Er det egoistisk å bare ville ha et barn?

[Anonym bruker]

?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Alle valg vi tar er egoistiske. Absolutt alle. Forskjellen er bare at noen er det på en positiv måte

 

Så lenge barnet får et godt nettverk så er det vel ikke mer egoistisk enn å få flere barn.

[Bustehue]

Hvorfor skulle det være det?

[Anonym bruker]

Hører det fra så mange, at det er egoistisk. Spesielt enebarn.

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Det har jeg hørt også, spesielt her inne Jeg syns det er mer egoistisk enn å få barn man ikke har tid til...

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

mer egoistisk Å FÅ barn man ikke har tid til skulle det srÅ

[☆☆☆]

Ja.

 

Men det er egoistisk å ville ha fler også. Det å ville ha barn er i det store og hele et egoistisk prosjekt. Har aldri hørt om noen som gjør det for verdensfreden....

Endret 12. mars 2012 av ★

[Lillepromp blir storesøster]

Sånne ting er det mest idiotiske jeg hører. Folk er visstnok egoistiske hvis de bare får ett barn, og spesielt hvis de velger å ikke få barn i det hele tatt. Hva er mer egoistisk med det da?

Hvis man absolutt vil ha mange barn, og så får det, så er jo det også egoistisk... Man må gjøre det man føler er best for seg selv.

[:) liris]

Og så om det er egoistisk? Det er deres liv og valg Vi var utrolig usikre på å få en nr. 2.. men valgte nå det da.. og må si jeg er spent på hvordan livet blir som sliten tobarnsmor nå som vi endelig har fått livet litt på stell med førstemann

[Anonym bruker]

Nei jeg synes ikke det. Men, som foreldre til kunet barn må man være mer fleksibel ta med venner på aktiviteter og være innstilt på å legge til rette slik at barnet kan få oppleve ting også med andre barn.

Er vel mer egoistisk å få fler barn enn det du egentlig orker.

[Anonym bruker]

Skjønner akkurat hvorfor du spør.

 

Hører det selv hele tiden..

 

Vi har bestemt oss for å bare ha dette ene barnet vårt. Da har vi begge to tid og ikke minst overskudd til henne.

 

JEG synest det er viktigere for henne å ha en mamma og pappa som er glad og fornøyd,ikke utslitte og sure pga for lite egentid,enn å ha søsken.

 

Heller en lykkelig tremannsfamilie enn en ulykkelig firerbande sier nå jeg.

 

Vi er selvsagt veldig åpne for både å ha med venner på ferie og ikke minst å være sosiale med jenta vår.

 

[SogG]

Det er nå opp til seg selv å bestemme hvor mange barn man vil ha. Er jo ikke egoistisk det:)

[Lammelåret]

Hvorfor er egoistisk negativt?

[Anonym bruker]

Hvorfor er egoistisk negativt?

 

Jeg er enig med Alva.

 

For å bli mest lykkelig tror jeg man skal velge ut ifra sitt eget hjerte. Ikke få et barn for at andre skal bli lykkelig.

Et barn er helt ok det. Velg det som er best for deg. Egoistisk ja. Men det er vi jo alle.

[Anonym bruker]

De som svarer deg at det er egosistisk har sikkert selv hørt det av andre. Jeg har alltid hørt at det er egoistisk å få bare et barn. Men siden jeg har en hjerne og ka tenke selv, velger jeg et barn hvis det er riktig for meg. Jeg tok heller ikke svineinfluensa vaksinen, heller ikke mine barn, fordi jeg kan tenke selv. En liten avsporing. Men det finnes mange sauer her i verden. Så vær stolt av deg selv om du klarer å gå din egen vei.

[Anonym bruker]

Skjønner akkurat hvorfor du spør.

 

Hører det selv hele tiden..

 

Vi har bestemt oss for å bare ha dette ene barnet vårt. Da har vi begge to tid og ikke minst overskudd til henne.

 

JEG synest det er viktigere for henne å ha en mamma og pappa som er glad og fornøyd,ikke utslitte og sure pga for lite egentid,enn å ha søsken.

 

Heller en lykkelig tremannsfamilie enn en ulykkelig firerbande sier nå jeg.

 

Vi er selvsagt veldig åpne for både å ha med venner på ferie og ikke minst å være sosiale med jenta vår.

 

 

å skaffe seg familie er uansett noe man gjør fordi man sjøl ønsker det, det er alltid et egoistisk prosjekt.

