Pappa velger å reise fra oss..

[Anonym bruker]

Meg, søstra mi og moren vår. Jeg og søstra mi er fortsatt barn, men begge over tolv år. Han reiser pga utroskap.

Jeg klarer ikke tenke riktig og moren vår prøver å skjule utroskapen.. faren min har ingensteder å være og det gnager så på! Jeg og søstra mi har lenge ventet på dette, siden det har vært krangel på krangel, men nå gjør det vondt. Faren min gråter i tlf og jeg klarer ikke konsentrere meg om annet. Det gjør vondt å puste..

Hvordan blir man vant til dette?

[Anonym bruker]

Dette var trist å høre.

 

 

Jeg opplevde omtrent det samme da jeg var 10 år, så jeg kan godt tenke meg hvordan du har det.

 

Det som skjedde hos oss var mamma aldri ville innrømme at hun hadde vært utro, slik at vi barna prøvde å beskytte henne mot disse "ryktene". Men pappa og de fleste andre visste jo utmerket godt hva som hadde skjedd og sa stadig negative ting om mamma til meg og søstra mi. Mens vi beskyttet mamma for alt vi kunne. Nå i ettertid tenker jeg at jeg ville vært veldig opptatt av at mamma måtte snakke litt mer til oss om hva som faktisk skjedde, men uten å bruke oss som sjelesørger, og fortelle oss at slikt kan skje uten at man er noe ondt menneske. Og også hvis andre, f eks far sier stygge ting om mor, gi beskjed om at det får han ta med henne, og dere barn ikke har noe som helst med dette og gjøre og ikke vil stå i midten av de voksnes såre følelser. Og så tror jeg det er lurt å vise at dere er glade i begge foreldrene deres, selv om den ene tilsynelatende har gjort større feil enn den andre, så er de fortsatt deres foreldre begge to, og de er fortsatt veldig glade i dere.

 

Håper det går bra med dere alle sammen, men regn med at det tar litt tid før foreldrene deres blir vanlige igjen. Det vil nok også komme nye partnere inn i livene til foreldrene deres etterhvert, noe som også kan være tøft å takle, men min erfaring er at det lønner seg ikke å protestere for mye på det. Etterhvert innså jeg at både mamma og pappa var mest lykkelig når de hadde fått ny samboer, selv om jeg følte jeg fikk en større del av tiden dems når det var bare oss. Man blir sjalu og man trenger tid til å bli kjent med disse nye menneskene, men med tiden så blir det greit det også.

[Anonym bruker]

Huff, så trist

 

Husk at både mammaen og pappaen din er voksne mennesker, som må ta ansvar for seg selv. Men når voksne er lei seg og sinte, så blir de av og til litt barnslige, men husk på at de likevel er voksne, og på et vis vil finne ut av saker og ting. Det er iallfall ikke du og søsteren din som skal måtte finne ut av dette.

 

Det som skjedde mellom foreldrene dine er noe som gjelder mellom dem, slikt kan skje, og de voksne kan være dumme iblant. Men selvsagt så påvirker det dere også, ettersom de sikkert er så sinte på hverandre at de ikke klarer å snakke ordentlig med hverandre en gang, så kan de iallfall ikke bo sammen, men jeg tror helt sikkert at det er trist for dem begge to at de ikke begge kan bo sammen med barna sine.

 

Du mister heldigvis ikke foreldrene dine selv om de flytter fra hverandre.

 

Ta tiden til hjelp... tiden leger alle sår sies det... det gjør dem iallfall mindre! Du blir nok vandt med det etter hvert. Men akkurat nå skjønner jeg det er ganske vanskelig for deg, og for søsteren din.

[Anonym bruker]

Uff. Det er ikke noe kjekt. Min mor var antagelig også utro når jeg var 12 år og broren min 8 år. Det ble i alle fall skilsmisse, noe som kom brått på, for de var veldig flinke til å skjule krangling og konflikter for oss. Den dag i dag vet jeg ikke nøyaktig hva som skjedde, men de passet uansett ikke sammen, og har begge giftet seg igjen med fantastiske mennesker som vi setter umåtelig stor pris på.

