Er det noen her som har "angret" på barn nr 2!?

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Jeg vet at dette er et fryktelig urettferdig spørsmøl, spesielt for de som sliter/ ikke kan få barn. Men jeg lurer. Er det noen her som syns det var tungt å få nr 2, noen som følte det ble for mye?

[Anonym bruker]

Ja! Har mange ganger angret på at jeg fikk barn i det hele tatt. Særlig vanskelig var det da nr 2 kom. Men! Nå begynner det å hjelpe, syns jeg. Fremdeles mange ganger et slit, men absolutt lettere. Elsker jo ungene mine, men jeg har mange ganger revurdert om jeg er mamma-materiale i det hele tatt. Lurt på om det er verdt det. Syns det er greit å være ærlig om det, rett og slett.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt mine øyeblikk der jeg har angret ja. På begge to. Men med god grunn.

Har slitt med søvnen + div med begge to. Så jeg har ikke hatt skikkelig nattesøvn på over 3 år. Jeg er totalt utslitt, har omtrent ikke energi eller ork til noe. Humøret er på bunn store deler av tiden, jeg blir oppfarende og sint for ingenting. Er langt i fra den mammaen jeg ønsker å være eller bør være for den saks skyld. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at det ville bli sånn å få barn.

 

Jeg må jobbe mye med meg selv for å ikke knekke sammen og kan nok takke en sterk psyke (og tidligere motgang) for at jeg ikke har gjort det allerede.

 

Jeg vet at dette bare er en periode og jeg kommer på helt andre tanker bare jeg får komme meg til hektene igjen. Men det er tøft nå når det står på, beintøft.

[vaggle]

det var veldig vanskelig de første ukene me nr 2 verden ble totalt snudd på hodet ... hvordan ha tid til nr 1 når man etter noenn døgn på sykehus bare så nr 2 ... (ikke helt sant hadde jo besøk..) men dette gikk seg til etterhvert litt overveldene i starten venter nr 4 jeg nå )) lykke til . det går seg tel skal du se. !!!

[Anonym bruker]

Ja, jeg angret helt til han ble ca 2 år. Grunnen var kolikk, våkenetter, to tette og mannen min var mye bortreist. Men nå når minste er blitt 3 1/2 er det som om jeg nesten er mer glad i han, og angrer på det jeg tenkte når han var liten. Han er blitt en kjempesnill og grei gutt som jeg bare gleder meg over:)

Som regel angrer man ikke på selve ungen, men på situasjonen med mye stress og mas.

[Anonym bruker]

Prøv over 6 år uten ordentlig nattesøvn.

[bitthen]

Det var virkelig oppløftende!! Man får håpe på det beste og ta høyde for det verste da.

(Kommer til å bli en god del alene med en på ca 2 og en liten bebis - ber en liten bønn hver kveld som begynner slik: "Kjære Gud - la lillebror SOVE!!" )

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Hehe, ja, dette var ille oppløftende gitt

 

Jeg har helt siden Liam ble født sagt at jeg bare vil ha han. For det første er det ikke sikkert at jeg kan få flere barn, og for det andre syns jeg det holder med en, alltid bare hatt lyst på en. Men samboer vil gjerne ha en til etterhvert, og i dag så jeg lillegutt sitte å lese bok for bamsen sin. Han var så søt og god, pakket bamsen inn i teppet og strøyk den på kinnet. Hehe..og så begynte jeg å tenke at han kanskje "fortjener" et søsken, men annet enn det at han ville fått en søster eller bror klarer jeg ikke se noe positivt med å få en til.

 

Jeg syns det var vanskelig å være gravid (dårlig i 9 mnd, og sengeliggende siste 2 mnd). Det blir enda mere rot, mye mindre tid...mindre søvn..ja, alt det dere nevner over her er det jeg er redd for.

 

Jeg var veldig deprimert i tenårene pga seksuelt misbruk da jeg var barn, og den deprisjonen kjentes ikke så langt unna da jeg ikke fikk sove om natta f.eks. Jeg er jo mye flinkere til å be om hjelp nå enn da jeg var tenåring, og myyyye flinkere til å prate ut med en gang det er noe som kjennes vanskelig. Men jeg er fryktelig redd for at et evnt barn nr 2 ville dyttet meg litt utfor, og det er jo ikke rettferdig hverken for det nye barnet, sønnen vi har fra før, samboer eller meg selv!?

 

Eller tror dere jeg bare finner det verste i ting fordi jeg egentlig ikke har lyst på en til selvom samboer har!?....

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Prøv over 6 år uten ordentlig nattesøvn.

 

Eller nesten 10 år!

 

(måtte bare siden det tydeligvis var en "konkurranse" om å sove minst, hehe...)

 

Jeg tror det er ganske normalt at man kan "angre" litt i perioder der man er veldig sliten. Jeg elsker ungene mine, men av og til urer jeg litt på hva jeg egentlig tenkte på