte nye regler som sa jeg måtte være i aktivitet utenfor hjemmet for å ha rett på overgangsstønad etter at yngste fylte ett år. Regneskapet med utgifter til bhg er noe ganske annet enn når man går hjemme. Tre barn fullt i bhg, en i sfo, 80% stilling for å klare arbeidsdagene innenfor åpningstider i bhg er ikke for pyser, men det går rundt.

 

Og likevel... Hadde du spurd meg for 6 mnd siden hadde jeg kanskje vurdert å gi deg en av de to minste? Bare tull selvsagt, men så tøft var det. I dag: Å si at alt bare er fryd og gammen er å lyve, men det er så mye mye bedre etter at yngste begynte å gå og ikke lenger henger på armen. At jeg slipper å bære to barn hele tiden. Og nå har de mye glede av hverandre. Alt i alt er jeg i dag veldig glad for at jeg har alle 5. Det er rutiner, rutiner og atter rutiner, jeg har aldri tid til meg selv, og jeg stuper i seng kl ni hver kveld så det sosiale livet er satt litt ut av spill, men det kommer, det kommer :-)

 

Å ha to tette er etter min erfaring svært krevende det første året, og det hører jeg fra andre også. Men etterhvert som ungene blir større kommer også historiene om hvor fint det er å ha tette barn, barna har hverandre, og glemt er det første året.

 

Antall barn er opp til hver familie, og noen egner seg bedre som mangebarnsforeldre enn andre. Jeg kunne aldri hatt "bare" to barn ;-)

 

Wow! Da jeg leste innlegget tenkte jeg dette kunne jo vært meg, så ser jeg på datoen, og leser hele innlegget og ser at jo det var jeg som skrev det, he he. Vel, her sitter jeg med nr 4 som nå har blitt 3 uker, så det ble sånn

 

 

 

Anonym poster: 65a304cdf0db7dbdf2cadb8c09a286c7

gratulerer

[Countess]

Jeg er alene med 5 barn. De to minste er født med et knapt år mellom, ikke planlagt akkurat. Faren forlot meg knappe tre uker før fødsel av nr fem, og oppstillingsgraden hans er til å gråte av, han har ikke sett ungene sine på ca halvår nå...

 

Og det har vært knalltøft! Særlig siden nav innførte nye regler som sa jeg måtte være i aktivitet utenfor hjemmet for å ha rett på overgangsstønad etter at yngste fylte ett år. Regneskapet med utgifter til bhg er noe ganske annet enn når man går hjemme. Tre barn fullt i bhg, en i sfo, 80% stilling for å klare arbeidsdagene innenfor åpningstider i bhg er ikke for pyser, men det går rundt.

 

Og likevel... Hadde du spurd meg for 6 mnd siden hadde jeg kanskje vurdert å gi deg en av de to minste? Bare tull selvsagt, men så tøft var det. I dag: Å si at alt bare er fryd og gammen er å lyve, men det er så mye mye bedre etter at yngste begynte å gå og ikke lenger henger på armen. At jeg slipper å bære to barn hele tiden. Og nå har de mye glede av hverandre. Alt i alt er jeg i dag veldig glad for at jeg har alle 5. Det er rutiner, rutiner og atter rutiner, jeg har aldri tid til meg selv, og jeg stuper i seng kl ni hver kveld så det sosiale livet er satt litt ut av spill, men det kommer, det kommer :-)

 

Å ha to tette er etter min erfaring svært krevende det første året, og det hører jeg fra andre også. Men etterhvert som ungene blir større kommer også historiene om hvor fint det er å ha tette barn, barna har hverandre, og glemt er det første året.

 

Antall barn er opp til hver familie, og noen egner seg bedre som mangebarnsforeldre enn andre. Jeg kunne aldri hatt "bare" to barn ;-)

 

Han bare stakk? Fy f***! Sender stor klem til deg!

Du er tøff!

[Anonym bruker]

Så tøffe dere er som velger å få så mange barn.. Jeg hadde aldri kunnet gjort det, da skulle i så fall mannen min hatt millioninntekt ++ og en veldig fleksibel jobb;)

 

Anonym poster: 57adb8c200a454b1b6391a4b3705b1ef

[Anonym bruker]

Jeg er alene med 5 barn. De to minste er født med et knapt år mellom, ikke planlagt akkurat. Faren forlot meg knappe tre uker før fødsel av nr fem, og oppstillingsgraden hans er til å gråte av, han har ikke sett ungene sine på ca halvår nå...

 

Og det har vært knalltøft! Særlig siden nav innførte nye regler som sa jeg måtte være i aktivitet utenfor hjemmet for å ha rett på overgangsstønad etter at yngste fylte ett år. Regneskapet med utgifter til bhg er noe ganske annet enn når man går hjemme. Tre barn fullt i bhg, en i sfo, 80% stilling for å klare arbeidsdagene innenfor åpningstider i bhg er ikke for pyser, men det går rundt.

 

Og likevel... Hadde du spurd meg for 6 mnd siden hadde jeg kanskje vurdert å gi deg en av de to minste? Bare tull selvsagt, men så tøft var det. I dag: Å si at alt bare er fryd og gammen er å lyve, men det er så mye mye bedre etter at yngste begynte å gå og ikke lenger henger på armen. At jeg slipper å bære to barn hele tiden. Og nå har de mye glede av hverandre. Alt i alt er jeg i dag veldig glad for at jeg har alle 5. Det er rutiner, rutiner og atter rutiner, jeg har aldri tid til meg selv, og jeg stuper i seng kl ni hver kveld så det sosiale livet er satt litt ut av spill, men det kommer, det kommer :-)

 

Å ha to tette er etter min erfaring svært krevende det første året, og det hører jeg fra andre også. Men etterhvert som ungene blir større kommer også historiene om hvor fint det er å ha tette barn, barna har hverandre, og glemt er det første året.