 

Min far måtte også flytte, men flyttet ikke langt, og vi kunne komme og gå som vi ville begge steder. Han var gjerne litt bitter, men han tok det ikke ut nevneverdig på oss barna.

 

Husk at dine foreldre er voksne. Si gjerne til din far at dere barna føler med ham og savner ham, men at han som voksen må ordne opp i tilværelsen selv. Dere barna må få lov til å ta avstand til voksenproblemene, og dere skal ikke "velge side". Ikke fordi dere ikke bryr dere, men fordi dere uansett ikke kan gjøre noe fra eller til. Det beste dere kan gjøre er å sørge for at dere selv skal ha det best mulig og mest mulig normalt. Det ønsker helt sikkert begge foreldrene deres også, og det vil mulig hjelpe din far videre å høre dette.

 

ønsker dere lykke til videre!

[Anonym bruker]

Jeg vet de er voksne mennesker.. Men jeg bekymrer meg så fælt..

Hvor skal faren min være, han har ikke penger, ingen steder å være! Det gjør vondt, veldig vondt.

[Gjest Antarctica]

Jeg syns ikke foreldra dine skal involvere deg i grunnen til at de skilles, det er ikke noe barn trenger å ta stilling til. Jeg syns de har gått for langt allerede. Med hensyn til faren din, så kommer han ikke til å bli uteligger selv om han flytter. Du har ikke i oppgave å passe på ham likevel, enhver voksen som er i stand til å oppdra barn er også i stand til å finne en hybel.

[Anonym bruker]

De aller fleste voksne klarer å finne seg en plass å bo, uansett. Men om man ikke klarer det, enten på grunn av at en ikke klarer å finne noe å leie, eller av økonomiske grunner, så har en lovmessig rett på hjelp fra NAV. Dette går jeg ut fra at han vet selv også, ellers kan jo du tipse han om at han kan ta seg en tur på NAV i morgen.

 

Han kan sikkert få leid seg et hotellrom eller en rimeligere plass å bo den første uken eller to før han finner seg noe mer permanent, om han ikke har familie han kan bo hos, så noen krise er det ikke. Penger skal nok ordne seg, han har sikkert et kredittkort han kan bruke eller venner han kan låne litt av intill ting roer seg.

 

Håper du klarer å slutte å bekymre deg Tenker på deg, varm klem fra meg!

[ostepop123]

Dette har jeg opplevd også, pappa dro da jeg var 10, og det var vondt. Men samtidig var det en lettelse også, fordi mamma og pappa kranglet veldig mye i en periode, og alt det slapp vi jo da han dro.

 

Vedrørende penger og slikt, så synes jeg du må prøve å huske at du er et barn og han er en voksen, - han finner seg et sted å bo, voksne har mange muligheter til det, de kan bo hos venner, familie, eller også få hjelp av kommunen der dere bor. Det ordner seg, og det er IKKE ditt ansvar! De voksne finner ut av økonomien sammen, og det er mange støtteordninger for aleneforeldre.

 

Når det er sagt, var det veldig vanskelig for meg å oppleve at pappa lengtet sånn etter familien sin. Det føltes tungt da, og det er tungt nå faktisk, nå som jeg har barn selv og vet hvordan det er å være forelder. Men du må huske på at han har tatt et valg - et dumt valg - og foreldrene dine må sammen ta konsekvensene av det. Uansett hvilke vonde situasjoner du kommer opp i, og hvilke følelser du har rundt dette, så husk på, minn deg selv om at det IKKE er ditt ansvar! Du har ansvar for deg selv og hvordan du oppfører deg, men ikke for hva de voksne gjør!

 

Du kan gjerne sende meg en privat melding om du vil!