 

Men når folk sier det er egoistisk å bare ville ha ett barn, tenker de litt lengre fram en dere, tror jeg. Ja, i dag, og de neste 15-16 år trenger hun dere begge to, og dere kan være sosiale og spontane og ha overskudd til henne. Og ingen er utslitte og sure pga for lite egentid.

 

Men i den andre enden, når dere er gamle, kanskje syke, trenger henne, en er på sykehjem og lengter hjem, den andre hjemme og lengter etter besøk, og det dras i begge ender, og hennes dårligem samvittighet sliter henne ut... hvem er det da som har lite egentid, er utslitt og føler seg aleine?

 

Jeg har sett folk som var "aleine" med sine stadig mer pleietrengende foreldre, som ikke innså hvor demente de egentlig var (branntilløp i huset? daglidags!) og som ikke heller ville akseptere hvor svakelige de var (bruddskader i kjellertrappa? ikke ukjent!), og som på mange måter begrensa utfoldelsen til sitt voksne enebarn. En fyr jeg kjenner, kunne ikke ta seg en dram på julaften en gang. Han "måtte" alltid være kjørbar, mor hans ringte seint og tidlig, og med stigende alder ble hun vrangere og glemskere, så det var ikke bare å si "ta en taxi, mamma!" Hun klarte ikke nødvendigvis å si hvor hun skulle en gang...

 

å få ett barn og gi det all sin tid kan bli en "dyr byttehandel" for barnet.

[Anonym bruker]

Vi blir å kun ha et barn, så langt er det noe som funker supert for oss. Men vi sier ikke 'aldri'. For alt vi vet kan det hende at det kommer en nummer to, men enn så lenge så blir det med vårt ene :-) Og det er noe vi er fornøyd med, selv om familien stiller spørsmål ved valget.

[Fiemamma]

Jeg gjør alt jeg kan for å få til min første, men har store utfordringer. Jeg tenker at jeg er svinheldig hvis jeg blir gravid en gang, og vil se på arvingen som et mirakel og en gave fra et eller annet sted. Er nesten ikke vits i å prøve for oss, så håper jeg er en ''Maria'', hehe! Jeg er dessuten en ''ettbarns person'', men min mann vil ha 3. Så vi får se hva det blir. Synes ikke det er ego å være selektiv i livet og ta utradisjonelle valg..

[Anonym bruker]

Det er som folk flest sier, egoistisk, uansett hva man velger. Og man må selvfølgelig velge det som passer en selv best, Det er bedre å kjenne sine begrensninger enn å ta seg vannover hodet.

 

Når det er sagt, er det nok langt flere enebarn som skulle ønske de vokste opp med søsken, enn det er søsken som skulle ønske de var enebarn.

[Anonym bruker]

til #16

 

Da tror jeg det er viktig at man lærer barna sine fra de er små, at når man blir gammel og syk og svak som forelder, så er det ikke barnets jobb å ta seg av forelderen. Barnet skal ta seg av seg selv, som voksen seg selv og sin egen familie.

 

Også vi som er unge i dag og vet alt som den gamle generasjonen ikke visste (de som var vandt med å skulle absolutt bo hjemme til siste slutt og få hjelp av familiemedlemmer), kommer til å ha med oss i bakhodet at når vi føler vi ikke helt er med lengre, og barna våre vil vi skal på sykehjem, så hører vi på dem... så er det pleiere som kan ta seg av oss.

[Anonym bruker]

Jeg vurderer å bare ha en selv, men vi får se, håper egentlig jeg endrer mening, kanskje når man glemmer "hvordan det var". Men jeg har ikke vært fornøyd med meg selv og livet mitt etter barnet mitt ble født, er forferdelig sliten, så håper at ting kan gå seg til etter hvert, når barnet blir større. Blir da en risiko å tørre å ta sjansen på en til for å ikke knekke helt, går uansett utover hele familien det... akkurat da synes jeg det er mer egoistisk av meg å få en til enn å "bare" ha ett barn...