 

Antall barn er opp til hver familie, og noen egner seg bedre som mangebarnsforeldre enn andre. Jeg kunne aldri hatt "bare" to barn ;-)

 

Herregud, jeg ser opp til deg! Du må være ekstremt ressurssterk. hadde jeg blitt forlatt med fem barn hadde jeg lagt meg og blitt liggende.

 

Anonym poster: 4112da215115da4b7bf15e7bd6e4201d

[Anonym bruker]

Vi fikk de to siste ganske tett, det er 21 mnd mellom nr tre og fire, eldstemann var 7,5 år da fjerde ble født.

 

Jeg er veldig veldig veldig glad for at de to minste har hverandre, de er virkelig som pseudotvillinger altså, alltid sammen. Nå er de 3 og 4,5 år og jeg har enda ikke opplevd at de leker i hver sin ende av huset, de leker alltid sammen. Klart vi er nok heldige som fikk samme kjønn og to med god kjemi til slutt, men vi sier det stadig, tenke så kjedelig det hadde vært om de bare hadde vært en "liten".

 

Nå er de to eldste skolegutter på 8 og 10 år, de har jo sine ting med lekser, vennebesøk, trening osv, og da har de to minste på 3 og 4,5 hverandre å leke med. Aldri noen som føler seg ensom her, de har utrolig mye glede og selskap i hverandre.

 

Som nevnt før i tråden her også er det ikke nødvendigvis så mye mer slitsomt å ha flere barn, de trenger ikke mammaen sin på samme måte som der det er bare et barn eller en veldig atpåkladd. Mine minste synes det er superkoselig å lese bok med en av de eldste, få leke med dem på rommet deres, sitte i armkroken å se barne-TV osv sammen med en storebror.

 

Min eldste på 10 år synes det er kjempekos å få legge en av de små og spør gjerne om å få gjøre det en gang eller to i uka. Da legger han seg ved siden av i senga, snakker og koser litt, og holder rundt en lillesøster helt til hun sovner. Ikke rart småjentene her er glad i storebror

 

Vi var helt klare på at vi ikke ønsket noen atpåkladd, vi ville ha de ungene vi skal ha på rappen. Neste fase er fasen med store barn, og alt fra aktiviteter, ferier osv kan da legges opp litt annerledes. Vi er veldig fornøyd med valget vi har gjort så langt.

Åååååå det hørtes koselig ut! For en fantastisk storebror!

 

Anonym poster: 5fa3024079ff8e6d71ebdf6bd4afbe39

[Singelmamma og banden]

Jeg er alene med 5 barn. De to minste er født med et knapt år mellom, ikke planlagt akkurat. Faren forlot meg knappe tre uker før fødsel av nr fem, og oppstillingsgraden hans er til å gråte av, han har ikke sett ungene sine på ca halvår nå...

 

Og det har vært knalltøft! Særlig siden nav innførte nye regler som sa jeg måtte være i aktivitet utenfor hjemmet for å ha rett på overgangsstønad etter at yngste fylte ett år. Regneskapet med utgifter til bhg er noe ganske annet enn når man går hjemme. Tre barn fullt i bhg, en i sfo, 80% stilling for å klare arbeidsdagene innenfor åpningstider i bhg er ikke for pyser, men det går rundt.

 

Og likevel... Hadde du spurd meg for 6 mnd siden hadde jeg kanskje vurdert å gi deg en av de to minste? Bare tull selvsagt, men så tøft var det. I dag: Å si at alt bare er fryd og gammen er å lyve, men det er så mye mye bedre etter at yngste begynte å gå og ikke lenger henger på armen. At jeg slipper å bære to barn hele tiden. Og nå har de mye glede av hverandre. Alt i alt er jeg i dag veldig glad for at jeg har alle 5. Det er rutiner, rutiner og atter rutiner, jeg har aldri tid til meg selv, og jeg stuper i seng kl ni hver kveld så det sosiale livet er satt litt ut av spill, men det kommer, det kommer :-)

 

Å ha to tette er etter min erfaring svært krevende det første året, og det hører jeg fra andre også. Men etterhvert som ungene blir større kommer også historiene om hvor fint det er å ha tette barn, barna har hverandre, og glemt er det første året.

 

Antall barn er opp til hver familie, og noen egner seg bedre som mangebarnsforeldre enn andre. Jeg kunne aldri hatt "bare" to barn ;-)

 

Wow! Da jeg leste innlegget tenkte jeg dette kunne jo vært meg, så ser jeg på datoen, og leser hele innlegget og ser at jo det var jeg som skrev det, he he. Vel, her sitter jeg med nr 4 som nå har blitt 3 uker, så det ble sånn

 

 

 

Anonym poster: 65a304cdf0db7dbdf2cadb8c09a286c7

 

 

Hm, du tenker på hovedinnlegget og ikke mitt innlegg regner jeg med?

 

Om du er HI får du rett og slett bare ha gratulerer så mye med nurket :-)