[Anonym bruker]

Mannen min er enebarn. Han sier at barndommen var super - masse oppmerksomhet. i tillegg skilte foreldrene seg og han fikk full rulle i to hjem, med to ferier hver sommer - masse lek og moro. Når han ble tenåring ble det vanskeligere med all oppmerksomheten - ingen fred til å finne seg selv, han kunne aldri være usynlig. Kranglet ekstremt mye med moren. Nå er han voksen, og er begynt å slite med dårlig samvittighet, særlig for moren som aldri giftet seg igjen og altså er iferd med å bli gammel - alene. I tillegg er hun enda like invaderende som da han var tenåring (hilsen svigerdatteren hehe) - og det ender ofte med at han må krangle både med henne og meg - om henne.... Vi to krangler om hvor mye hun skal få komme inn i vår familie (hun vil gjerne bo i samme hus som oss -det er for meg uaktuelt, men vi har da funnet en slags middelvei ) Hvis jeg er ærlig synes jeg synd på han for at han ikke har søsken å dele alt dette med. Foreløpig er hun i jobb og super form fysisk, men om 3 år blir hun pesjonist - det er ikke til å komme utenom at det kommer til å bli forferdelig både for henne og oss. Selv ringer jeg mine søsken iallefall ukentlig - og da får de vite akkurat hva jeg tenker og føler den uka, ift jobb, barn, ekteskap, egne foreldre, svigerforeldre... ALT. Det er fantasisk å ha noen å dele med. Det er vel derfor mange gjerne vil gi barna søsken

 

Livet er langt. Foreldre bli eldre, venner flytter og forsvinner, kjærester kommer og går. Søsken er der alltid <3

[Anonym bruker]

til #22

 

Jeg er ikke så sikker på om realiteten for deg som svigerdatter (og din mann) hadde vært noe særlig annerledes om det hadde vært et søsken med i bildet. Tror heller det heller er svigermoren som er problemet her, ikke sikkert hun hadde oppført seg så mye annerledes med et søsken i bildet Spesielt ikke hvis dette søskenet ikke hadde barn, bodde på en anne kant av landet osv osv

[itb]

Jeg vil ikke si egostisk, det er mer egoistisk å få barn man ikke har tid til eller penger til. Det jeg tenker mer på er senere i livet. Jeg er i en situasjon nå, på to sider av familien, der jeg ser at flere barn er en enorm resurs. Tanten min er veldig syk og er på sykehjem, alt av ansvar faller på min far siden det er bare de to, samtidig Har svigemor kreft og går gjennom en hard kur med cellegift, nå har hennes far også fått kreft og vi venter egentlig bare på hans siste dager, dette er tungt for hennes mor og hun ønsker nå hun fikk flere barn slik at ansvaret ble delt litt mer.

 

jeg vet ikke om jeg vil si egosistisk nå, men vi skal i hvertfall få minst tre barn( dersom vi kan selvfølgelig) slik at slike situasjoner blir enklere å unngå.

[Anonym bruker]

Jeg ser det er flere her som nevner ansvaret når foreldrene blir eldre. Dette er noe vi også føler på, i og med at min mann er enebarn. Begge hans foreldre er syke, og trenger støtte og oppfølging - og vi ser at vi faktisk er de eneste som kan stille opp for dem. Jeg har søsken og dele ansvaret med overfor mine foreldre, og det er jeg veldig glad for!! Denne problemstillingen tenker en kanskje ikke over når en er ung og sprek, men den dagen kan komme at barnet ditt blir eneste pårørende når du blir eldre. Plass på aldershjem/sykehjem er ingen selvfølge så lenge en har pårørende som kan ta seg av en. Høres kanskje negativt ut, men vi har opplevd dette med besteforeldre og oldeforeldre tidligere - regner med at det ikke blir enklere når våre foreldre evt. kommer i en sånn situasjon. Har også hørt flere i foreldregenerasjonen vår sagt at de er glad de har søsken når det kommer til oppfølging av gamle foreldre.

Hos oss så er det ikke bare oppfølging av dem i form av besøk og slikt, men også mange praktiske oppgaver som vi må stille opp og hjelpe til med. Både med hus, hytte, bil... Vi har små barn selv, så det krever faktisk ganske mye å få til å møte opp bestandig.

Selv har vi fire barn, og håper at de har glede av hverandre når de blir voksne også. Som foreldre kan vi ikke forvente at de skal stille opp dersom det skulle bli behov for det, men muligheten er der iallefall - og de er da flere til å dele på oppgavene. Nå er det jo ikke sikkert at de bosetter seg her heller, men det vil jo tiden vise...

Jeg vil ikke si dere er egoistiske som velger å få "bare" ett barn, men kanskje dette barnet vil ha glede av å ha ett søsken når det blir større. Det er godt å ha noen å dele opplevelser, tanker og andre oppgaver med:)